torsdag 29. september 2011

Knuste drømmer - og håndtering av disse



Dette innlegget kan vel nesten være en forlengelse av innleggene Tidsklemma - ikke bare en klisjé og Et nytt perspektiv da jeg spinner videre på de tankene jeg skriver om der.
Her sitter jeg, nesten 32 år, og hvordan har livet mitt blitt? Ikke sånn som jeg drømte om da jeg var yngre i alle fall!

Når jeg var 30 år så skulle jeg ha mitt eget hus. Et fint hus, ikke snakk om noen herregård, men et stort nok, koselig og velstelt hus. Jeg hadde vel ikke helt klart for meg hvor jeg skulle bo, men jeg skulle i allefall bo på landet! Jeg skulle ha egen stall som huset min egen hest + vennene mine sine hester. Venner og familie skulle bo i nærheten og jeg skulle ha hvertfall ett barn og en snill og kjekk mann. Jeg skulle jobbe som veterinær eller noe annet som hadde med dyr å gjøre.

To av disse tingene er gått i oppfyllelse: jeg har en supersnill, kjekk, sterk og god mann og verdens nydeligste datter! Men ellers er det ikke stort som minner om de drømmene jeg hadde. "Jeg nådde aldri målene mine", har jeg tenkt mang en gang, og denne tanken gnagde såpass lenge at den lagde et sår inni meg. En skrekkelig ødeleggende tanke som gav grobunn for flere negative tanker og følelser. Følelser som mislykkethet og tristhet ble overveldende. Og jeg skjønte til slutt at dette er tanker som må VEKK! Plutselig bare forsto jeg at det som så ut til å være problemer og vanskeligheter i mitt liv, var bare problemer i mitt hode! Jeg har et bra liv, med herlige mennesker som er en del av det! Og selv om jeg ikke ser de så ofte som jeg ønsker, så er de jo fortsatt en del av livet mitt. Jeg oppdaget en takknemlighet i hjertet mitt som jeg ikke hadde følt på lenge. På en måte kan man si at jeg fikk en åpenbaring. Jeg åpnet øynene mine og det vakre. Jeg så kjærligheten og skjønnheten som var rundt meg. Det var da jeg bare bestemte meg for å ta grep om de tankene som formørket mitt sinn.

Hva så om målene mine ikke er nådd?
Jeg har tidligere sett for meg en slags endestasjon, der jeg har fått oppnådd de tingene som jeg har ønsket meg. Men livet er jo en reise!  Jeg husker noe jeg så i en film engang: "Jeg håper ikke hun når sine mål altfor fort. Sånn at hun siden ikke har noe sted å gå." ( Fra "International Velvet") Man sier at drømmer er viktig. At drømmene er viktige i seg selv, uavhengig om de blir oppfylt eller ikke. Drømmer gir deg et pusterom, en eventyrverden midt i virkeligheten. Drømmer gir deg håp. Så man skal ha drømmer, og likevel være glad for det livet man har. Positiv tenkning er et ufattelig "våpen". Har du evnen til å tenke positivt kan du snu nesten enhver situasjon til noe godt. Det kan redde deg fra avgrunnen når du møter kriser! Jeg har flere enn én gang ønsket meg mer av denne utrolige egenskapen. Men hvis man ikke har lett for å helle til det positive, så kan man jo jobbe mot å bli det! Så det gjør jeg!

Hva mitt sosiale liv angår - eller som jeg velger å kalle det; min mangel på sosialt liv - så er det vel slik at mange er i min situasjon. Sånn er det å bli voksen. Man får egen familie. Et hjem som må stelles (kontinuerlig!). Man må prioritere. (La golvvasken stå til neste dag for heller å leke ute med datteren sin før hun legger seg for kvelden, er et godt eksempel på riktig prioritering.) Man flytter gjerne til et sted man ikke kjenner så mange. Man jobber....Man får bare prøve å rydde litt plass til å kunne være sosial av og til, og være takknemlig for de gangene man faktisk får det til! Mange ganger må man rett og slett ta seg tid. Finne en luftboble i den ellers stappfulle timeplanen. For luftboblene er der. Man må bare (ofte) ønske å finne dem.

Jeg har på ingen måte sluttet å drømme om hus med hage, ikke om egen hest - eller tilsvarende- heller. Drømmene er der, og hvem vet: kanskje de realiseres en dag! Livet er en reise og ingen vet hva som møter deg på veien. Jeg skal i alle fall være glad og takknemlig for det gode som livet kan by på.
Jeg skal se skjønnheten og kjærligheten.

mandag 26. september 2011

En liten rapport fra helgen...




Atter mandag, og en fin helg er forbi.
Vi fikk gjort masse med veggene denne helgen! Vi kjøpte, og begynte å legge panelplater forrige helg. Vi kjøpte platene på Byggmakker i fargen egghvit med perleprofil. Panelet ser ut som det er malt, det er ikke sånn glatt overflate som jeg var redd for at det skulle være. Det blir kjempefint! Skal legge ut bilder etterhvert. Nå har vi altså bare en vegg igjen, pluss at det er to vegger som skal males. Og listverk, ikke minst.
Ingrid blir fort lei av å være inne, så vi fikk litt hjelp av bestemor på lørdag. Og da hun dro hjem var jeg ute med henne. Nabogutt 1 kom ut, og vi var ute lenge og koste oss! Sykla masse på trehjulsykler, løp og klatret rundt. Søndag fikk vi tid til en liten tur i skogen også. Vi dro med oss kakao på termos og påsmurte pannekaker. Deilig å sitte inne i skogen og kjenne høstluktene mens gule bjørkeblader virvlet rundt oss! Jeg elsker rett og slett høsten! Elsker synet av naturen i høstskrud, frisk luft mot ansiktet og luktene! (Jeg kommer stadig tilbake til lukter. Lukt er en viktig sans for meg.  :) )
Pus var selvfølgelig med oss. Han er alltid med oss når vi er ute, og til og med på turer i nærmiljøet.

Senere var det Nabogutt 2 som ble redningen. Ny runde med løping og klatring og sykling! Det er virkelig gull å ha barn i nabolaget. Vi har en utrolig sosial datter og heldigvis er det en god match med henne og naboguttene. Nabogutt 1 går i hennes avdeling i barnehagen, mens Nabogutt 2 flyttet inn i vår og går i en annen barnehage. Det er så deilig å se hvordan hun tar kontakt og på en måte tilpasser seg hver og enkelt. Hun går jo kjempefint sammen med sine 4 og 5 år gamle søskebarn også!

På lørdag fikk jeg kjøpt meg sykkel! Endelig! Nå kan vi dra på sykkeltur alle mann. Håper vi får noen fine høstturer utover, at ikke snøen legger seg allerede i oktober som den gjorde i fjor..

Lagde en nydelig eplekake på impuls på søndag! Veldig rask og enkel oppskrift som jeg fant i en oppskriftbok for barnemat.  Her er oppskriften:

2-3 Epler, skrellede i tynne skiver
1 dl sukker
100 g smør
2 egg
2 ts vaniljesukker
1,5 dl mel
2 ts bakepulver
kanel

Legg epleskivene i en smurt form. Strø kanel og sukker på. Pisk sukker og smør. Tilsett egg og vaniljesukker. Tilsett mel og bakepulver. Hell blandingen over epleformen. Stekes på 180 C i 30-35 min.

Mmmm! Ble ikke så veldig stor, så er dere flere enn 3, ville jeg doble oppskriften!

Ønsker alle blogglesere en fin uke!

Laura

mandag 19. september 2011

Tidsklemma - ikke bare en klisjé...

                                                Det er synd at man ikke får mer tid til sånne stunder:  
                                                   undring og refleksjon over en fluesopp.

Begrepet Tidsklemma har jo vært i vinden noen år nå, men det er først etter at jeg ble mamma at jeg virkelig helhjertet kan slutte meg til gjengen som sukker oppgitt over at "døgnet skulle hatt flere timer, du!"

Mandag til fredag er jeg på jobb, er hjemme rundt 1630. Da er det 2,5 timer til Ingrid skal legge seg. På 2,5 timer skal vi lage og spise middag, rydde etter oss og gjøre litt husarbeid generelt. Hvor i all verden skal vi få plass til den viktige "kvalitetstiden" i sammen?? I tillegg til burde-burde skal jeg også være MAMMA og kjærste, og dyrking av egne interesser, som er bare mine, hvor passer de inn i dette?

Når endelig helga kommer må vi ofte bruke lørdag på diverse innkjøp, også er det det evige husarbeidet... Og siden jeg ser så lite til datteren min ellers, blir det jo til at jeg prioriterer henne i helgene. Skulle bare mangle!
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde anledning til å jobbe mindre. 80% hadde vært perfekt! Da jeg begynte å jobbe etter mammapermisjonen hadde jeg noen måneder med 80% stilling - da hadde jeg en dag fri -  og det var rett og slett en annen verden! Jeg hadde tid til å få unna litt husarbeid eller innkjøp og det beste av alt: jeg hadde litt tid til meg selv i tillegg til at jeg fikk se mer til Ingrid! Det var så utrolig deilig å kunne dra ut til hesten (som jeg er så heldig at jeg kan disponere når jeg vil), ri og kose meg, komme hjem og dusje og hente Ingrid tidlig fra barnehagen. Det var en dag til rekreasjon. En utrolig viktig dag som gav meg enormt mye. Men det gikk ikke i lengden. Økonomien tvang meg tilbake i full jobb, og Tidsklemma var et reelt faktum.

Noen ganger blir jeg nesten skremt over hvor utrolig fort tiden går. Ukene flyr avsted og helgene fortoner seg som blaff, et vindpust i ansiktet, man rekker å blunke - så er de vekk. Jeg sitter noen ganger igjen med en følelse av at livet flyr forbi, som et tog jeg ikke klarte å hoppe på, og nå drar det ifra meg. Tiden min går primært til jobben, og gjøremål som er lite lystbetont. Den dyrebare tiden som skulle ha vært brukt på viktige ting: barnet mitt, kjærsten min, aktiviteter og sysler som gjør meg lykkelig. Når skal man få tid til slikt? Jeg har prioritert bort hesten, til fordel for datteren min. En ganske tung avgjørelse, fordi hest er en viktig ingrediens i livet mitt. Men det har bare blitt sånn, det nesten bli sånn..Man må prioritere, én ting går på bekostning av noe annet.. Nå er jeg på dette voltigekurste en gang i uka, og det er egentlig nok i den fasen av livet hvor jeg er nå.

Også alle menneskene som jeg ønsker å tilbringe mer tid med! Søstrene mine, venninner, slekt.. dessverre bor jeg altfor langt unna dem. Jeg ønsker meg ofte tilbake til "gamle dager", da vi alle var samlet på ett sted, et lite sted. Jeg kommer nok alltid til å bære med meg en drøm om å vende tilbake til hjemtraktene...

Men livet er her og nå, og det må leves nå! Og Tidsklemma er en del av det. Så jeg får bare leve sammen med den og prøve å finne metoder som kan gjøre at den letter litt på trykket nå og da. Tralala!

Laura

tirsdag 13. september 2011

The Tree of Life - 'Funeral Canticle' (Edit)




Må legge inn denne sangen som et supplement til forrige innlegg.

L

The Tree of Life




Det er langt mellom de filmene som virkelig setter avtrykk, og blir sittende igjen i hodet mitt i lang lang tid.
The Tree of Life er en sånn film.

Jeg har faktisk sett den to ganger på kort tid. En gang med kollegene mine og en gang med kjærsten min, og den er like sterk den andre gangen som den første gangen jeg så den. Det mener jeg er et kvalitetstegn, når filmen tåler å bli sett flere ganger uten at den taper seg, uten at magien er borte. At man kanskje oppdager noe nytt, at man kanskje får en "a-ha-opplevelse" over en scene som kanskje var litt uklar den første gangen. At man blir like rørt, like forundret over skuespillernes prestasjoner og føler like mye sympati - eller til og med kjærlighet - til filmens karakterer.

The Tree of Life er en film som er vanskelig å beskrive. Det er ikke noen pådrivende handling, en story med begynnelse og slutt. Det er mer en......reise! En reise i livet. Om det å være menneske. Om de store spørsmålene i livet. Om mening. Om sterke følelser. Sorg, sinne, kjærlighet. Til mennesker og til Gud.

Denne filmen setter igang en masse følelser. Omtrent under hele filmen satt jeg og kjempet mot tårene. Ikke nødvendigvis fordi det var så trist, men fordi jeg ble så uendelig rørt. Fantastiske bilder kombinert med nydelig musikk, tematikken, paraleller til - og tanker rundt mitt eget liv gjorde at denne filmen inntok kroppen min og på en måte vokste og fylte hele meg. Jeg ble sittende under hele rulleteksten bare for å hente meg inn igjen. Tankene og følelsene måtte liksom legge seg til ro.

 Hele filmen er, fra begynnelse til slutt, et kunstverk. Ikke ett eneste øyeblikk er filmingen overlatt til tilfeldighetene. Vonde og gode øyeblikk- rammen rundt er så utrolig vakkert framstilt. Jeg leste en plass, nå husker jeg ikke hvor (festivalavisa i Haugesund?), at regissør Terrence Malick har sagt eller ment at verden kunne ha vært et sånt vidunderlig vakkert sted, hvis vi bare lot oss legge merke til  skjønnheten.
Et par sitater dukker opp i filmen, og dette tror jeg er selve nerven i filmen, det er dette den prøver å fortelle oss: 
"Help eachother. Love everyone. Every leaf. Every ray of light. Forgive."
og
 "The only way to be happy is to love. Unless you love, your life will flash by."













Dette er ikke en film for de som er ute etter lett underholdning eller action. Jeg ser rundt omkring på forum og andre nettsteder at det er veldig delt oppfatning av filmen. Noen kan ikke fordra den, noen er usikre på hva de i det hele tatt har sett og atter andre elsker den. Da jeg hadde sett den med tre av mine kolleger ble jeg faktisk litt overrasket over at vi likte den alle sammen. Vi er ganske forskjellige mennesker med ulike preferanser når det gjelder film, men denne rørte ved følelser vi alle hadde.

mandag 5. september 2011

Terrorens virkning



Jeg hadde en opplevelse på et fly nylig. Ikke noen spesiell hendelse i seg selv, men den satte igang en indre opplevelse i meg. En reaksjon som overasket meg fordi den var så irrasjonell, men som jeg synes forteller litt om hva terror - og 22.juli-episoden spesielt- gjør med oss mennesker.

Etter 11.september ble jeg litt reddere for å fly. Altså ikke snakk om noen flyskrekk, men jeg er ikke så glad i å fly lenger..Syns det er litt ekkelt. Får sånne "Tenk hvis.."-tanker som jeg prøver så godt jeg kan å jage vekk.

I alle fall så satt jeg nå der på flyet. Jeg måtte legge håndbagasjen min mye lengre bak, fordi det ikke var plass i nærheten av setet mitt. Dette stresset meg litt, da jeg gjerne ville av flyet fort i Oslo sånn at jeg kunne kaste meg på flybussen. Alternativet ville være å vente en time på neste buss. Så var det en hyggelig mann bak meg (stakkars han- håper ikke han leser dette!) som også la bagasjen sin bak med min. Da vi var i lufta gikk han bak og hentet sin koffert. Jeg hørte han spørre cabinpersonalet om det var greit at han hadde bagasjen sin stående der under turen videre, og det fikk han.
Der bgynte hjertepumpa mi å gå fortere.
Hvorfor i all verden??? tenker du vel nå, og ja hvorfor?? Rett og slett fordi tankene min surret i vei på egen hånd og rotet seg bort i terror-tanker!
Hvorfor henter han bagasjen sin nå? Har han våpen der? Har han tenkt å kapre oss? Jeg syns nesten han ligner litt på Anders B. B.? En kompanjong? Hvorfor er han så hjelpsom mot meg? Er det for å framstilles som en grei og likandes fyr? Er han ikke litt høy/ nervøs?

Jeg fikk altså skikkelig panikk inni meg! Pulsen slo som en hammer i halsen min og jeg måtte tvinge meg selv til å puste rolig. Bedre ble det ikke da han bøyde seg fram til meg og sa at jeg sikkert kunne hente bagasjen min jeg også.
Panikken varte ikke så lenge heldigvis. Jeg klarte jo å roe meg ned og tenke "rasjonelt".
Men er det egentlig så irrasjonelle tanker? Det skjer jo. Terror skjer. På plasser og i situasjoner som kan virke helt absurde...

Etterpå måtte jeg riste på hodet av meg selv. Slik har jeg altså blitt. Plutselig angst uten grunn! Jeg kan vise til flere episoder der jeg har følt meg utrygg og redd ubegrunnet. Og det er terrorhandlingene som har skapt mye av angsten. Jeg har blitt reddere etter 22.juli. Og ikke bare for terror, men for ting som kan gå galt generelt.

Jeg håper dette er følelser som blekner litt med tiden...

Laura

torsdag 1. september 2011

Snurr film!

Et nostalgisk bilde, ettersom filmrullen har utspilt sin rolle
etter digitaliseringen av alle norske kinoer i disse dager.

Jeg er litt stolt av DVD-hylla mi. Ikke at den er så omfattende, men fordi det rett og slett er en kremsamling!
I startfasen av innsamlingen hadde jeg ambsjoner om å skaffe meg de beste thriller/skrekkfilmene jeg visste. Som skrekkfan synes jeg at det er et must å ha godbitene i hylla, klare til å dras fram en mørk, stormfull aften da behovet for et (ufarlig!!) grøss melder seg. Men etterhvert ble den utvidet til å inneholde alle typer sjangre; komedier, drama, action... Men felles for dem alle er at de er GODE! Film er selvfølgelig subjektivt (hvertfall til en viss grad..?), men jeg tør å påstå at hylla mi er full av kvalitet og ekte filmkunst. (Og det som ikke er like kvalitetsfult, er hvertfall underholdende!)

En god film kan ses flere ganger mener jeg, og de filmene jeg har samlet er sånne filmer som jeg gjerne kan se både tre og fem og ti ganger. Men det er også mange gode filmer som du ikke finner i DVD-hylla mi, men som kunne fortjent en plass der. For eksempel Dancer in the dark av Lars von Trier, som jeg rett og slett ikke makter å se igjen! Bjørk gjør en virkelig utrolig innsats i den filmen, men den er så hjerteskjærende, så vond og grusom at jeg ikke har noe ønske om et gjensyn med den med det første..
Selvfølgelig finns det millioner av filmer der ute som jeg ikke har sett, og av den åpenbare grunn selvfølgelig ikke er å finne hos meg.. Så tips mottas med takk ;)

Siden jeg har en forkjærlighet for lister, skal jeg her liste opp filmene mine:
(Ikke så spennende for mannen/kvinnen i gata kanskje, men jeg skriver jo blogg først og fremst for meg selv, og hvem vet; kanskje noen filmfreaks er her inne og snoker og får behov for å kommentere min selvutnevnte eminente filmsamling...)
Altså:
  • Shining     
  • The Exorcist
  • The Others
  • The exorcism of Emily Rose
  • Ringu
  • Kill Bill vol.1
  • Kill Bill vol.2
  • Pulp Fiction
  • The Silence of the Lambs
  • Den fabelaktige Amélie fra Montmartre
  • Fargo
  • Snatch
  • Atonement
  • Across the Universe
  • Death Proof
  • Bruce Almighty
  • Twin Peaks: Fire Walk With Me
  • Wild at Heart
  • Mulholland Drive
  • Lost Highway
  • Men in Black
  • No Country for old Men
  • The other Boleyn girl
  • The ninth gate
  • Lord of the Rings-trilogien
  • Halloween
  • Bram Stokers Dracula
  • El Orfanato
  • Grease
  • Inglorious Basterds
  • Dumb and dumber
  • Shutter Island
  • The Departed
  • Monty Python and the holy Grail
  • P.S. I Love You
  • Twister
  • Ghostbusters 1&2
  • Indiana Jones-trilogien
  • Harry Potter (de som har kommet ut på DVD)
  • Twin Peaks (tv-serie) (x2...)
  • Six Feet Under (tv-serie)
  • American Beauty
  • De dødes tjern
  • Winter's Bone
  • Hanna
  • True Grit
  • Black Swan
  • Another Year
  • You will meet a tall dark stranger
And more to come!


Laura