Emosjonell cocktail

 

November. 

De gylne oktoberdagene med flammende høstløv på trærne dro raskt forbi. Naturen er stort sett i bruntoner og trærne spriker med tomme grener. Men det er også vakkert syns jeg. Det er vakkert å gå morgenturen min i stille novembertåke, mens det drypper fra trærne. 

Jeg kjenner mye på både vemod og takknemlighet om dagen. I magen vokser lillesøster. Det er ei livat jente dette også kjennes det ut som. Masse masse liv og røre! I dag var jeg på UL igjen og hun beveget så mye på seg at det var nesten vanskelig å få tatt målene. Blodgjennomstrømming i navlestrengen fikk han rett og slett ikke til å se på, men sa at det hadde ingen hensikt heller siden aktivitetsnivået indikerte på at dette var mer enn bra nok. Jeg har normalt med fostervann og livmorhalsen er lang. På lørdag er jeg 30 uker! 

I dag snakket vi om at lillesøster kunne høre stemmen til Ingrid gjennom magen min. Da spurte Ingrid om lillebror også kunne det. Da jeg spurte om hun tenkte på lillebror av og til svarte hun kontant ja. Jeg sa at jeg tenker også mye på lillebror. Jeg tenker på han hver dag. 

Den siste tiden har sorgen kommet litt frem igjen. Jeg trenger nemlig ikke være trist - eller bli trist av å tenke på han lenger. Men akkurat i det siste har jeg fått plutselige stikk av sorg. Da jeg satt hos legen og hadde hatt kontroll. Da jeg var innom butikken og kikket på babytøy og så små gutteklær til nyfødte. Da jeg kjørte til sykehuset idag og hørte en sang på radioen. 

Og hånd i hånd med denne sorgen går gleden og forventningen om lillesøster og den vanvittige kjærligheten til - og takknemligheten over Ingrid. En kjærlighet som nesten kan føles smertefull. Flere ganger om kvelden går jeg inn til henne, ser på henne, strykker henne over håret, kinnet, armene, ryggen, føttene. 

Takker Gud for at hun er frisk og sterk. Hvisker til henne at jeg elsker henne.

I helgen ville hun på piknik hos lillebror. Så da hadde vi en novemberpiknik med varm kakao på termos, popcorn, stjernehimmel og tente lykter. Det var så hyggelig. Ingrid og pappan syklet ned mens jeg kjørte bil. Men hjem igjen ville Ingrid sitte på med bilen og det skjønner jeg godt! Begynte å bli temmelig hustrig og kaldt.

På tide å ta kvelden her. Sover ganske dårlig for tiden. Hvis jeg våkner på natta, pga dobesøk eller at Ingrid våkner, kan jeg ligge opptil 2 og 3 timer før jeg sovner igjen. I natt lå jeg våken i nesten 4 timer, så håper virkelig jeg får en bedre natt nå! I dag har jeg følt meg som overkjørt av en veivalser. Ømme muskler i ryggen, latent hodepine og supertrøtt.

Senga neste!

Å miste et barn i dødfødsel

 

Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 

For andre har han ikke eksistert. 

Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 

Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 

Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.

Vårfølelser

Vi er godt uti mai-måned og våren har festet grepet. Plutselig, på bare noen dager egentlig, er gresset blitt grønt, løvet springer ut og små blomster titter frem. Det er en underlig tid. Naturen våkner til liv etter flere måneder i dvale under vinterens kalde teppe. Etter kald stillhet synger fuglene igjen. Mørket har trukket seg tilbake til bare noen timer om natten, det er lyset som råder. Det anger av våt jord, gress og blomster.

 Denne våren vekker flere motstridende følelser i meg. Jeg kjenner stille lykke over alt det vakre, og denne oppvåkningen rundt meg bringer med seg håp.

 Men også savn, vemod, lengsel og sorg.

Glimtvis kan jeg kjenne fornemmelser av barndommen. Barndommens vår. Da alt var så mye enklere. Da jeg så på tilværelsen med naive, barnlige øyne. Livet var gledelig og framtiden var håpefull. Selvfølgelig var ikke livet sorgløst da heller, men det var mye mindre komplisert. Jeg tenker på den tiden med et anstrøk av vemod. Vemod over at denne tiden aldri kommer igjen og at jeg aldri vil
se på verden på samme måte igjen...

Midt i alt dette livet kommer også døden nærmere. Kontrasten får den liksom tydeligere fram. Min lille gutt er fortsatt død og borte. Alt annet våkner til liv, men ikke min lille gutt. Min lille gutt som skulle vært 4 måneder. Dette skulle vært hans første vår, hans første møte med solhatt og korte ermer, stille trilleturer på grusveier i skogen...

Jeg kjenner på takknemlighet og overveldende kjærlighet. Til familien min, til det vakre i naturen. Følelseslivet mitt går opp og ned, men den siste tiden har vært god.

Nå og utover sommeren vil alle i sorggruppen nå årsdagen til våre små døde.

Jeg vil gjerne hedre dem med å nevne alle her. Jeg tenker sånn på dem og på deres flotte, gode foreldre.

Aleksander Cornelius 14.april 2012

Eirik 22.mai 2012

Amélie Sofia 02.juni 2011 

som ikke hører til min sorggruppe, men som jeg vil ta med likevel.

Nils August 26. juni-28.juni
Magnus 01.august 2012

Lillegutt 23.august 2012

Håper dere alle løper rundt sammen i solen der dere er nå!

Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Listemodus: fine ting denne uka

❤    Lysløype rett utenfor døra. Snøtunge graner og glitrende skispor.
❤    Ingrid - mitt lys og min lykke! Min kjærlighet til henne kjenner ingen grenser...
❤    Kaffe og Gilmore Girls. (Sistnevnte bestilt på cdon.com. Minner meg sååå om                 mammapermisjonstiden med Ingrid.)
❤    Fredag! Og vi drar til Vestfold på besøk til søsteren min og hennes familie.

Jeg har det ikke bare tungt og trist. Det meste av tiden har jeg det bra. Jeg opplever øyeblikk med lykke. Jeg gleder meg til ting. Hverdagen er ....hverdagslig. Sorgen er ikke like massiv lenger. 

En utenforstående ville kanskje tenkt at jeg "har kommet over" sorgen. Jeg synes at det blir feil, og jeg kjenner at jeg ikke vil bruke det uttrykket. Det ville nesten være det samme som å si at jeg er ferdig med det, jeg har pakket det bort og lagt det fra meg, og nå drar jeg lykkelig videre. 

Det er ikke sånn. 

Jeg kommer aldri til å bli ferdig med Lillegutt. Han er en del av meg, en del av familien. Sorgen over han kommer aldri til å bli borte. Hver dag kommer den til meg, i plutselige kast. En bølge av sårhet som skyller gjennom kroppen min. 

Men det ene utelukker ikke det andre. Jeg lever med både lykke og sorg. 

Og jeg har det egentlig ganske bra.

Ønsker alle en fin helg. Vi skal kose oss masse masse!

Sluttrapport

Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.

 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.

Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.

Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 

Men hvordan får man hull på fosterhinna? 

Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 

I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...

Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 

Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 

På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤

Tanker en novemberdag

Novemberhimmel.

I går ved middagsbordet sa den lille jenta mi: "jeg savner lillebror, jeg."

Jeg synes at hun prater mer om han nå for tiden enn det hun gjorde i begynnelsen. Det er så tydelig at hun tenker på han. Og hun forstår. Hun forstår alt. 

Her om dagen var hun inne på badet, lekte og skvaslet med noe vann, også ropte hun plutselig ut til meg: "mamma hva er det?". Jeg satt ved kjøkkenbordet og tristheten hadde plutselig lagt seg over meg, slik som den gjør av og til. Dette senset hun, inne på et annet rom! Nesten som telepati.

Åh, som jeg skulle ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette. Jeg blir så trist når jeg ser andre søsken leke og herje sammen. Det er så sårt å se Ingrid betrakte dem, litt på siden. Hun ser så ensom ut og det stikker i hjertet mitt. Hun har ingen søsken å leke med. Enda værre: hun har en lillebror som ligger død på kirkegården. Det er liksom så trist og grelt at det er ikke måte på!

Det er vanskelige tider. For meg har livet stoppet litt opp. Det går mot advent. Jeg skulle ha begynt å glede meg til jul, kjøpe inn julepresanger og adventskalendergaver. Så skulle lillebror kommet rett etter nyttår. En midtvintersbaby. 

Nå ser jeg fram til jul omtrent med en følelse av panikk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å håndtere årets jul. Jeg tror den kommer til å bli forferdelig for meg følelsesmessig. Alt jul betyr for meg: tradisjoner, barndomsminner, familie og trygghet. Julebudskapet. Mest av alt har jeg lyst til å hoppe over julen i år. Melde meg helt ut. Men lille Ingrid fortjener en jul i lykke og glede. Hvordan i all verden skal jeg klare å gi henne det når innsiden av meg kommer til å være som et åpent sår? 

Misforstå meg for all del ikke. For jeg elsker den jenta høyere enn alt og jeg føler sitrende lykke over å se henne og tenke på henne. Noen ganger, når livet føles ekstra tøft, tenker jeg at jeg må fokusere kun på henne. Tross alt så har jeg jo verdens nydeligste jente! Men så er jo ting blitt som de har blitt. Jeg kan ikke bare skyve vekk tapet av Lillegutt. Det er der og vil alltid være der.

Som jeg har skrevet før; jeg kjenner glede over livet. Men det har blitt komplisert. Ytterpunktene i følelseslivet ligger mye tettere. Fra svart håpløshet til lykkelig takknemlighet.

Jeg har dessuten ikke mange tanker (drømmer) om framtiden. Annen jobb og bopæl er fullstendig lagt på is for min del. 

Jeg lever fra dag til dag. 

Orker ikke tenke på framtiden. Det foregår tungt nok arbeid oppi hodet mitt som det er...

...og der bare sluttet tankerekken min.

Livets kontraster

Jeg var på graven til lillegutt i går. Rett ved siden av går en sti, og mens jeg satt der på huk ved jordhaugen kom det en ung dame forbi med barnevogn. 

Det var et slikt underlig øyeblikk, et øyeblikk som kunne vært regissert inn i en film. Jeg kunne formelig kjenne hvordan kontrasten mellom henne og meg dirret. 

Hadde noen tatt et bilde av oss tror jeg det bildet hadde vært svært talende og sterkt.

Der gikk hun, energisk avgårde med nytt liv i vogna si. 

Og der satt jeg, bøyd over min døde sønns grav.  

To unge mødre. 

Livets kontraster bare noen meter fra hverandre.

Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet

Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 

Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 

Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 

Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 

Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.

Men jeg klarer det. 

Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 

Og jeg står fortsatt.  

Det er tungt og vanskelig, men jeg står.

Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 

For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 

Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.

Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 

På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.

Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.

Veien videre

Hva gjør jeg nå?

Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?

Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.

Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 

Redsel. Selvbebreidelse.

Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.

Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?

Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.

Livet nå

Da vi mistet lillegutt var det så mye i vår tilværelse som forandret seg, og det til tross for at han aldri rakk å bli født! For det første - og mest åpenbare: vi ble utsatt for et sjokk og et traume som for alltid kommer til å være med oss og som vil forme livet vårt. 

For det andre: vi har mistet noe vi gledet oss til å få, framtiden blir ikke sånn som den skulle bli, forventningene til det som skulle komme ble bare revet brutalt ned. Vi skulle få en liten gutt. Vi skulle bli tobarns-foreldre. Vi skulle glede oss over å se samspillet mellom Ingrid og lillebror.
Ingrid - fyrverkeriet vårt - hun ville sikkert bli verdens beste storesøster! Tenk så mye gøy de hadde hatt isammen! Vi skulle fryde oss over leken deres og le av ville påfunn. Og hjertene våre ville svulme over kjærligheten de ville vise hverandre...

Per i dag har jeg ingen forventninger til framtiden. Jeg ser ikke noe lys der framme. Jeg gleder meg ikke til noe. Normalt ville jeg glede meg over gylne høstdager og så smått begynt å glede meg til jul. Nå gruer jeg meg til jul! Dette legger mer sorg til sorgen. Det blir i tillegg en sorg over at håpet for framtiden er borte.
Jeg setter selvfølgelig alt inn på at ikke Ingrid skal bli farget av min håpløshet og det er klart at jeg gleder meg over henne! Det er bare det at hver gang jeg forsøker å se for meg lyse og gode øyeblikk sammen med Ingrid i framtiden, så blir tankene mine øyeblikkelig formørket av sorgen og tristheten over at hun kommer til å oppleve dem som enebarn. Hun som skulle få / hatt en lillebror.
Vi som skulle være en familie på fire.
Vi er nå en for lite.

Jeg føler egentlig behovet for et nytt svangerskap så fort som mulig. Det er ikke fordi jeg vil ha en erstatning for Lillegutt. Det kan jeg aldri få. Men fordi jeg var så inderlig klar for flere barn! Jeg synes det var så flott at Ingrid endelig skulle bli storesøster og følte at det egentlig var litt i siste liten. Tre og et halvt år var akkurat innenfor til at ikke aldersforskjellen ble for stor.
Nå føler jeg at det er for sent.
Nå kommer aldersforskjellen til et eventuelt søsken til å bli så stor at de får veldig begrenset glede av hverandre...
Jeg har også ekle tanker om at kanskje jeg ikke blir gravid igjen. Eller enda værre: hva om jeg mister igjen?!
Jeg er med i forumet Englesiden, et nettforum for dem som har mistet barn. Der ser jeg at det er flere som ikke bare har mistet ett - men to og tre barn! Jeg kjenner at jeg blir kald av redsel. Tenk om Ingrid var unntaket, tenk om jeg ikke er istand til å bære fram flere barn... Men jeg ønsker virkelig å bli gravid om ikke altfor lenge, og det til tross for at jeg vet at det blir et svangerskap fylt med redsel og usikkerhet fra begynnelse til slutt. Samt sikkert også sorgen og vemodet over at det ikke er Lillegutt som ligger i magen. Og følelsen av urettferdighet over at jeg ikke klarte å bære fram han.

Å Lillegutt! Jeg savner deg sånn! Vi fikk aldri leve livet isammen og vi fikk aldri sjansen til å bli kjent med deg. Likevel savner jeg deg så inderlig...

Jeg føler at jeg lever et slags ikke-liv. Tapet mitt har etterlatt en altomfattende tomhet i meg. I helgen var vi hjemme hos mamma, hele familien. Det var en av årets happeninger og noe jeg alltid pleier å glede meg til. Denne gangen gledet jeg meg ikke. Jeg gledet meg over å se Ingrid ha det gøy og være glad og det var hyggelig å tilbringe tid med familien osv, men tristheten lå der hele tiden.
Tristheten og tomheten.
Jeg har også oppdaget en ny side ved meg selv. Synet av andre gravide fyller meg nå med følelsen av urettferdighet og bitter sorg, nesten sinne.
Jeg har ikke fulgt med på nyheter de siste fire ukene.
Jeg leser ikke lenger.
Boka jeg holdt på med ligger med eseløre på nattbordet mitt. Jeg kommer ikke til å fullføre den. Jeg startet på en ny bok her om kvelden og har bare såvidt fått lest noen sider.
Jeg ser nesten ikke på TV.
Ser jeg på en film zoomer jeg ut og klarer ikke konsentrere meg om innholdet.
Mat har blitt et nødvendig onde, ikke noe jeg koser meg med lenger.
Strikketøyet mitt ligger i kurven.
Jeg skulle jo strikke pledd, ett til Ingrid og ett til Lillegutt. Jeg begynte med Ingrid sitt, og jeg må vel fortsette. Hun gledet seg jo til det var ferdig.

Lille Ingrid'en min!
Hva skulle jeg gjort uten henne?
Hun tvinger livet videre.
Selv kunne jeg hatt behov for å ligge i fosterstilling og helst sovet. Hun får meg til å stå opp.
Hun får meg til å tenke praktisk og pakke utstyr, mat og skift til barnehagen.
Hun får meg til å prate og le.
Hun får meg til å gå ut av døra og kjenne vinden ruske i håret og regnet dryppe mot ansiktet. Hun får meg til å se sola blinke i gyllent løv og til å kjenne duftene av høst.

Vi er så takknemlige for henne.

Om åpenhet rundt sorg og sorgens mange lag

Høsten har virkelig satt inn nå. I dag er det skikkelig regn og blåst, løvet på trærne er falmet - noen til og med gule. 

Herr Laura har begynt å jobbe igjen. Jeg er fortsatt sykemeldt. Jeg syns det er veldig vanskelig å vite når jeg burde komme igang igjen. Min jobb er en kontorjobb, det er ikke særlig sosialt og heller ikke så mye som "skjer". Jeg er redd jeg kommer til å få veldig mye tid til å sitte og tenke, føle meg ensom og bli deprimert. Selvfølgelig gjør ikke det faktum at jeg også er ganske så fed up av jobben fra før, situasjonen særlig mye bedre. Tanken på at jeg egentlig skulle se lys i tunellen i form av fødselspermisjon kommer til å plage meg forferdelig. 

Nå blir det ingenting. Jeg må gå tilbake til den tunge prosessen med å lete etter en annen jobb, mens jeg biter tennene sammen og prøver å tenke så positivt som mulig for å ikke miste helt motet.

Foreløpig er jeg iallefall hjemme. Prøver å pleie meg selv, gi meg selv ro og rom for tankene og følelsene mine. Jeg går inn og ut av sorgens rom. Som regel er jeg inne, men tidvis kommer glimt av.... ikke akkurat glede, men mer en slags aksept... Jeg klarer å akseptere at jeg har blitt tildelt en dyptgripende livserfaring, og at dette kommer til å forme meg på godt og vondt.

Det er litt vanskelig å forklare. 

Det er mer en følelse av letthet rundt hjertet. 

Men i korte glimt. 

De siste dagene har jeg vært igjennom den apatiske tristheten som mer eller mindre setter meg ut av spill, som gjør meg handlingslammet og trett. 

Jeg har vært gjennom øyeblikk der sorgen klemmer rundt meg i plutselige tak og jeg gråter høyt ut i desperasjon og fortvilelse over han jeg har mistet. 

Jeg har gått gjennom den såre vissheten om at Ingrid ble frarøvet det å bli storesøster. 

Sorgen har mange spekter, mange lag, mange måter å gi utslag på. En følelsesmessig berg-og-dal-bane. Bare uten de høye gledestoppene. Der er jeg ikke enda!

Som jeg har nevnt på før, så har vi valgt å være veldig åpne om at vi har mistet et barn og om sorgen vår rundt det.

For meg er dette helt avgjørende for at jeg skal kunne bearbeide sorgen. Jeg skriver jo åpenhjertig her på bloggen, og selv om jeg her er anonym, så føler jeg at det er til hjelp. Jeg finner stor trøst i å lese kommentarene som blir lagt igjen her, det varmer mer enn man skulle tro! Det er stort sett den samme gjengen som legger igjen kommentarer, og jeg regner nesten dere (dere vet hvem dere er!) som mine venner nå. Anonyme og ansiktsløse - men med store varme hjerter! Tusen takk!

På Facebook legger jeg ut bilder og uinnpakkede statusoppdateringer. Dette har hendt oss. Og det er en viktig del av livet vårt. 

Dessuten føler jeg at jeg ærer Lillegutt ved å vise andre at - jo, han har levd. Han levde ikke utenfor magen min, men han levde i 21 uker inni meg. Han var et lite menneske. Et lite barn. Som vi gledet oss til å få ha hos oss. 

Jeg synes også det er fint og viktig å vise andre at det å miste et ufødt barn er en enorm sorg. Gi andre muligheten til å forstå hvertfall litt av hvordan det føles.

Og er man åpen, så får man åpenhet igjen. Som videre gjør at vi mennesker kommer nærmere hverandre . Jeg har opplevd å begynne å gråte foran leger, naboer, barnehageansatte og nav-ansatte. Det gjør meg ikke så mye. Ja, jeg er skjør, men jeg føler meg også sterk som tør å vise mine sårbare sider og min menneskelighet. 

Jeg viser sorgen min med rak rygg. 

Og jeg opplever bare positive sider ved å være åpen og sårbar. Folk viser forståelse, respekt og de åpner seg tilbake.  Vi har til og med fått skryt av vår åpenhet rundt dette!

Jeg tror at det å miste et ufødt barn er tabubelagt hos mange mennesker. Jeg vil vise at det er ikke tabu. Sorg er ikke tabu. Det er en del av livet like mye som glede! Alle vil oppleve sorg i en eller annen form. Det er vondt og vanskelig. Men det er ikke farlig, og medmennesker må ikke være redde for å bry seg. Det verste du kan gjøre er å late som ingenting! Ikke vær redd for å si noe galt, du trenger egentlig ikke si noe særlig. Noen ganger kan det være nok å si at du har hørt hva som har skjedd og at det var leit å høre. Men ikke lat som ingenting.

Jeg har lest et veldig flott og utførlig skrevet blogginnlegg av en annen englemamma om det å møte mennesker i sorg. Jeg vil gjerne linke til henne, men vil først spørre om tillatelse.

Og her kan dere lese innleggene om å møte mennesker i sorg.
Det er 3 deler.

Tilstandsrapport

I går kom vi hjem fra en todagers tur til København. 

Ganske så impulsivt kastet vi oss på en tur, vi følte at vi trengte å gjøre noe, noe litt lystbetont, i et helt annet miljø. Så vi tok en tur til Kongens By fra torsdag til lørdag. Vi var i Tivoli på torsdag og hadde sightseeingdag på fredag. Da tok vi en rundtur på en turistbåt fra Nyhavn, fikk se den lille havfruen og dronning Margrethe som kjørte forbi oss ut til kongeskipet sitt, og hoppet av igjen ved Amalienborg. Derifra gikk vi gjennom slottet og oppover handlegaten Strøget. 

To kompakte og meget effektive dager. Vi koste oss - men smerten og sorgen var med oss hele tiden. Selv gjennom smil og latter ligger sorgen der- rett under overflaten...

Jeg tenker på lillegutten min absolutt hele tiden.

Jeg ser det lille livløse ansiktet hans for meg og går igjennom fødselen om igjen og om igjen i tankene mine. Rekonstruerer de intense smertene da fødselen plutselig var igang. Følelsen da han kom ut - fullstendig lammelse. Og det verste av alt, det tristeste og grusomste; følelsen av å ha han levende i magen den kvelden på sykehuset, og vite at det er på lånt tid. Vissheten om at ingenting kan redde han. At han er dødsdømt. 

Tårene mine renner her jeg sitter og skriver. Det er så hjerteskjærende og så skrekkelig! Hvorfor måtte den lille gutten min dø??? Hvorfor ligger han i den kalde jorda på kirkegården - og ikke i den varme magen min der han skulle ha vært nå? 

Vi skulle gått mot 24 uker nå til uka. Magen min skulle ha vært merkbart større, full av en sparkende lillegutt. Istedenfor så sitter jeg her med flat og tom mage, bare fylt med en sugende smerte. En smerte som jeg vet at jeg for alltid kommer til å bære med meg. 

En tyngende sorg.

Forhåpentligvis blir den lettere å bære på sikt. Forhåpentligvis blir de gode, lyse dagene flere og flere etterhvert som tiden går... Forhåpentligvis kommer jeg en dag til å minnes Lillegutt -ikke bare med smerte og bunnløs sorg, men også kanskje med vemodig glede og takknemlighet... Jeg håper det. Akkurat nå er det bare tungt.

Sorgen jobber i meg, og det er så tungt. Alle tankene og følelsene som skal bearbeides. Jeg er så utrolig trett og sliten. Jeg er trett nesten hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kunne sove gjennom døgn hvis jeg hadde fått anledning! I begynnelsen tenkte jeg at det også hadde sin fysiske grunn, nettopp fordi jeg hadde vært igjennom en fødsel. Men nå er det jo snart tre uker siden, men jeg er fortsatt like trett. 

Jeg har blitt mer stille. Jeg føler meg sår og "touchy". Jeg gråter flere ganger til dagen.

Jeg lurer på hva dette kommer til å gjøre med meg over tid. Kommer jeg til å bli innesluttet, sørgmodig og bitter, eller vil jeg få en ny styrke grunnet en ny og dypere livserfaring og nærmere kjennskap til meg selv? Jeg kan jo alltids håpe på det siste. Eller jobbe mot det siste....

I dag har vi vært på graven. Vi syklet dit alle tre, Ingrid i sykkelvogn. Vi kastet visne blomster fra begravelsen og plantet en ny fin lyng og pyntet. Det ble fint. 

Det var godt å være der igjen.

Ultralyd

Så var dagen her. Dagen for første jobbdag etter ferien, for første dag i ny avdeling for Ingrid og for ultralyd.

Å levere Ingrid - og gå fra henne i barnehagen var en lett match. Hun var jo kjent med avdelingen fra før, og en av hennes gamle venner fra forrige avdeling var også på plass i dag. 

Det var helt greit at vi dro. Hun er så trygg og god.


Så var det ultralyd.
Vi beregnet god tid og tok en kaffe mens vi ventet. Minnene kom strømmende på fra sist vi var på dette sykehuset: is-spising med rier i varmen. Lille nyfødte Ingrid. En helt ny tilværelse som mamma.
Så kom jeg inn da. Og der var den lille i magen. Nesten det første vi fikk se var en vinkende hånd! Sparkende bein. De nødvendige målene ble tatt, etter ganske lang tid, for den lille lå veldig urolig og sammenklemt - nesten dobbelt. Så helt på slutten fikk vi høre hvilket kjønn det var. "Det må jo være en gutt" sa de to sykepleierne som var der og viste oss et glimt av noe som ikke kunne være noe annet enn en guttetiss. Min aller første reaksjon overrasket meg litt, for jeg kjente faktisk litt skuffelse! Jeg har hatt mange tanker rundt barn nummer to, selvfølgelig - det har man jo. Og jeg har alltid ønsket å bli mamma til to søstre. Det er helt sikkert fordi jeg selv er vokst opp med to søstre. Jeg har ingen erfaring med - eller kan relatere meg til det å ha en bror. Så det var der det lå - at jeg alltid har sett for meg at jeg skulle være mamma til søstre. Når jeg har tenkt på at Ingrid skulle få søsken har jeg tenkt at det mest "ultimate" måtte jo være å få en søster. To sjelevenner som alltid skulle være der for hverandre. Som sammen skulle gå igjennom gleder og sorger. Jeg tror at to søstre deler mer og har et nærmere forhold enn en bror og en søster. Så det var disse tankene som lå til grunn for min skuffelse.
Men jeg må få presisere at dette var den aller første reaksjonen, den aller første følelsen jeg kjente på. Det aller viktigste for meg var jo selvfølgelig at alt var normalt og at barnet hadde det bra. Selv om jeg dypest inne ønsket meg en jente, så ville jo ikke det si det samme som at en gutt ville være uønsket! Jeg måtte bare rett og slett la det synke inn og omstille meg til tanken.
Jeg håper ikke at folk blir arge over at jeg er såpass ærlig. Jeg snakker om følelser - og disse har man ikke kontroll over. Det er følelser. Og jeg tror at de aller fleste har en preferanse når det gjelder kjønnet til sitt kommende barn. Selv om det ikke er helt stuereint å si at du ønsker det ene kjønnet framfor det andre.

Her er lillebror!

Men når dét er sagt; her sitter jeg samme kvelden og har allerede vendt meg til tanken! Det er lillebror som ligger i magen min. Og han skal være velkommen og elsket! Og hva søskeforhold angår: bror og søster kan selvfølgelig også bli nære sjelevenner gjennom tykt og tynt. Jeg har selv en fetter som jeg gjennom hele oppveksten hadde et nært og godt forhold til, og vi er også nære venner i dag selv om vi nå er noe mer opptatte på hver vår kant. Og det er heller ingen automatikk i at søstre har et tett og nært bånd gjennom hele livet... Det kommer vel til syvende og sist an på personlighetene til barna...

Da har regnskyene lagt seg som et lokk over oss og jaget fram en mørkere skumringstime enn det som er vanlig en kveld tidlig i august. Jeg har tent stearinlys og skal sette meg til "jobbe" på mitt nye prosjekt: strikke pledd. Strikker et lilla pledd til Ingrid (for hun "elskel lilla!") og etterpå skal jeg strikke et hvitt til lillebror. Ett nøste holder til ett barnepledd og er på størrelse med en basketball! Så jeg har litt å strikke på utover høstkveldene.

Lengsel

Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.

Jeg lengter hjem.

Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.

Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".

Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!

Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!

Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.

Intet nytt fra vestfronten...

...eller noe annet sted for den del. Ikke noe svar på jobbsøknader og livet er det samme...
Det går framover med tommelen til Ingrid da. Vi skifter bandasje hver dag, hevelsen er gått mye ned og det ser litt "renere" ut.  Vi er gått inn i en ny måned, mars - vårmåned. Og en ny måned på stedet hvil.
Kjenner at jeg er sliten og skuffa over at jeg ikke har hørt noe med hensyn til jobbsøknadene mine. Selv om jeg ikke hadde store forhåpninger så er det jo klart at langt inne i hjertet spirer det jo likevel et håp. Og når det slukner føles håpløsheten enda større. Min lille skatt har lagt seg sammen med pappan i kveld og jeg hører henne le. Det gir meg tårer i øynene og et stikk i hjertet. Jeg vil så gjerne gi henne alt; et liv i lykke. Hvorfor kan jeg ikke lykkes litt mer med det jeg prøver på?  Hvorfor kan ikke jeg også gå rundt og være tilfreds og glad slik som alle andre tilsynelatende er?

Ville egentlig bare innom og gi et livstegn fra meg. Har ikke så mye å skrive om akkurat nå. Føler meg egentlig litt tom.

Frustrasjon og håp

Nå har jeg skrevet og sendt inn diverse jobbsøknader av forskjellige slag! Det er en slitsom prosess, men jeg føler i allefall en utrolig lettelse over at hvertfall det er gjort! Nå ligger det liksom ikke i mine hender lenger. Jeg håper så inderlig at noe skjer, at jeg får svar, at jeg blir innkalt til intervju og ikke bare får en lapp i posten der det står at stillingen er besatt...
Jeg har hanglet så altfor lenge nå i en tilstand av misfornøydhet med jobben. Det har bare blitt noen halvhjertede grep tidligere. Joda, jeg har sendt inn diverse søknader hist og her, men det har blitt altfor langt mellom hver. Jobben har blitt en slags kilde til frustrasjon, over at jeg ikke kommer meg videre. At det tilsynelatende har blitt min endestasjon. Jeg føler meg inngrodd, fastlåst. Fullstendig stoppet i utviklingen.

Jeg er så ubeskrivelig klar for forandring! Jeg har vært det lenge, men det kommer gjerne i bølger. Da behovet blir altoppslukende og lever i hver celle i kroppen min. Et skrikende behov for å kutte de båndene jeg har til jobben. Aller helst ville jeg ha flyttet. En total-forandring. Flyttet til hjembygda, der vi kunne kjøpt hus, der jeg har et nettverk og der jeg kunne hatt mulighet for å drive med hest. Men det er en utopi, så jeg får sikte lavere. En ny jobb. Kan jeg i alle fall klare å få en ny jobb???

En forandring ville selvfølgelig også innebære følelser som frykt og kanskje til og med vemod. Slik er det jo. Det er skummelt med forandring, man står ovenfor noe ukjent, noe man ikke kjenner konsekvensene til. Men tenk for en lettelse! Når jeg endelig har kommet til den stunden da jeg skal sette meg ned og skrive oppsigelsen til den jobben jeg har nå! Jeg ser fram til det med en oppildnet glede, men samtidig bryter det  svarte tanker ned gjennom hodet mitt at det kommer ikke til å skje..... Jeg sitter fast. Jeg må bare ikke innbilde meg at jeg noen gang kommer derifra..... Og ja, jeg vet det er tanker som er absurde. Men det hindrer meg ikke i å tenke dem.

Men nå er søknadene sendt! Og da har jo sjansen øket med flere prosent ville jeg tro, enn om jeg ikke hadde sendt søknader.. Så da får jeg bare vente. Vente og tenke positivt!
For meg er det en kunst.

Myr

Av og til kan livet føles tungt.

Det kan føles som at man står og stamper i en hengemyr, og kommer ikke videre. Mismotet siger inn i kroppen lik det kalde myrvannet som trekker inn i støvlene. Man blir rastløs, oppgitt, sliten og lei.

Livet er her og nå, og man føler ikke at man får utnyttet tiden på noe fornuftig. Man synes at hverdagen har blitt litt for grå, litt for fargeløs. Litt for lite meningsfull. Store deler av livet til datteren min får jeg ikke ta del i. Så mange timer i løpet av en dag, en uke, en måned, et år - som jeg ikke vet hva datteren min har opplevd eller gjort. Så og si alle i vesten har det sånn. Man setter vekk barna i barnehagen og drar på jobb. Og det er både positive og negative sider ved en sånn ordning. Men av og til kan det bare føles litt.... meningsløst?

Det er når man kjenner seg lei av hverdagen at sånne tanker kommer. Lei av de samme gamle omgivelsene. Lei av å gå på jobb hver dag. Den samme jobben som bare blir mer og mer forutsigbar og som man føler at ikke gir deg noe tilbake lenger. En rastløs følelse av å egentlig bare ville komme seg vekk, sveve bort fra alt, kaste av seg alle plikter og alt ansvar, si: Jeg slutter. Jeg skal ikke være en del av dette lenger. Ferdig!

Der jeg svever opp i lufta, opp fra det gustne og grå, strekker jeg meg mot horisonten der det lyser et skarpt lys. Mot der skal jeg gå. Mot noe nytt! Noe som ligger der blankt og urørt og venter på meg!

Dessverre er det ikke gjort på den måten. En jobb må man ha. Alternativet er å gå igjennom den smertefulle prosedyren med å lete etter og søke nye jobber. Lange pinefulle timer foran PC'en. Hjernen som slår knute på seg i forsøket på å formulere gode, velskrivde søknader. Systemkræsj og alt arbeidet forfra igjen...

Også tvil. Alltid denne snikende følelsen av tvil. Kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden? Hva om dette er det beste jeg kan få? Misnøye, kjedsommelighet og dårlig betaling til tross, hva om det ikke finnes noe bedre for meg??? Hva vil konsekvensene bli? En dårligere hverdag?

Jeg må være verdensmester i å tvile!......

Årene går og man er i akkurat samme situasjon. Man har ikke kommet så mye som et skritt videre. Myrvannet trenger gjennom sokkene og man synker enda litt lenger ned i den gjørmete mosen.

Skodda ligger fortsatt lavt. De nakne trærne rundt er fortsatt grå, dryppende og triste.

Så, etter å ha gått igjennom flere intetsigende timer, er det ikke noe mer igjen av dagen. Den evinnelige tørnen ved grytene, så er det kvelden. Og sånn går dag ut og dag inn. Og jeg drømmer. Drømmer om forandring. Drømmer om en litt lysere hverdag. Om en hverdag fylt med litt flere innput, litt fler opplevelser og litt mer latter. Litt mer tid og litt mer følelsen av å faktisk leve og ikke bare være.

Livet kan føles tungt noen ganger. Det handler om å takle det. Og om å gjøre grep når det trengs. Gjøre noe for å forandre, både tankene og tilværelsen . Jeg skal komme meg løs fra den kalde våte myra. Ta akkurat de kraftanstrengelsene som må til for å komme meg fram og opp på fast grunn. Da skal jeg se at tåken letner, solstrålene skal bryte gjennom til meg og lufta skal bli fylt med fuglesang.

Å, kunne eg fara til Telemark...

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Å, kunne eg fara til Telemark

og leva ei sumarstund!

Der gror det ryllik på stovetak

og songar på folkemunn.

Til Telemark, dit stend mi Trå

til Gauksto-fjell

og til Vinje-gjeld

til Rjukan sval

og til Morgedal

- til sumars so får me sjå!

Per Sivle

Jeg føler det ofte sånn. Selv om jeg har det bra her, så lengter jeg veldig etter Telemark.
Etter naturen.
Etter fjellene.
Etter lukten av skog.
Jeg lengter etter den jublende fuglesangen som jeg aldri hører her. Jeg lengter etter elvebrus og suset fra skogen.
Jeg savner den umidelbare nærheten til naturen.
Da jeg bodde der visste jeg virkelig ikke hvor heldig jeg var som levde i slike omgivelser: midt i et nasjonalromantisk maleri! Mangelen på fjell her gjør at jeg - underlig nok- føler meg innestengt. For å forklare det litt nærmere: her får man aldri utsyn. Man ser rett inn i bygninger eller trær. Man ser aldri lengre enn 100 meter.. Fjell gir meg romfølelse. Det at man kan se bort på et fjell eller en fjelltopp som ligger mange mange kilometer borte gir meg en frihetsfølelse, en slags åpenhet inni meg som jeg ikke kan føle her i folketette Akershus. 

Jeg trenger vel ikke vente helt til sommeren før jeg kommer til Telemark igjen, da...Om ikke før, så blir det hvertfall julefeiring der!

Mimring, mørkeredsel og en godsang

Jeg tok en sykkeltur i går på min nyervervede sykkel. Klokka var sju og høstmørket hadde lagt seg over oss. Jeg ville sykle lysløypa og da jeg trillet innover i skogen på den fine grusveien fikk jeg skikkelig flashback til "gamledager". Til rundt sånn ungdomsskolealder. Da syklet jeg mye til venninna mi, og ofte også i mørket. Jeg husket hvor takknemlig jeg var i nedo
verbakkene, når jeg kunne suse fort avsted, for egentlig var jeg ganske redd for å ferdes ute i mørket alene. På sideveiene rundt omkring der jeg er ifra er det ikke opplyst med gatelykter! Det er det her. Overalt nesten. Jeg husker at jeg tenkte der jeg gikk i omsluttende mørke på strekningen hovedveien - hjem: "Om det bare hadde vært noen få gatelykter her! DA hadde jeg ikke vært redd!" Jeg klarte nemlig aldri å venne meg til mørket, selv om jeg var oppvokst i det. Vi bodde svært usjenert til, med nærmeste hus 300 meter unna og skog på alle kanter.

Nå som jeg bor på et mer tettbebygt sted skulle man tro at mørkeredselen var en sagablott, i og med at man nesten ikke får muligheten til å føle på mørket. Der det er naturlig å ferdes er det opplyst. Men tvert imot, jeg er like redd - kanskje nesten reddere - her.

Det som jeg savnet der jeg vokste opp, er det som faktisk gjør meg redd her. Nemlig mennesker. Det bor mye folk her og selv om Oslo ligger et stykke unna, er det likevel nært nok. Der jeg i hjembygda var redd for mer usannsynlige fantasiskapninger, er jeg her redd for høyst reelle mennesker. Slemme mennesker. At noen skal stå i mørket utenfor gatelysene langs skogsstien som utgjør lysløypa, og lure på meg og kanskje angripe meg. På en annen side er det også en trygghet at det er mye mennesker her. For det betyr at folk aldri er så veldig langt unna. Men likevel. HVIS noen fant ut at de skulle gjøre meg noe, hadde nok vedkommende likevel fått tid til å gjøre det...
I fjor var jeg ute og gikk på ski i lysløypa en fredagskveld. Da møtte jeg kanskje to mennesker på hele runden, og jeg skal hilse og si at jeg følte meg ikke så høy i hatten der inne i skogen da! Tror nok at jeg tilbakela runden på ny personlig rekordtid den kvelden!

MEN jeg må jo få sagt at mørket er ikke bare forbundet med creepy feelings for meg! Jeg liker mørket også. Liker følelsen av hvordan det omslutter meg. Og er det noe jeg virkelig savner så er det synet av en mektig stjernehimmel over meg. Uten forstyrrende lysende elementer. Å bli badet i måneskinn...

Har oppdaget et "nytt" band. Legger ved en sang som jeg får ortnlig gode vibber av! God uke til dere blogglesere!