Ettermiddag på kirkegården

I ettermiddag har vi bedrevet en noe spesiell aktivitet. 

Vi hadde utflukt til kirkegården og der gikk vi rundt og kikket på barnegraver. 

Vi driver å planlegger gravsteinen til Lillegutt og vi gikk rett og slett rundt for å få litt inspirasjon. Vi drøftet steintyper, skrift og form, Ingrid løp rundt og løftet på diverse engler og hjertesteiner under utrop av typen "Ååå så fiin!" og "se her'a mamma og pappa!"

Vi gikk der mellom gravsteinene og hjertet mitt blødde for lillegutten min og for alle de andre barna som ikke fikk leve. Jeg og herr Laura leste navn, minneord og datoer. Datoer som fikk hjertene våre triste.

Hver stein var en tragedie. 

Og vi stoppet litt foran nesten hver og en av dem. Jeg følte kjærlighet og vemod til alle disse barna og til deres rammede familier. Det skulle ikke være sånn...

Men jeg ble likevel påvirket av Ingrids åpne og frie barnesinn, og vi hadde faktisk en ganske fin stund midt oppi det tragiske og triste. 

En underlig stund som både var fin, trist og usannsynlig surrealistisk. 

"Står jeg virkelig her -under gyllen høstsol på en stille kirkegård- og må forholde meg til utforming av min lille babys gravstein? Står jeg virkelig her blandt røde lønnetrær og hører min lille datter rope i bakgrunnen: hvor er graven til lillebror?"

Det er rett og slett uforståelig...

Ingrid hadde plukket lønneblad og disse danderte hun rundt på graven før vi gikk derifra. Da vi ruslet over gresset snudde hun seg mot graven, vinket og sa "hade!"

Mammahjertet mitt snører seg sammen! Jeg blir rørt og glad samtidig som det er så uendelig trist og hjerteskjærende. 

Det skulle ikke ha vært slik. 

Magevondt og hjertesorg

Når jeg drar fra deg går solen ned i mitt sinn..

I noen dager nå så har jeg gått rundt med en klump i magen. Noen ganger forsvinner den litt, og noen ganger blir den vond og knugende. Grunnen til denne klumpen er at på søndag drar jeg avgårde med jobben og blir borte helt til torsdag. 5 dager og 4 netter borte fra skatten min! Jeg har kun vært borte et døgn fra henne, og nå blir det fem! Jeg gruer meg sånn!!

Hadde jeg kunne valgt, så hadde jeg ikke vært med på denne turen! Folk sier at; å dette blir sikkert godt for deg, nyt dagene! Og ikke minst er det bra for jenta di, OG pappan som endelig får litt alenetid med datteren sin! Jada, joda det er vel sikkert vel og bra for dem og for meg at jeg får kommet meg ut litt, men LIKEVEL så gruer jeg meg. Jeg kan bare ikke noe for det. Jeg kjenner at jeg den siste uka har vært anspent og stressa for dette her, så jeg vet ikke jeg, hvor "bra" det er....

For meg er det sånn at jeg nå står foran en prøvelse. Være vekk fra datteren min over flere dager. Heldigvis gleder pappan seg. Det er jeg utrolig takknemlig for, det hadde vært en hundre ganger tyngre belastning om han gruet seg og så fram til det med mismot. Så DET er jeg glad for. Og jeg har heller ingen problem med å overlate ansvaret til han, det er bare det såre ved å være borte fra henne...

Åh, jeg elsker den jenta så høyt! Det blir så trist å dra, så vondt å være fra henne! Jeg kommer til å lengte så etter henne. Håper dagene går fort og at ikke hun syns det blir for trist uten mamman sin...

Et av de første stegene mot løsrivelse. Babyen min...

Nostalgia

Av og til bare kommer det over meg; følelsen av vemod, av nostalgi. Og det er typisk at det kommer i min situasjon her og nå; første dag etter sommerferien.

Min engel sov da jeg dro, pappa'n skulle levere henne til hennes første dag i barnehagen etter en måned fri. Lurer på hvordan hun har det... Det var kaldt da jeg gikk, et løfte om høst lå i lufta. Det er ingenting som gir meg mer en følelse av å lukke en bok, som ved sommerslutt. Jeg føler at slutten på en sommer er mer en avslutning enn slutten av et år. Sikkert fordi det er en sånn fysisk forandring. Det går fra å være lyst til å bli mørkere. Fra varmt til å bli kaldere. Fra bugnende liv til døende natur. Og forandringen går fort! Jeg kjenner forandringen fra den ene dagen til den andre. I dag er det en annen luft! Skarpere, klarere. Det kan komme mange fine dager framover mot september, men sommeren er ugjenkallelig forbi.

Vi hadde kun et lynopphold i Kragerø i år. Tre korte dager , men jeg fikk kjenne litt på Kragerø-atmosfæren, den som jeg egentlig føler at jeg må ha, en liten kvote hvert år. Så lenge jeg kan huske har vi tilbragt sommerene der. Og det er en veldig spesiell følelse å komme dit. Gå gjennom skogen og komme ut på det lyse åpne fjellet, se sjøen glitre i blått og se at Sjøbua ligger der - i år som i fjor. Det ligger så utrolig mange minner knytter til dette stedet! Jeg blir satt tilbake i tid, det er som om tiden har stått stille her. Bua er noe mer ruklete og sjaber, noen nye hytter og kaianlegg kan vi skimte på de andre øyene, men ellers er ting som de alltid har vært. Den samme lufta, full av dufter av sjø, kaprifol og lyng. De samme lydene av bølgeskvulp, båter og rislingen av osp i vinden. Kjære Bua mi, jeg håper ikke du ramler ned! Jeg håper ikke du blir solgt!

Vi begynner å bli mange i sameiet nå, men ikke alle bruker deg. Noen vil selge. Det gjenstår å se hva som skjer med deg.

Denne plassen med alle følelsene og minnene den vekker, kommer for alltid til å bli liggende inni meg som en klar og skimrende perle.

Laura