Farvel mai og sommerstell hos lillebror

Mai måned har bare et par timer igjen, så er det juni- sommermåned. Det er så vakkert ute må at jeg skulle nesten ønske at det fantes en pauseknapp. Syriner som blomstrer, det lukter så deilig av alle slags vekster, kveldene er lange og lyse. Også så deilig vær det har vært den siste tiden! Tenker på i fjor på denne tiden, da var svangerskapet mitt med Solveig akkurat begynt. Og for to år siden hadde jeg gått inn i svangerskapet med lillebror. Rart, sårt og vemodig å tenke på. Men jeg er glad for at jeg ikke går enda en sommer i møte som gravid. Atter en gang er jeg ofte sjømannsenke for tiden, jeg husker godt hvor slitsomt det var å være alene med Ingrid, fullstendig energiløs, kvalm og engstelig.

For et par dager siden var jeg og lille Solveig til lillebror og plantet sommerblomster. Det var så fint vær og vi satt der en stund, lillesøster og jeg, hos lillebror - som liksom for alltid vil være lillebror fordi han aldri ble noe større. Jeg tenkte på det forunderlige i det faktum at hadde det ikke vært for lillebror så hadde ikke Solveig blitt til. Lille Solveig med de gode kinna og de blå-blå øynene. Med solhatt og knubne, nakne, myke legger. Også tenkte jeg på hvordan de små føttene til lillebror har satt spor.
Han er med oss.

❤ 1 år ❤

I dag er det ett år siden Lillegutt ble født. 

Det har vært en rar dag. Vond og vemodig. Vi ville markere dagen på et hyggelig vis, så vi lagde muffins og syklet avgårde til graven med piknik-teppe, lys og blomster. Ingrid inisterte på å synge "Hurra for deg"... så da gjorde vi det, men ordene satte seg fast i halsen min.

Minnene kommer sterkere på ved en sånn merkedag. Jeg har tenkt mye på den tiden vi hadde på sykehuset, 22.august - den vonde siste dagen med gutten min i magen. Natten da han ble født. Og jeg har følt på den tomheten jeg følte for ett år siden. Dagene etter med begravelsesforberedelser, møtet med begravelsesbyrået og det bizarre med å få utdelt hefter som het "Når et barn dør" med bilder av små kister og blomsteroppsatser, og gravsteiner formet som bamser. Meningsløsheten og smerten var ikke til å fatte.

I kveld er lykta på graven tent. Det vil lyse hele natten igjennom med gyllen glød. Her hjemme er lyset til lillebror tent. Etterhvert slukner de -av seg selv eller fordi vi må blåse det ut for natta. Men i hjertet mitt skinner lyset for gutten min hele tiden.

Vi savner deg så lillebror! 

Vårpuss på graven

I helgen har vi endelig kunnet plante ut friske blomster på graven igjen.

Det er fortsatt litt frost på natten, men ikke så ille at vårblomstene dør. Vi valgte lyseblå stemorsblomster som vårpynt for lillebror. All snøen er vekk og jorda var fin og løs å grave i.

Jordhaugen over graven er ganske stor. Vet ikke om denne kommer til å sige eller om den må spas vekk etterhvert. Ingrid og pappan mente hvertfall at de måtte lage noe av jordhaugen, så da forvandlet de den til et hjerte.

Motsol - men dog. Fint og vårlig ble det tilslutt. Vi fikk også satt opp gravlykten. I vinter har vi bare hatt en liten Plantasjen-sak, men nå har vi altså fått opp en skikkelig gravlykt som ikke ruster og som har plass til et stort lys som brenner lenge.

Steinen på plass

Da har steinen til gutten vår kommet opp!

Den ble så fin, akkurat slik vi ville ha den - nesten finere.

Etter noen runder med herr Laura og meg selv falt valget på en hvit stein. Jeg liker renheten og enkelheten over steinen. Steintypen er norsk og heter Størengranitt.

Jeg velger å anonymisere navnet vårt, gutten vår har fått etternavnet til både meg og pappan, akkurat som storesøster har. Ikke så lekkert med den svarte streken, men prøv å se for dere et navn der isteden, med litt mindre bokstaver enn det Lillegutt er skrevet i.

De lyseblå sommerfuglene er i bronse og boltet fast på steinen. For meg representerer sommerfugler det flyktige, skjønnhet og frihet. Symbolikken trenger vel ikke forklares mer...

I høyre hjørne har vi hånd- og fotavtrykket til Lillegutt. Disse er laget etter hans autentiske originale trykk. De er så bittesmå, ca 3,5 cm lange.

Så har vi minneord nederst. Tenkte først på et dikt, men det hadde blitt litt knapt med plassen. Alltid i våre hjerter er imidlertid en setning som tok form veldig raskt etter at han døde. Det er så enkelt, men likevel så beskrivende. Det er det han er og alltid vil være.

Til slutt et bilde tatt i mørket.

Det er fint å ha steinen på plass. Og det gleder meg at det ble så vakkert. Samtidig som det er uendelig trist. Det blir så.... endelig. Det var jo ikke der gutten vår skulle være...

Om graven, og sorgens tosidighet

Det begynner å bli en stund siden sist vi pyntet på graven og de siste gangene jeg var der så har jeg gremmet meg over den visne lyngen og den triste andre planta som jeg ikke vet navnet på. Det har også blitt en stund siden vi var der, dagene er korte, vi er slitne og jeg sitter uten bil på dagene. Men endelig; i går hadde vi familie-utflukt til lillebror, i novembermørket. Men det har kommet litt snø, så helt svart var det ikke. Det var første gang jeg så graven hvit. Så stille lå den der, og det hvite ventetegnet kunne nesten ikke skjelnes fra de hvite omstendighetene. Vi rasket bort plantene som sto der og la ned et dekorert mosehjerte. Engelen og gyngehesten står der og to lykter satte vi opp. Det ble så vakkert! Noen andre småting tok vi med hjem. Delvis for å "renske" litt opp, delvis fordi steinen kommer opp snart, og i den forbindelse ville jeg ha det litt mer ryddig omkring.

 Vi var innom steinhoggeriet i går og fikk se sjablongen med trykket som skal komme på steinen. Det blir så fint! Mer om den senere. Vi får den ihvertfall opp før jul, og det kjenner jeg at er litt godt. Vi fikk tips om å legge ut bobleplast over der som steinen skal stå. Det er nemlig meldt 15 kalde til helgen, og bobleplasten er faktisk det som skal til for å hindre at telen kryper ned i jorda.

Ingrid hadde ikke vært på graven siden allehelgenersdag, og her om kvelden sa hun noe som rørte meg slik: "Jeg vil til lillebror og tenne lys!" Selvfølgelig skulle hun få komme til lillebror og tenne lys! Det var akkurat det samme jeg hadde verket etter i flere dager. Kjenner at det er så viktig for meg å komme dit. Det gir meg rett og slett litt sjelefred. Jeg syns det er godt å være der. Fint. Han er jo i hjertet mitt og derfor med meg hele tiden. Men så er det jo liksom der den lille kroppen hans ligger da...

Vi har hatt et par veldig tunge uker. Alt føltes håpløst. Svart.

Denne uken har imidlertid vært betraktelig bedre. Det er rart hvordan sinnet kan veksle mellom det lyse og det totalt bekmørke. Tilsynelatende uten noen opplagt grunn. Jeg tror jeg aner konturene av hvordan manisk-depressive har det...

Det nærmer seg advent- en tid jeg har sett fram til med gru. Men jeg tar meg i å tenke på å henge opp julestjerna og sette fram adventslys og annen julepynt. Et hus i sorg trenger vel vél så mye å være julepyntet og fint som andre hus.. 

Det er viktig for oss å tillate todeltheten i sorgen. Det er ikke svarthvitt og ingenting er bedre enn om det er innslag av glede i det triste. Vi kan snakke om at vi er triste fordi lillebror ikke er her hos oss, for i neste øyeblikk entusiastisk snakke om en god idé til gravpynt. Jeg husker i begravelsen. Etter at Lillegutt var senket ned i jorda og seremonien rundt det var over, tumlet de minste barna rundt graven og lekte og lo. Jeg synes ikke det var upassende i det hele tatt. Jeg syns det var fint! Jeg vil at det skal være lek og glede rundt han. Gjett om han hadde elsket det!