Sommerfuglen

Så blafrende lett
mot min hud.
Sart som et vindpust.
Så vakker. Så skjør.
Guds perfekte lille skapning.

Så lettet du
og fløy avsted.
Jeg strakte ut hånden etter deg,
ville ikke at du skulle dra.

På lette vinger flagret du bort.
Og jeg sto igjen med sorg i hjertet.    

Savn og hjemlengsel

Jeg har tunge og vanskelige dager.

Dager fylt med savn og lengsel. Der sorg, håpløshet og svartsyn har vært de eneste følelsene jeg har klart å føle.

Vi står på terskelen til påskeferie og da skal vi hjem. Dit jeg kaller hjem.

Håper jeg klarer å klarne hodet mitt der og at tankene mine lysner.

Juleferie - med bitter ettersmak

I dag har jeg hatt min siste dag på jobb før jul. Jeg får en lang juleferie i år. Men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det i dag. 

Jeg skulle ha vært i barselpermisjon jeg nå! Jeg skulle hatt mange måneder foran meg som skulle dedikeres til å bli kjent med babyen min. Vårt nye familiemedlem. Jeg skulle snart hatt en baby! Jeg skulle snart hatt Lillegutt hos meg...

Jeg pakker inn gaver. Jeg pynter med nye juleduker og tenner levende lys. Jeg hører på julemusikk og synger med sammen med Ingrid. Men hele tiden tenker jeg på at det skulle vært annerledes. Denne adventstiden, der det vi virkelig ventet på skulle komme rett over nyttår. Den skulle ha vært helt spesiell i år. Vi skulle ha ventet på lillegutt. 

Den ble jo spesiell... Men overhodet ikke slik vi hadde sett for oss.

Tenk at han snart har vært død like lenge som han var til. Det er ufattelig å tenke på. Den lille gutten min som kom kun på en kort visitt, satte uviskbare spor i hjertet mitt - og dro sin veg.

Så flyktig.

1 måned ❤

I dag er det 1 måned siden du -min lille gutt -så stille ble født.

Så altfor liten.

Så altfor tidlig.

1 måned siden jeg holdt deg i armene mine.

Det er svimlende å tenke på at jeg nå skulle ha vært en måned nærmere målet. Isteden er det en måned siden du forlot oss....

For meg kunne det ha vært i forrige uke. Tiden har gått så fryktelig fort.

Smerten og sorgen er som en kværnende stein i hjertet mitt.

Jeg tenker på deg hele tiden.

Jeg savner deg så sårt.

Du skulle ha vært her hos meg.

Tilstandsrapport

I går kom vi hjem fra en todagers tur til København. 

Ganske så impulsivt kastet vi oss på en tur, vi følte at vi trengte å gjøre noe, noe litt lystbetont, i et helt annet miljø. Så vi tok en tur til Kongens By fra torsdag til lørdag. Vi var i Tivoli på torsdag og hadde sightseeingdag på fredag. Da tok vi en rundtur på en turistbåt fra Nyhavn, fikk se den lille havfruen og dronning Margrethe som kjørte forbi oss ut til kongeskipet sitt, og hoppet av igjen ved Amalienborg. Derifra gikk vi gjennom slottet og oppover handlegaten Strøget. 

To kompakte og meget effektive dager. Vi koste oss - men smerten og sorgen var med oss hele tiden. Selv gjennom smil og latter ligger sorgen der- rett under overflaten...

Jeg tenker på lillegutten min absolutt hele tiden.

Jeg ser det lille livløse ansiktet hans for meg og går igjennom fødselen om igjen og om igjen i tankene mine. Rekonstruerer de intense smertene da fødselen plutselig var igang. Følelsen da han kom ut - fullstendig lammelse. Og det verste av alt, det tristeste og grusomste; følelsen av å ha han levende i magen den kvelden på sykehuset, og vite at det er på lånt tid. Vissheten om at ingenting kan redde han. At han er dødsdømt. 

Tårene mine renner her jeg sitter og skriver. Det er så hjerteskjærende og så skrekkelig! Hvorfor måtte den lille gutten min dø??? Hvorfor ligger han i den kalde jorda på kirkegården - og ikke i den varme magen min der han skulle ha vært nå? 

Vi skulle gått mot 24 uker nå til uka. Magen min skulle ha vært merkbart større, full av en sparkende lillegutt. Istedenfor så sitter jeg her med flat og tom mage, bare fylt med en sugende smerte. En smerte som jeg vet at jeg for alltid kommer til å bære med meg. 

En tyngende sorg.

Forhåpentligvis blir den lettere å bære på sikt. Forhåpentligvis blir de gode, lyse dagene flere og flere etterhvert som tiden går... Forhåpentligvis kommer jeg en dag til å minnes Lillegutt -ikke bare med smerte og bunnløs sorg, men også kanskje med vemodig glede og takknemlighet... Jeg håper det. Akkurat nå er det bare tungt.

Sorgen jobber i meg, og det er så tungt. Alle tankene og følelsene som skal bearbeides. Jeg er så utrolig trett og sliten. Jeg er trett nesten hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kunne sove gjennom døgn hvis jeg hadde fått anledning! I begynnelsen tenkte jeg at det også hadde sin fysiske grunn, nettopp fordi jeg hadde vært igjennom en fødsel. Men nå er det jo snart tre uker siden, men jeg er fortsatt like trett. 

Jeg har blitt mer stille. Jeg føler meg sår og "touchy". Jeg gråter flere ganger til dagen.

Jeg lurer på hva dette kommer til å gjøre med meg over tid. Kommer jeg til å bli innesluttet, sørgmodig og bitter, eller vil jeg få en ny styrke grunnet en ny og dypere livserfaring og nærmere kjennskap til meg selv? Jeg kan jo alltids håpe på det siste. Eller jobbe mot det siste....

I dag har vi vært på graven. Vi syklet dit alle tre, Ingrid i sykkelvogn. Vi kastet visne blomster fra begravelsen og plantet en ny fin lyng og pyntet. Det ble fint. 

Det var godt å være der igjen.

Lengsel

Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.

Jeg lengter hjem.

Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.

Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".

Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!

Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!

Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.