En ny epoke

Stemningsbilde fra i sommer. Nydelig solnedgang på Hvaler.

Det er på tide med en aldri så liten oppdatering nå, for her har det skjedd forholdsvis store forandringer! Ikke bare har vi blitt en familie på fire, men mannen har fått ny jobb og jeg har jammen BLITT STUDENT igjen! Jeg tar nettbasert lærerutdanning på deltid, et tilbud som kun høgskolen i Telemark har. Vips, så er eksamen, forelesninger og oppgaver ikke lenger en saga blott! Jeg har forelesning to dager i uka på nett i sanntid, altså direkte. Det er helt genialt! Jeg kan sitte i mitt eget hjem med kosebukse og nykokt kaffe og følge en forelesning, slipper hele stresset og tiden det tar med å skulle komme meg til og fra skolen. Noe som er gull når man er småbarnsmor! Lille Solveig pleier å være hos besteforeldrene sine imens, og det går veldig bra. Det er med glede at jeg kan si at jeg føler meg så tilfreds med hvordan min hverdag har utviklet seg. Da jeg tok steget og søkte på skolen var det med splittet sinn, for det var et drastisk steg å ta og veldig skummelt. Jeg var redd for å angre og tenke at "hjelp, hva har jeg gjort??" Men jeg føler bare lettelse, jeg er motivert og synes det er gøy!
Jeg har sluttet i gamlejobben og det er som en tung bør er løftet av skuldrene mine. Jeg var så fullstendig ferdig med jobben mentalt sett. Det har jeg vært helt siden før jeg ble gravid med lillebror. Da jeg mistet han og måtte gå tilbake til jobben med knust hjerte var det som om jeg mistet absolutt alt av gnist og motivasjon. Å komme tilbake til jobben var et mareritt. Det føltes mer meningsløst enn noen gang, og jeg ble bare mer deprimert av å være der. Nå er den jobben fortid. Når jeg tenker at jeg aldri mer skal jobbe der brer det seg et smil over ansiktet mitt! Det viser hvor riktig den avgjørelsen var for meg! Også var jeg så utrolig heldig at jeg fikk napp på en skole som jeg henvendte meg til angående vikarjobb. Så når permisjonen min er ferdig i oktober, tiltrer jeg rollen som ringevikar. Det blir veldig spennende og helt topp med hensyn til relevans til utdanningen min!
Så nå er det nye tider ja. Forandring fryder sies det, og det gjelder i høyeste grad i mitt tilfelle.

Det er på tampen av september og permisjonen nærmer seg slutten. Nå blir det ikke den enorme overgangen for meg med full jobb fra hjemmeværende. Det er deilig å tenke på. Vi har søkt barnehageplass for Solveig fra januar, fram til da er det pappaen som skal ha deltidspermisjon, så stepper besteforeldrene inn de dagene jeg har forelesning. Solveig har blitt så stor. Hun krabber og reiser seg, går såvidt med trillevogn, sitter selv. Noen ganger koser hun og storesøster seg, andre ganger er hun en plage for storesøsteren sin ;) Jeg er så glad og takknemlig for de to jentene mine. Livet er så klart ikke rosenrødt hele tiden. Men jeg er glad for å kunne si at nå har jeg det veldig bra. For to år siden var det en ganske fjærn tanke...

La vita e bella

Ja, akkurat nå synes jeg livet er deilig!
Energien har kommet tilbake. Det utrolig såre brystet mitt begynner å bli mye bedre. Vi triller turer og det er så deilig å kjenne at kroppen er bra igjen! Bekkenet er helt fint, jeg kan gå uten å ha vondt! Jeg kan ta på meg sko, bøye meg ned til gulvet, kjøre bil, løpe til og med ( selv om det er litt vondt med melkespreng ;) ) Kjenner virkelig på viktigheten av å ha en kropp som fungerer...

Også barna da! Solveig sover mye og spiser mye. Jeg begynner å bli orntlig kjent med henne nå, og da roer liksom ting seg litt. Man blir mer avslappet selv og hverdagen faller på plass. Og storesøster har også roet seg . I begynnelsen merket vi at hun var litt mer " touchy", kunne bli veldig opprørt og lei seg for den minste ting, men nå er hun tilbake til sitt positive, glade jeg. Det går helt fint å fortsette å ha morgenansvaret med levering i barnehagen, og det synes jeg er veldig hyggelig. Vi koser oss med lange morgener før vi alle tre triller bort til barnehagen. Og da sover lillesøster såpass lenge at jeg kan hygge meg med en kaffekopp etterpå.

Den fine snøen vi hadde ble ikke helt den samme etter flere dager med mildvær og regn. Jeg kunne ønsket meg litt mer vinter, men nyter at dagene er lysere og at fuglene har begynt å kvitre igjen.
Tenker på å ta turen til bygda i helgen. Har jo så lyst til å vise frem vidunderet for øvrig slekt og venner!

Emosjonell cocktail

 

November. 

De gylne oktoberdagene med flammende høstløv på trærne dro raskt forbi. Naturen er stort sett i bruntoner og trærne spriker med tomme grener. Men det er også vakkert syns jeg. Det er vakkert å gå morgenturen min i stille novembertåke, mens det drypper fra trærne. 

Jeg kjenner mye på både vemod og takknemlighet om dagen. I magen vokser lillesøster. Det er ei livat jente dette også kjennes det ut som. Masse masse liv og røre! I dag var jeg på UL igjen og hun beveget så mye på seg at det var nesten vanskelig å få tatt målene. Blodgjennomstrømming i navlestrengen fikk han rett og slett ikke til å se på, men sa at det hadde ingen hensikt heller siden aktivitetsnivået indikerte på at dette var mer enn bra nok. Jeg har normalt med fostervann og livmorhalsen er lang. På lørdag er jeg 30 uker! 

I dag snakket vi om at lillesøster kunne høre stemmen til Ingrid gjennom magen min. Da spurte Ingrid om lillebror også kunne det. Da jeg spurte om hun tenkte på lillebror av og til svarte hun kontant ja. Jeg sa at jeg tenker også mye på lillebror. Jeg tenker på han hver dag. 

Den siste tiden har sorgen kommet litt frem igjen. Jeg trenger nemlig ikke være trist - eller bli trist av å tenke på han lenger. Men akkurat i det siste har jeg fått plutselige stikk av sorg. Da jeg satt hos legen og hadde hatt kontroll. Da jeg var innom butikken og kikket på babytøy og så små gutteklær til nyfødte. Da jeg kjørte til sykehuset idag og hørte en sang på radioen. 

Og hånd i hånd med denne sorgen går gleden og forventningen om lillesøster og den vanvittige kjærligheten til - og takknemligheten over Ingrid. En kjærlighet som nesten kan føles smertefull. Flere ganger om kvelden går jeg inn til henne, ser på henne, strykker henne over håret, kinnet, armene, ryggen, føttene. 

Takker Gud for at hun er frisk og sterk. Hvisker til henne at jeg elsker henne.

I helgen ville hun på piknik hos lillebror. Så da hadde vi en novemberpiknik med varm kakao på termos, popcorn, stjernehimmel og tente lykter. Det var så hyggelig. Ingrid og pappan syklet ned mens jeg kjørte bil. Men hjem igjen ville Ingrid sitte på med bilen og det skjønner jeg godt! Begynte å bli temmelig hustrig og kaldt.

På tide å ta kvelden her. Sover ganske dårlig for tiden. Hvis jeg våkner på natta, pga dobesøk eller at Ingrid våkner, kan jeg ligge opptil 2 og 3 timer før jeg sovner igjen. I natt lå jeg våken i nesten 4 timer, så håper virkelig jeg får en bedre natt nå! I dag har jeg følt meg som overkjørt av en veivalser. Ømme muskler i ryggen, latent hodepine og supertrøtt.

Senga neste!

Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Det Vakreste

Å høre hennes trillende latter. 

Å høre henne synge musevisa eller egenkomponerte sanger med "mammaaamammamamm" som tekst. Det lokker frem mittt eget smil. Uansett hvordan jeg har det. 

Ja, bare å se henne ligge ganske stille og sove, med bustete hår og fredfullt ansikt, gir meg en boblende lykke i hjertet.

 Tenk at vi har fått den jenta til oss! Så utrolig heldige vi var med henne. Hennes enorme livsglede er vår medisin på tunge og vanskelige dager, vår livseliksir. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke hva i all verden skulle vi gjort uten henne??

 Å kjenne de tynne armene hennes rundt halsen min, en liten hånd som stryker meg over kinnet, verdens vakreste stemme som sier "Jeg elsker deg mamma".  

Det er så vidunderlig! 

Vi elsker henne så høyt! 

Hun er Det Vakreste.