I dag kom endelig dagen for ordinær ultralyd. Som alltid foran ultralydene er jeg spent og engstelig. Nå som jeg kjenner liv hver dag er det jo lettere å følge med, men jeg er likevel redd for at de skal finne noe galt; at det er for lite fostervann eller lignende.
Vi kom overraskende fort inn til jordmor, en meget kyndig og erfaren dame som vi straks fikk tillit til. Alt så fint ut! Og jeg kunne puste lettet ut. Jeg har ikke tenkt på kjønn i denne omgang - det vil si; jeg har jo tenkt på det, men overhode ikke hatt noen preferanser på det området denne gangen. Så da jordmor spurte om jeg visste hva jeg bar på, så hadde jeg nesten glemt bort hele temaet, men jeg ville jo gjerne vite hva det var. Herr Laura så det på skjermen, jeg hadde problemer med å se noe særlig hva som var mellom de sprellende beina. Det er ei jente. En lillesøster.
Det kom noen tårer, og jeg presiserte at det ikke var på grunn av skuffelse, det ble bare så...sterkt.
Det er egentlig litt overraskende at jeg holder dette svangerskapet så adskilt fra det forrige. Det er to helt forskjellige svangerskap, to helt forskjellige barn og to helt forskjellige hendelser. Jeg setter dem ikke opp mot hverandre. I forkant av graviditeten hadde jeg tenkt på at et nytt svangerskap ville være vanskelig også på det viset at man ville sammenligne. At jeg ville føle på urettferdighet over at jeg klarer å bære fram dette barnet når lillebror måtte dø. At jeg kanskje ville føle dårlig samvittighet over at jeg klarer å glede meg over det nye barnet - det som er istedenfor han som døde. Eller hva hvis jeg ikke klarte å føle glede over det nye? At jeg rett og slett ikke klarte å bli glad i det fordi det ikke er lillebror...
Men sånn er det ikke. Jeg har ikke hatt noen av de tankene i det hele tatt. Det er to separate ting. Jeg har sorgen over lillebror som jeg ikke fikk beholde, og gleden og håpet over lillesøster. Begge deler går sammen med meg.
Men det er klart at en sånn dag også bringer minnene nærmere. Minnene om forrige gang jeg var på ordinær UL. Hvordan jeg satt på det samme toalettet etterpå og fordøyde opplysningen om hva vi ventet. Jeg må ta fram ultralydbildet jeg har av lillebror. Sorgen skyller igjennom meg.
Jeg skulle så gjerne hatt deg også! Deg og lillesøster!
Men; det er deilig å senke skuldrene og slappe av.
Alt ok i denne omgang.
Jeg ble satt noen dager tilbake. I dag er jeg 19 uker og 3 dager. Snart halvveis. Snart 21 uker - uken da jeg mistet. Jeg kjenner at det også er en milepæl det blir godt å komme over.
Skjønne lillesøster.
