Liv i magen, halsbranntips og sneglehus

Fullgåtte 17 uker idag. Mener selv at jeg har fått tydelig kul på magen, selv om andre neppe ville sett at jeg er gravid. Jeg ble ikke så veldig stor med Ingrid, magen kom seint og satt hele tiden langt oppe. Kan se ut som at dette blir omtrent på samme vis.

Denne uka har jeg begynt å kjenne de første spede tegn på liv! Små, men ganske tydelige bevegelser i nedre del av magen. Rart, gøy og uvirkelig.

Halsbrann var den verste plagen jeg hadde i mitt forrige svangerskap. Og denne gangen også har den slått til. Jeg har drikke mye Nyco, har ikke orket å begynne med Gavisconen, syns den er så fæl! Men så fikk jeg tips om mandler. Jeg gav det ikke så mye sjans, men knasket i meg noen. Og jammen så hjalp det! Det tok faktisk flere dager før det meldte seg på nytt! Og da tok jeg noen få, og det ble borte. Så mandler er faktisk et hett tips til dere som sliter med halsbrann, i alle fall halsbrann forårsaket av graviditet!

Barn er virkelig fulle av innfall, og mange rare og dramatiske situasjoner må man regne med når man har barn.  Under Hvaler-oppholdet samlet Ingrid seg en fin samling med skjell og sneglehus og i dag når vi skiftet bleie (selv om vi for tiden driver med do-/pottetrening, blir det noen bleier innimellom) begynte hun å synge : "putte den i nesa, putte den i nesa", og da ser jeg at hun putter et av disse små sneglehusene opp i det ene neseboret. Jeg får henne opp i en viss fart og ser sneglehuset inni nesa, og før jeg får forhindret det plukker hun seg i nesa med fingeren, og da kan jeg ikke se det lenger. Alle forsøk på å snyte det ut, lukte på pepper og nyse det ut osv, er fånyttes og vi drar ned på legevakta. Der slår hun seg fullstendig vrang og lar ikke engang legen få komme til å kikke. Vi ble sendt ned til sykehuset i Skien, (lyder det kjent? Det begynner å bli et mønster at vi må haste ned til sykehuset!) til øre-nese-hals-avdeling. Legen her i bygda mente at vi kanskje måtte legge Ingrid i narkose for å få ut sneglehuset. Jeg har nesten angst for narkose, og vegrer meg for å legge katta i narkose liksom, så dette var noe jeg syntes var helt fryktelig. Men heldigvis slapp vi det. Legen var veldig flink med henne, fikk til en kommunikasjon med henne, der de ble enige om at sneglehus ikke hadde noe i nesa å gjøre og at det var best å få det ut. Hun satt veldig fint når han kikket etter det, men måtte holdes når han trakk fram en tang for å få det ut. Men det gikk! Vi slapp narkose og kunne lettet vende nesene hjem - uten sneglehus denne gangen.

De barna, de barna! Ikke særlig stas når det holder på, men egentlig en ganske festlig historie å fortelle i etterkant...

Dramatisk helg

Det ble en ganske annen vri på denne helgen enn det som var forventet. Og som vanlig var det et øyeblikk, et sekunds hendelse som klarer å snu opp ned på tilværelsen. Vi sitter her og er ganske slitne alle sammen, for det har vært en helg med psykiske påkjenninger og mye bilkjøring . Men heldigvis hadde vi hell i uhell og det ser ut som at ting - i dette tilfelle en liten tommel -  kommer til å bli bra..

Vi var hjemme i min barndoms bygd denne helgen, og lørdag skulle vi ha en hyggelig felles tur til svømmehallen. Begge søstrene mine med barn og min mamma tok den 30 minutter lange kjøreturen til nabobygda for å boltre oss i vannet. I garderoben skulle bare jeg en tur på do før vi gikk i dusjen. Ingrid var glad og forventningsfull i ny badedrakt og hun ble med meg inn på doen. Der var det et slags armlene for handicappede som var slått opp og derfor lå opp langs veggen. Ingrid - som skal undersøke alt - fiklet med dette stativet og plutselig -WHAM! - smeller hele stativet ned! Ingrid roper opp i smerte og jeg ser til min skrekk at hun blør fra et stygt sår på tommelen. Ved nærmere ettersyn ser jeg faktisk at hele tuppen er vekk!

Jeg løper ut og får papir som jeg fikler rundt tommelen. Et menneske i garderoben henter en "vakt", et -unnskyld meg - mehe som ikke visste hva hun skulle gjøre! Hun klarte å hoste opp nummeret til legevakta og jeg kastet på meg en bukse og en genser over badadrakta også kjørte vi avgårde til legevakta. Jeg merket at jeg nådde en tilstand som minnet om panikk før vi kjørte. Jeg klarte ikke å sette ord på det som hadde hendt ( jeg vet jo heller ikke hva en sånn armlene-stativ-ting heter), jeg skalv og kjente at jeg hyperventilerte. Med en gang dette skjedde klarte jeg å beholde roen og fikk Ingrid til å roe seg helt ned, men reaksjonen kom litt etterpå, når det ikke ble noe fortgang på ting, når ingenting ble gjort med situasjonen. Et nummer til en legevakt lissom som jeg ikke visste hvor holdt til! Takk og lov var herr Laura med! Vi kom oss til legevakta og fikk undersøkt overfladisk og bandasjert. Legen mente at neglen var intakt, ellers var det ingenting å sy, så vi fikk beskjed om å oppsøke lege dagen etter for kontroll.

Den kvelden hadde jeg vondt i magen og var skjelven og matt. Ingrid var i ganske fin form, lekte og sov godt til natta.

Dagen etter dro vi til legen. Hun klarte ikke å få sett orntlig på tommelen, litt av forbindingen hadde klistret seg inn på såret og hun klarte ikke å få det av uten at det gjorde forferdelig vondt. Hun ville ikke traumatisere min lille så veldig og sa dessuten at hun synes såret så så stygt ut at hun ikke følte seg komfortabel med å håndtere det! Vi ble henvist til plastikkirurgien i Skien, til håndspesialist...På turen nedover gråt jeg. Det var en strålende solfylt dag, en sterk kontrast til vår situasjon. Jeg så for meg den perfekte lille tommelen deformert, infeksjoner og alt mulig skummelt. Herr Laura prøvde å trøste meg ved å si at en litt kortere finger er ikke verdens undergang, vi måtte være glade for at det ikke var noe verre! Men jeg tenkte på den nydelige lille tommelen, og klarte ikke helt å glede meg over at det ikke var et verre scenario.

Vel nede på sykehuset: vi kom kjapt inn til kirurgen og han sa at han bare kunne kjenne bløtvev, og at dette kom til å hele seg fint! Det kom til å ta sin tid, men tommelen ville sannsynligvis bli fullt førlig igjen og sjansen for komplikasjoner var minimale. Vi tok også røntgenbilde og det viste at beinet var helt og fint! Åh så lettet vi ble! Stakkars lille Ingrid var helt utrolig tapper! Hun gråt sine modige tårer, men lot legen få gjøre det han skulle. Etterpå fikk hun is og godteri og var ganske så blid og fornøyd igjen. Jeg kunne endelig la bekymringene slippe taket. Nå hadde vi fått eksperthjelp og -uttalelse om at ikke noe bein var borte. Vi dro hjem til mamma igjen og overnattet en natt til. Vi påkostet oss en dag fri på mandag. Fortjent synes jeg.

I dag har vi atter vært hos lege, og skal igjen på fredag... blir nok noen legebesøk framover. Nå får vi bare ta tiden til hjelp og håpe at den lille tommeltuppen vokser seg til.