Merkedag og hverdag

 

Merkedagene kommer på løpende bånd her. I går var det et år siden begravelsen til lillebror. Akkurat som dagen for et år siden var gårsdagen strålende vakker; sol og varmt. Vi gjorde ikke noe ut av dagen, ingen markering eller noe. Men jeg tenkte litt ekstra tilbake. På hvordan det var å se han igjen. På hvordan det var å være den dagen, og på hvordan det strålende været virket på meg. På den ene siden flott at det ble en fin dag værmessig, men også hvordan det sto i sterk kontrast til den nummenheten og sorgen jeg følte på innsiden. 

Dagen før - på mandag - tilbragte jeg en stund ved graven mens jeg ventet på at bilen var på EU-kontroll. Jeg hadde en stille stund for meg selv der i solen, ryddet bort blomstene og ballongen etter 1års-markeringen, før det var tilbake til hverdagen og praktiske gjøremål. (Rart hvordan en kirkegård kan virke som en oase, en luftlomme der tid og rom ikke eksisterer. Hverdagen er liksom noe som er utenfor... ) 

Jeg er nå sykemeldt 100%. Har hatt en periode nå der jeg har opplevd veldig mye indre stress i.f.t. svangerskapet, så jordmor anbefalte meg å bare ta det helt med ro og ordnet sykemeldig for meg. Det er utrolig deilig, og jeg kjenner hvor riktig det er for meg nå. Jeg tviler egentlig på at jeg kommer tilbake i full jobb igjen før permisjon. I dag har herr Laura også hatt fri på dagen, så vi lot Ingrid ta fri fra barnehagen og dro inn til Oslo på zoologisk museum og vandret rundt i botanisk hage. Ingrid utviklet seg imidlertid til å bli litt pjusk, så nå i ettermiddag har det vært helt slækt med TV og kos i sofan. Også nyter jeg følelsen av romstrering og liv i magen!

❤ 1 år ❤

I dag er det ett år siden Lillegutt ble født. 

Det har vært en rar dag. Vond og vemodig. Vi ville markere dagen på et hyggelig vis, så vi lagde muffins og syklet avgårde til graven med piknik-teppe, lys og blomster. Ingrid inisterte på å synge "Hurra for deg"... så da gjorde vi det, men ordene satte seg fast i halsen min.

Minnene kommer sterkere på ved en sånn merkedag. Jeg har tenkt mye på den tiden vi hadde på sykehuset, 22.august - den vonde siste dagen med gutten min i magen. Natten da han ble født. Og jeg har følt på den tomheten jeg følte for ett år siden. Dagene etter med begravelsesforberedelser, møtet med begravelsesbyrået og det bizarre med å få utdelt hefter som het "Når et barn dør" med bilder av små kister og blomsteroppsatser, og gravsteiner formet som bamser. Meningsløsheten og smerten var ikke til å fatte.

I kveld er lykta på graven tent. Det vil lyse hele natten igjennom med gyllen glød. Her hjemme er lyset til lillebror tent. Etterhvert slukner de -av seg selv eller fordi vi må blåse det ut for natta. Men i hjertet mitt skinner lyset for gutten min hele tiden.

Vi savner deg så lillebror! 

Midtsommerhilsen

Midtsommer i dag. 

Skiftende vær, ikke så veldig varmt i lufta, men vi har grillet, gått tur i sommereng og skog og spist friske jordbær og bringebær med krem.

Formen er fin. Etter at jeg ble frisk har også sinnet roet seg. Så lenge jeg ikke får vondt, så kommer ikke engstelsen heller. Jeg er bare sporadisk kvalm. Den største utfordringen til nå er trøtthet, men dette begynner også å vike litt tilbake synes jeg. Skjønt noen dager er bedre enn andre.

Det er også merkedag i dag. 10 måneder siden lillegutt ble født. Har ikke vært på graven idag, vi var der i forigårs og plantet en nydelig campanula.

Forrige helg hadde vi en deilig tur til Hvaler. Legger ved noen bilder fra det også.

Ønsker alle en god midtsommer.

❤ 8 måneder ❤

I dag er det 8 måneder siden  vi mistet vår lille gutt. Åtte måneder har gått siden vi kom hjem fra sykehuset, lamslåtte, tomme og sorgfylte. 8 måneder....

8 måneder siden jeg holdt i den lille tynne kroppen din for første og eneste gang. Jeg lengter etter deg, og feller tårer over deg hver dag.

Fortsatt har jeg dager som er veldig tunge og vanskelige. Der jeg kjemper mot tårene konstant hele dagen. Vanskelige dager på jobben. Dager der jeg tilbringer lange stunder på toalettet fordi tårene bare renner og renner. For hvor lenge er det egentlig greit å sørge? Det er gått 8 måneder og jeg vet ikke om det er "greit" for omgivelsene mine at jeg sørger tungt fortsatt. Derfor trekker jeg meg unna. Gjemmer meg bort med sorgen min. Den ensomme sorgen som bare er min. 

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

3 måneder ❤ ❤ ❤

Jeg gråter et hav over det som ikke ble.

Over dager som brått ble revet bort.

Jeg gråter et hav over drømmer som brast

da det lille livet forlot oss.

Jeg gråter et hav over gleden som ikke kom,

men som ble til sorg isteden.

Jeg gråter et hav over deg, min skatt.

Jeg gråter et hav....

3 måneder har gått.

Vi savner deg gutten min.

2 måneder ❤❤

I natt var det 2 måneder siden du forlot oss, min kjære venn.

Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.

Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.

Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg. 

Det er nesten ikke til å bære...

I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.

Siste innspurt.

Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.

Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.

Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.

Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.

Mamma elsker deg for alltid

1 måned ❤

I dag er det 1 måned siden du -min lille gutt -så stille ble født.

Så altfor liten.

Så altfor tidlig.

1 måned siden jeg holdt deg i armene mine.

Det er svimlende å tenke på at jeg nå skulle ha vært en måned nærmere målet. Isteden er det en måned siden du forlot oss....

For meg kunne det ha vært i forrige uke. Tiden har gått så fryktelig fort.

Smerten og sorgen er som en kværnende stein i hjertet mitt.

Jeg tenker på deg hele tiden.

Jeg savner deg så sårt.

Du skulle ha vært her hos meg.