Farvel mai og sommerstell hos lillebror

Mai måned har bare et par timer igjen, så er det juni- sommermåned. Det er så vakkert ute må at jeg skulle nesten ønske at det fantes en pauseknapp. Syriner som blomstrer, det lukter så deilig av alle slags vekster, kveldene er lange og lyse. Også så deilig vær det har vært den siste tiden! Tenker på i fjor på denne tiden, da var svangerskapet mitt med Solveig akkurat begynt. Og for to år siden hadde jeg gått inn i svangerskapet med lillebror. Rart, sårt og vemodig å tenke på. Men jeg er glad for at jeg ikke går enda en sommer i møte som gravid. Atter en gang er jeg ofte sjømannsenke for tiden, jeg husker godt hvor slitsomt det var å være alene med Ingrid, fullstendig energiløs, kvalm og engstelig.

For et par dager siden var jeg og lille Solveig til lillebror og plantet sommerblomster. Det var så fint vær og vi satt der en stund, lillesøster og jeg, hos lillebror - som liksom for alltid vil være lillebror fordi han aldri ble noe større. Jeg tenkte på det forunderlige i det faktum at hadde det ikke vært for lillebror så hadde ikke Solveig blitt til. Lille Solveig med de gode kinna og de blå-blå øynene. Med solhatt og knubne, nakne, myke legger. Også tenkte jeg på hvordan de små føttene til lillebror har satt spor.
Han er med oss.

Sommerfuglen

Så blafrende lett
mot min hud.
Sart som et vindpust.
Så vakker. Så skjør.
Guds perfekte lille skapning.

Så lettet du
og fløy avsted.
Jeg strakte ut hånden etter deg,
ville ikke at du skulle dra.

På lette vinger flagret du bort.
Og jeg sto igjen med sorg i hjertet.    

Emosjonell cocktail

 

November. 

De gylne oktoberdagene med flammende høstløv på trærne dro raskt forbi. Naturen er stort sett i bruntoner og trærne spriker med tomme grener. Men det er også vakkert syns jeg. Det er vakkert å gå morgenturen min i stille novembertåke, mens det drypper fra trærne. 

Jeg kjenner mye på både vemod og takknemlighet om dagen. I magen vokser lillesøster. Det er ei livat jente dette også kjennes det ut som. Masse masse liv og røre! I dag var jeg på UL igjen og hun beveget så mye på seg at det var nesten vanskelig å få tatt målene. Blodgjennomstrømming i navlestrengen fikk han rett og slett ikke til å se på, men sa at det hadde ingen hensikt heller siden aktivitetsnivået indikerte på at dette var mer enn bra nok. Jeg har normalt med fostervann og livmorhalsen er lang. På lørdag er jeg 30 uker! 

I dag snakket vi om at lillesøster kunne høre stemmen til Ingrid gjennom magen min. Da spurte Ingrid om lillebror også kunne det. Da jeg spurte om hun tenkte på lillebror av og til svarte hun kontant ja. Jeg sa at jeg tenker også mye på lillebror. Jeg tenker på han hver dag. 

Den siste tiden har sorgen kommet litt frem igjen. Jeg trenger nemlig ikke være trist - eller bli trist av å tenke på han lenger. Men akkurat i det siste har jeg fått plutselige stikk av sorg. Da jeg satt hos legen og hadde hatt kontroll. Da jeg var innom butikken og kikket på babytøy og så små gutteklær til nyfødte. Da jeg kjørte til sykehuset idag og hørte en sang på radioen. 

Og hånd i hånd med denne sorgen går gleden og forventningen om lillesøster og den vanvittige kjærligheten til - og takknemligheten over Ingrid. En kjærlighet som nesten kan føles smertefull. Flere ganger om kvelden går jeg inn til henne, ser på henne, strykker henne over håret, kinnet, armene, ryggen, føttene. 

Takker Gud for at hun er frisk og sterk. Hvisker til henne at jeg elsker henne.

I helgen ville hun på piknik hos lillebror. Så da hadde vi en novemberpiknik med varm kakao på termos, popcorn, stjernehimmel og tente lykter. Det var så hyggelig. Ingrid og pappan syklet ned mens jeg kjørte bil. Men hjem igjen ville Ingrid sitte på med bilen og det skjønner jeg godt! Begynte å bli temmelig hustrig og kaldt.

På tide å ta kvelden her. Sover ganske dårlig for tiden. Hvis jeg våkner på natta, pga dobesøk eller at Ingrid våkner, kan jeg ligge opptil 2 og 3 timer før jeg sovner igjen. I natt lå jeg våken i nesten 4 timer, så håper virkelig jeg får en bedre natt nå! I dag har jeg følt meg som overkjørt av en veivalser. Ømme muskler i ryggen, latent hodepine og supertrøtt.

Senga neste!

Ordinær ultralyd og tanker

I dag kom endelig dagen for ordinær ultralyd. Som alltid foran ultralydene er jeg spent og engstelig. Nå som jeg kjenner liv hver dag er det jo lettere å følge med, men jeg er likevel redd for at de skal finne noe galt; at det er for lite fostervann eller lignende.

Vi kom overraskende fort inn til jordmor, en meget kyndig og erfaren dame som vi straks fikk tillit til. Alt så fint ut! Og jeg kunne puste lettet ut. Jeg har ikke tenkt på kjønn i denne omgang - det vil si; jeg har jo tenkt på det, men overhode ikke hatt noen preferanser på det området denne gangen. Så da jordmor spurte om jeg visste hva jeg bar på, så hadde jeg nesten glemt bort hele temaet, men jeg ville jo gjerne vite hva det var. Herr Laura så det på skjermen, jeg hadde problemer med å se noe særlig hva som var mellom de sprellende beina. Det er ei jente. En lillesøster.

Det kom noen tårer, og jeg presiserte at det ikke var på grunn av skuffelse, det ble bare så...sterkt. 

Det er egentlig litt overraskende at jeg holder dette svangerskapet så adskilt fra det forrige. Det er to helt forskjellige svangerskap, to helt forskjellige barn og to helt forskjellige hendelser. Jeg setter dem ikke opp mot hverandre. I forkant av graviditeten hadde jeg tenkt på at et nytt svangerskap ville være vanskelig også på det viset at man ville sammenligne. At jeg ville føle på urettferdighet over at jeg klarer å bære fram dette barnet når lillebror måtte dø. At jeg kanskje ville føle dårlig samvittighet over at jeg klarer å glede meg over det nye barnet - det som er istedenfor han som døde. Eller hva hvis jeg ikke klarte å føle glede over det nye? At jeg rett og slett ikke klarte å bli glad i det fordi det ikke er lillebror... 

Men sånn er det ikke. Jeg har ikke hatt noen av de tankene i det hele tatt. Det er to separate ting. Jeg har sorgen over lillebror som jeg ikke fikk beholde, og gleden og håpet over lillesøster. Begge deler går sammen med meg. 

Men det er klart at en sånn dag også bringer minnene nærmere. Minnene om forrige gang jeg var på ordinær UL. Hvordan jeg satt på det samme toalettet etterpå og fordøyde opplysningen om hva vi ventet. Jeg må ta fram ultralydbildet jeg har av lillebror. Sorgen skyller igjennom meg. 

Jeg skulle så gjerne hatt deg også! Deg og lillesøster!

Men; det er deilig å senke skuldrene og slappe av.

 Alt ok i denne omgang. 

Jeg ble satt noen dager tilbake. I dag er jeg 19 uker og 3 dager. Snart halvveis. Snart 21 uker - uken da jeg mistet. Jeg kjenner at det også er en milepæl det blir godt å komme over.

Skjønne lillesøster.

❤ 1 år ❤

I dag er det ett år siden Lillegutt ble født. 

Det har vært en rar dag. Vond og vemodig. Vi ville markere dagen på et hyggelig vis, så vi lagde muffins og syklet avgårde til graven med piknik-teppe, lys og blomster. Ingrid inisterte på å synge "Hurra for deg"... så da gjorde vi det, men ordene satte seg fast i halsen min.

Minnene kommer sterkere på ved en sånn merkedag. Jeg har tenkt mye på den tiden vi hadde på sykehuset, 22.august - den vonde siste dagen med gutten min i magen. Natten da han ble født. Og jeg har følt på den tomheten jeg følte for ett år siden. Dagene etter med begravelsesforberedelser, møtet med begravelsesbyrået og det bizarre med å få utdelt hefter som het "Når et barn dør" med bilder av små kister og blomsteroppsatser, og gravsteiner formet som bamser. Meningsløsheten og smerten var ikke til å fatte.

I kveld er lykta på graven tent. Det vil lyse hele natten igjennom med gyllen glød. Her hjemme er lyset til lillebror tent. Etterhvert slukner de -av seg selv eller fordi vi må blåse det ut for natta. Men i hjertet mitt skinner lyset for gutten min hele tiden.

Vi savner deg så lillebror! 

Augusttanker

 

Vi er i midten av august. Jeg synes at lufta allerede har fått en annen skarphet. Lyset er blitt annerledes. Sommeren er på hell.

Det nærmer seg ettårs-dagen til lillebror. Selv om han aldri er helt vekk fra tankene mine, så merker jeg i disse dager at tankene mine er ekstra sentrert om han. Minnene kommer litt sterkere fram igjen. Sårheten er igjen mer tilstedeværende. 

Jeg tenker på hvordan han ville ha vært nå hvis han hadde fått leve. Han hadde vært 8 måneder om han hadde blitt født til terminen i januar. Jeg husker så veldig godt hvordan Ingrid var på den alderen. Da var vi på tur til London og Paris, så derfor husker jeg mer detaljert hvor hun var i utviklingen osv. Hun var utrolig livat, blid og oppmerksom. Krabbet rundt i turbofart, reiste seg opp etter diverse møblement, gikk og klatret. En sånn utrolig livsglede som smeltet alle rundt henne. 

Der skulle lillebror ha vært nå. 

Jeg ligger omtrent to uker etter i svangerskapet nå - kontra i fjor. Et helt annerledes svangerskap denne gangen. Jeg har ikke tegn til bekkenløsning og allmenformen føles veldig bra. Ingen kynnere. Jeg begynner å kjenne små, små dult på innsiden av magen. Endelig! Jeg har tenkt mye på MA denne gangen, og det blir godt å kunne følge med selv. 

Ellers hadde vi en veldig hyggelig helg. Fredag møtte vi to par fra sorggruppa hjemme hos det ene paret. Det var utrolig hyggelig og vi var ikke hjemme før klokka halv to på natta. Resten av helga var også sosial med både familien til herr Laura og naboer, ripsplukking i tordenvær og også en stille stund for meg selv på verandaen i augustsol. I dag er det planleggingsdag i barnehagen og jeg tok meg fri. Ingrid har kost seg lenge i badekaret, men nå vil hun visst opp!  Hverdagens plikter kaller!

Å miste et barn i dødfødsel

 

Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 

For andre har han ikke eksistert. 

Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 

Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 

Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.

Sluttrapport

Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.

 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.

Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.

Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 

Men hvordan får man hull på fosterhinna? 

Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 

I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...

Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 

Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 

På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤

Om graven, og sorgens tosidighet

Det begynner å bli en stund siden sist vi pyntet på graven og de siste gangene jeg var der så har jeg gremmet meg over den visne lyngen og den triste andre planta som jeg ikke vet navnet på. Det har også blitt en stund siden vi var der, dagene er korte, vi er slitne og jeg sitter uten bil på dagene. Men endelig; i går hadde vi familie-utflukt til lillebror, i novembermørket. Men det har kommet litt snø, så helt svart var det ikke. Det var første gang jeg så graven hvit. Så stille lå den der, og det hvite ventetegnet kunne nesten ikke skjelnes fra de hvite omstendighetene. Vi rasket bort plantene som sto der og la ned et dekorert mosehjerte. Engelen og gyngehesten står der og to lykter satte vi opp. Det ble så vakkert! Noen andre småting tok vi med hjem. Delvis for å "renske" litt opp, delvis fordi steinen kommer opp snart, og i den forbindelse ville jeg ha det litt mer ryddig omkring.

 Vi var innom steinhoggeriet i går og fikk se sjablongen med trykket som skal komme på steinen. Det blir så fint! Mer om den senere. Vi får den ihvertfall opp før jul, og det kjenner jeg at er litt godt. Vi fikk tips om å legge ut bobleplast over der som steinen skal stå. Det er nemlig meldt 15 kalde til helgen, og bobleplasten er faktisk det som skal til for å hindre at telen kryper ned i jorda.

Ingrid hadde ikke vært på graven siden allehelgenersdag, og her om kvelden sa hun noe som rørte meg slik: "Jeg vil til lillebror og tenne lys!" Selvfølgelig skulle hun få komme til lillebror og tenne lys! Det var akkurat det samme jeg hadde verket etter i flere dager. Kjenner at det er så viktig for meg å komme dit. Det gir meg rett og slett litt sjelefred. Jeg syns det er godt å være der. Fint. Han er jo i hjertet mitt og derfor med meg hele tiden. Men så er det jo liksom der den lille kroppen hans ligger da...

Vi har hatt et par veldig tunge uker. Alt føltes håpløst. Svart.

Denne uken har imidlertid vært betraktelig bedre. Det er rart hvordan sinnet kan veksle mellom det lyse og det totalt bekmørke. Tilsynelatende uten noen opplagt grunn. Jeg tror jeg aner konturene av hvordan manisk-depressive har det...

Det nærmer seg advent- en tid jeg har sett fram til med gru. Men jeg tar meg i å tenke på å henge opp julestjerna og sette fram adventslys og annen julepynt. Et hus i sorg trenger vel vél så mye å være julepyntet og fint som andre hus.. 

Det er viktig for oss å tillate todeltheten i sorgen. Det er ikke svarthvitt og ingenting er bedre enn om det er innslag av glede i det triste. Vi kan snakke om at vi er triste fordi lillebror ikke er her hos oss, for i neste øyeblikk entusiastisk snakke om en god idé til gravpynt. Jeg husker i begravelsen. Etter at Lillegutt var senket ned i jorda og seremonien rundt det var over, tumlet de minste barna rundt graven og lekte og lo. Jeg synes ikke det var upassende i det hele tatt. Jeg syns det var fint! Jeg vil at det skal være lek og glede rundt han. Gjett om han hadde elsket det!

Tanker en novemberdag

Novemberhimmel.

I går ved middagsbordet sa den lille jenta mi: "jeg savner lillebror, jeg."

Jeg synes at hun prater mer om han nå for tiden enn det hun gjorde i begynnelsen. Det er så tydelig at hun tenker på han. Og hun forstår. Hun forstår alt. 

Her om dagen var hun inne på badet, lekte og skvaslet med noe vann, også ropte hun plutselig ut til meg: "mamma hva er det?". Jeg satt ved kjøkkenbordet og tristheten hadde plutselig lagt seg over meg, slik som den gjør av og til. Dette senset hun, inne på et annet rom! Nesten som telepati.

Åh, som jeg skulle ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette. Jeg blir så trist når jeg ser andre søsken leke og herje sammen. Det er så sårt å se Ingrid betrakte dem, litt på siden. Hun ser så ensom ut og det stikker i hjertet mitt. Hun har ingen søsken å leke med. Enda værre: hun har en lillebror som ligger død på kirkegården. Det er liksom så trist og grelt at det er ikke måte på!

Det er vanskelige tider. For meg har livet stoppet litt opp. Det går mot advent. Jeg skulle ha begynt å glede meg til jul, kjøpe inn julepresanger og adventskalendergaver. Så skulle lillebror kommet rett etter nyttår. En midtvintersbaby. 

Nå ser jeg fram til jul omtrent med en følelse av panikk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å håndtere årets jul. Jeg tror den kommer til å bli forferdelig for meg følelsesmessig. Alt jul betyr for meg: tradisjoner, barndomsminner, familie og trygghet. Julebudskapet. Mest av alt har jeg lyst til å hoppe over julen i år. Melde meg helt ut. Men lille Ingrid fortjener en jul i lykke og glede. Hvordan i all verden skal jeg klare å gi henne det når innsiden av meg kommer til å være som et åpent sår? 

Misforstå meg for all del ikke. For jeg elsker den jenta høyere enn alt og jeg føler sitrende lykke over å se henne og tenke på henne. Noen ganger, når livet føles ekstra tøft, tenker jeg at jeg må fokusere kun på henne. Tross alt så har jeg jo verdens nydeligste jente! Men så er jo ting blitt som de har blitt. Jeg kan ikke bare skyve vekk tapet av Lillegutt. Det er der og vil alltid være der.

Som jeg har skrevet før; jeg kjenner glede over livet. Men det har blitt komplisert. Ytterpunktene i følelseslivet ligger mye tettere. Fra svart håpløshet til lykkelig takknemlighet.

Jeg har dessuten ikke mange tanker (drømmer) om framtiden. Annen jobb og bopæl er fullstendig lagt på is for min del. 

Jeg lever fra dag til dag. 

Orker ikke tenke på framtiden. Det foregår tungt nok arbeid oppi hodet mitt som det er...

...og der bare sluttet tankerekken min.

Sannheter om sorg

Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.

Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 

Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.

Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 

(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg nå? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.

 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.

Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.

Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.

Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 

Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 

Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.

Det er klart sorgen aldri blir borte.

2 måneder ❤❤

I natt var det 2 måneder siden du forlot oss, min kjære venn.

Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.

Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.

Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg. 

Det er nesten ikke til å bære...

I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.

Siste innspurt.

Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.

Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.

Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.

Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.

Mamma elsker deg for alltid

...og livet fortsetter...

Jeg har vært hjemme hos mamma i noen dager, kom tilbake igår kveld. Det var godt å være litt der. Hadde mye sosial omgang, både med søstera og kusina mi, samt venninna mi som bor der. Jeg hadde den såre sorgen litt på avstand disse dagene, de gode øyeblikkene var faktisk fler enn de vonde. Jeg var imidlertid forberedt på å få det hele litt tilbake når jeg kom hjem hit igjen, og det har jeg fått.
Det kjentes nærmere. Dessuten er det merkedag i dag. Det er to måneder siden jeg ble lagt inn på sykehuset. 

To måneder siden den vonde dagen. 

Lillegutts siste dag.

Skuespilleren Lise Fjeldstad var gjest på Skavlan på fredagskveld. Hun hadde nylig mistet mannen sin og jeg synes hun hadde noen veldig gjenkjennende tanker om det å være i sorg. Om at man må leve med sorg og glede side om side. Nå hadde jo hun mistet sin livsledsager, så tomheten blir selvfølgelig annerledes enn det å miste et barn som du aldri fikk tid til å bli kjent med. Men jeg kjente igjen det hun beskrev med at verden plutselig blir annerledes. Eller det blir kanskje riktigere å si at jeg har blitt så annerledes at verden føles som et merkelig og fremmed sted. Fortsatt går jeg rundt blandt mennesker og føler at jeg nesten har et slags fysisk, skimrende lag rundt meg. Dette laget eller skjoldet føler jeg kun når jeg er ute blandt flere fremmede mennesker, for eksempel på butikken. Jeg føler at folk kan se hva jeg har gått igjennom, at jeg har mistet et barn. At denne følelsen manifisterer seg rundt meg, fordi jeg føler den så sterkt... Snodig, og veldig vanskelig å beskrive.

I kveld er Herr Laura med Ingrid på turn, og etterpå skulle de to bort og tenne lys på graven.
Jeg tenner lys for gutten min her hjemme. Jeg kjenner på savnet. Jeg kjenner på sorgen.
Jeg kjenner at det er godt og viktig for meg å ha tid til å være inne i sorgens rom av og til. Selv om det selvfølgelig er vondt, så har jeg behov for det. Sentrere tankene mine om Lillegutt. Tenke tilbake på den bittelille tiden jeg fikk med han.

Jeg tar meg den frihet å sitere et dikt som en leser skrev til meg og som rørte meg så inderlig:

Så stille med lette fottrinn
kom du inn i min verden.
Nesten lydløst.
Kun et øyeblikk ble du.
Men hvilke spor du har
etterlatt i mitt hjerte.

Tanker om takling av tilværelsen og takknemlighet

Allerede en uke siden sist jeg skrev. Dagene går så fort at jeg klarer nesten ikke å følge med. 

Jeg ser på bilder fra begravelsen, det var sensommer. Sol og grønne trær. Nå begynner trærne å felle bladene sine. Sola står lavere. Det er frost om natta, rimet ligger i skyggefulle sider langt utover dagen.

Denne høsten skulle vært helt annerledes. Jeg så for meg hvordan jeg skulle kose meg med å kjenne på stadig ivrigere spark i en voksende mage. Kanskje trappe ned jobbingen litt. Lagre opp krefter og forberede meg på å bli tobarnsmamma. Få en baby igjen. 

Men så ble det ikke slik.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan sorgen går i bølger. Hvordan jeg kan føle meg lett om hjertet, prate og le og kose meg. For så plutselig kjenne sorgen som en uoverkommelig mur rundt meg, som en fysisk smerte eller som en sugende, svimlende tomhet. Når jeg har gode øyeblikk betyr det ikke at jeg har "glemt" Lillegutt. Han er hos meg hele tiden. Men det er øyeblikk av aksept. Jeg mistet et barn og det er en del av livet mitt. Det er grusomt, meningsløst og sørgelig, men det er realiteten. 

Noen ganger synes jeg at jeg takler det overraskende bra. Jeg er jo dessverre ikke den typen som stort sett er lys og lett til sinns. Jeg har litt lett for å la de pessimistiske og fatalistiske tankene bli dominante. Jeg har slitt med diverse ting som at jeg lei av jobben og ikke trives så godt her jeg bor ift. at jeg ikke har familie eller venner her. Essensielle ting som er avgjørende for et godt liv. Så periodevis har følelsen av mistrøstighet vært ganske stor. Også mister jeg et barn på toppen av det hele! 

Man skulle tro at jeg ville være dårlig utrustet til å kunne takle en slik tragedie.

Men jeg klarer det. 

Jeg klarte å komme igjennom det verste døgnet i mitt liv: fra jeg skjønte at jeg kom til å miste babyen min, gjennom en intens psykisk og fysisk smertefull fødsel og til de første timene som nybakt englemamma. Jeg har klart meg gjennom avsindig melkespreng og begravelse. 

Og jeg står fortsatt.  

Det er tungt og vanskelig, men jeg står.

Og jeg klarer til og med å føle takknemlighet over ting! Selvfølgelig over mitt lys og mitt liv; fantastiske Ingrid. Jeg er takknemlig for at det er nettopp herr Laura jeg deler sorger og gleder med. 

For et par uker siden møtte jeg en annen englemamma. Hadde en kaffedate med skjønne Amélie, og praten gikk så vi aldeles glemte bort hele kaffen. Det var så hyggelig og så utrolig godt å prate med henne! Et skikkelig lyspunkt i en heller mørk tilværelse akkurat nå. 

Viktigheten av kontakt med noen som er i samme båt kjenner jeg utrolig sterkt på for tiden. Selv om det er overraskende mange som har opplevd noe lignende, så er jeg blitt medlem av en temmelig eksklusiv klubb. Så derfor er jeg også takknemlig for at vi startet opp på sorggruppe denne uka, og jeg ser fram til å fortsette der.

Jeg er dessuten takknemlig for at jeg har muligheten til å være delvis sykemeldt og -ikke minst- at det møtes med forståelse. Både fra lege og arbeidsplass. Ikke alltid en selvfølge det, dessverre...

Alt dette er i hvertfall til god hjelp for meg når det gjelder å takle tilværelsen nå. Å klare å mestre livet, når det plutselig ble så annerledes enn det det skulle bli. Jeg tar en dag om gangen. Det er en vanskelig tid, og det kommer det til å være framover. Det er jeg forberedt på. Tiden fram til termindatoen til Lillegutt... Jeg går jo rundt og er fortsatt "gravid". Jeg teller ukene, leser i svangerskapsboken om hvordan utviklingen går. I dag skulle jeg vært 28+2. Jeg skulle gått inn i tredje trimester. 

På facebook blir det lagt ut bilder av babyer og nyfødte. Det var jo så mange som gikk gravide på samme tid som meg. Nå begynner bildene å dukke opp. Det er så sårt. Jeg kjenner tårene kommer når jeg ser disse. Min lille gutt har allerede blitt født. Men han er det ingen som ser. Jeg har også blitt mamma igjen. Men det er det ingen som ser. Men jeg er like fullt mamma'n hans.

Jeg elsker han og han vil alltid være i hjertet mitt.

Veien videre

Hva gjør jeg nå?

Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?

Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.

Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 

Redsel. Selvbebreidelse.

Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.

Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?

Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.

En dag uten tårer

Det vil aldri mer komme en dag uten savn
men vil det noen gang komme en dag uten smerte?

Det vil aldri mer komme en dag uten vemod
men vil det noen gang komme en dag uten sorg?

Det vil aldri mer komme en dag uten tomrommet etter deg
men vil det noen gang komme en dag uten tårer?

Ettermiddag på kirkegården

I ettermiddag har vi bedrevet en noe spesiell aktivitet. 

Vi hadde utflukt til kirkegården og der gikk vi rundt og kikket på barnegraver. 

Vi driver å planlegger gravsteinen til Lillegutt og vi gikk rett og slett rundt for å få litt inspirasjon. Vi drøftet steintyper, skrift og form, Ingrid løp rundt og løftet på diverse engler og hjertesteiner under utrop av typen "Ååå så fiin!" og "se her'a mamma og pappa!"

Vi gikk der mellom gravsteinene og hjertet mitt blødde for lillegutten min og for alle de andre barna som ikke fikk leve. Jeg og herr Laura leste navn, minneord og datoer. Datoer som fikk hjertene våre triste.

Hver stein var en tragedie. 

Og vi stoppet litt foran nesten hver og en av dem. Jeg følte kjærlighet og vemod til alle disse barna og til deres rammede familier. Det skulle ikke være sånn...

Men jeg ble likevel påvirket av Ingrids åpne og frie barnesinn, og vi hadde faktisk en ganske fin stund midt oppi det tragiske og triste. 

En underlig stund som både var fin, trist og usannsynlig surrealistisk. 

"Står jeg virkelig her -under gyllen høstsol på en stille kirkegård- og må forholde meg til utforming av min lille babys gravstein? Står jeg virkelig her blandt røde lønnetrær og hører min lille datter rope i bakgrunnen: hvor er graven til lillebror?"

Det er rett og slett uforståelig...

Ingrid hadde plukket lønneblad og disse danderte hun rundt på graven før vi gikk derifra. Da vi ruslet over gresset snudde hun seg mot graven, vinket og sa "hade!"

Mammahjertet mitt snører seg sammen! Jeg blir rørt og glad samtidig som det er så uendelig trist og hjerteskjærende. 

Det skulle ikke ha vært slik. 

1 måned ❤

I dag er det 1 måned siden du -min lille gutt -så stille ble født.

Så altfor liten.

Så altfor tidlig.

1 måned siden jeg holdt deg i armene mine.

Det er svimlende å tenke på at jeg nå skulle ha vært en måned nærmere målet. Isteden er det en måned siden du forlot oss....

For meg kunne det ha vært i forrige uke. Tiden har gått så fryktelig fort.

Smerten og sorgen er som en kværnende stein i hjertet mitt.

Jeg tenker på deg hele tiden.

Jeg savner deg så sårt.

Du skulle ha vært her hos meg.

I dag

I dag skulle jeg vært 25 uker på veg.

Det er en svimlende tanke. Eller en svimlende tanke at jeg ikke er det... Det hele er så utrolig uvirkelig, så surrealistisk og så vanskelig å forholde seg til. Av og til får jeg øyeblikk der jeg nesten ikke kan tro at det er sant, jeg tenker at det må være en drøm, et uhyggelig mareritt som jeg snart våkner opp av med en lammende følelse av skrekk, men som løser seg mer og mer opp etterhvert som virkeligheten og bevisstheten kommer tilbake til meg.

Men det er ingen drøm.

Dette er virkelig.

Magen min er tom.

Det kommer ingen lillebror utpå nyåret.

Noen ganger kan denne "plutselige" vissheten, denne brutale realiteten slå ned i meg som et lyn. Den slår nesten pusten ut av meg og jeg kjenner avmakten som en kald klo om hjertet.

Det er i dag fire uker siden han døde. Fire uker siden jeg ble lagt inn på sykehuset med beskjed om at gutten min ville bli født om få timer og ikke være levedyktig. Fire uker siden jeg ble tobarnsmor. Fire uker som englemamma.

Dagene har bare vært en grå masse. Jeg skjønner nesten ikke at det har gått så lang tid. Andre har kanskje nesten glemt hva vi har gått igjennom nå. Mens jeg sitter midt oppi det fremdeles. Sorgen og smerten er like overveldende. Og tanken på at jeg skal gå videre med dagliglivet er fortsatt like absurd...

Jeg vil til slutt likevel ta med noen fine ting i livet mitt som tross alt lyser opp i mørket:

• Lang tur i høstskogen i dag. Sola blinket ned på meg mellom trærne, gule løv lå på stien og deilig duft av høst fylte nesen min. Godt å få frisk luft og føle at maskineriet kommer igang.

• Flinke, engasjerte, varme og omtenksome barnehageansatte.

• Besøk av min nydelige venninne i går som kom og lagde lunsj til oss. Lange gode samtaler om det vonde, det gode og det hverdagslige. Fikk til og med ledd litt!

• Mange nye lesere som har lagt igjen kommentarer som varmer og gleder hjertet mitt i en tung tid. Tusen takk til dere, og tusen takk Amélie for fin omtale av meg på bloggen din!

• Ingrid

• Herr Laura

Kan du føle

       Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Du føler ikke kulden
men kanskje du føler vinden?

du føler ikke heten
men kanskje du føler sola?

kanskje du kjenner duftene fra naturen
kanskje du ser skjønnheten

kan du føle mitt nærvær
min sorg
mine tanker
mitt savn
min tomhet
kan du kjenne min kjærlighet omslutte deg?