Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Musikk. Vis alle innlegg

fredag 21. desember 2012

Strålande jul - en anbefaling




I dag fikk jeg lyst til å dele et julemusikk-tips. 
Albumet Strålande jul med Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er noe jeg har hørt mye på denne adventen. Nydelige harmoniske melodier framført av Sissels overjordisk vakre vokal og Odds lune stemme gjør dette til en musikkopplevelse av de heller sjeldne. 

Som Aftenposten skrev i anmeldelsen sin da plata kom ut i 2009:


Det er fort gjort å miste julens egentlige budskap av syne i alt det kommersielle maset og ståheien som er blitt denne høytiden til del. I den forbindelse skaper det årlige utbudet av julekonserter, juleplater og annet ståk en slags nummenhet allerede før det hele starter. 
Derfor oppleves «Strålende jul» som en befriende positiv opplevelse. Endelig noe som hverken er klamt, kynisk markedstilpasset eller dynket i overfladisk føleri. 
Melodiene, arrangementene og tekstene er heller hjemmekjære, inderlige og oppriktige. Duoen har forkastet det pompøse til fordel for en enklere, mer jordnær tilnærming hvor blant annet folke- og countrymusikkens virkemidler har fått virke i samspill med Nordstogas velutviklede musikalske kunnskap om hva som klinger godt sammen.Man blir ganske enkelt bergtatt av hva han har fått til.


Dette albumet beveger seg i en litt mer "seriøs" del  av julemusikklandskapet. Det ligger ganske langt unna amerikanske klassikere som Silver Bells, It's beginning to look a lot like christmas, Santa Baby og lignende. Skjønt dette er også julemusikk jeg liker å høre på. Men Strålande jul har en dybde som passer meg godt i disse dager. 
Sjekk det ut! Det ligger tilgjengelig på både Wimp og Spotify.
Om jeg skal trekke fram noen spesielle sanger som personlige favoritter kan jeg nevne Upp gledjest alle gledjest no, (som du også kan høre i dette innlegget), No høyr de gode folk, og den fagraste rosa.








tirsdag 17. april 2012

Mer musikk

I forrige innlegg la jeg ut en sang av Joanna Newsom. Hun er relativt ukjent her i Norge, og noe av det hun lager er jo litt spesielt. Men jeg liker henne veldig godt, jeg elsker den mystiske og følelsesladde klangen som harpe gir og noen av melodiene er fantastiske.
Fikk lyst til å dele enda en sang av henne. Dette var den første sangen jeg hørte, og også her ble jeg fanget inn av den drømmende stemningen.
Lytt og nyt og ha en deilig uke!





torsdag 12. april 2012

Sangskatt

Jeg kom over denne sangen av Joanna Newsom her om dagen, og ble med en gang fanget av stemningen i den.
Jeg kan kjenne de berusende, eksploderende duftene fra naturen etter et sommerlig regnskyll. Gress og jord blandet med sjasmin og roser. Jeg ser solstrålene lyse opp det grønne løvverket. Jeg hører den jublende fuglesangen over at verden atter blir badet i lys og varme...
Også kjenner jeg på den altomfattende kjærligheten jeg føler for min nydelige datter.
Jeg blir fylt med lykkelige og vemodige følelser på én gang.
Savn og håp.








mandag 14. november 2011

Look At Miss Ohio - Gillian Welch & David Rawlings



Kom over denne på youtube og fikk så lyst til å dele den. Den er så fin, og jeg liker spesielt godt disse live-versjonene der de synger sammen og utførelsen er akustisk.  Det var slik som dette konserten jeg var på ble fremført.
Enjoy, og ha en fin mandagskveld og uke.

mandag 31. oktober 2011

En impulsiv musikkopplevelse


I går dro jeg på min første countrykonsert, fullstendig på impuls. To av mine kusiner med følge, samt onkelen min var på besøk hos oss før de skulle dra inn på konserten, og siden de hadde en ekstra billett heiv jeg meg på lasset. Country har jeg egentlig ikke hørt så mye på, men har oppdaget det litt sånn etterhvert, at faktisk noe av det kan være ganske okay. Så jeg tenkte at dette kan være en ny og annerledes opplevelse, let's give it a try!

Dama som skulle synge het Gillian Welch, og jeg hadde aldri hørt om henne. Hun var der sammen med sin partner, David Rawlings, to akustiske gitarer, en banjo og ett munnspill.
Hva skal jeg si?
Den første sangen gav meg tårer i øynene. Det var vakkert, lunt og ektefølt. Melodiene var nydelige, Gillians stemme er utrolig behagelig å høre på, aldri noe strev med vokalen eller falske toner der! Og David Rawlings var helt rå på gitaren! Soloene hans høstet høylydt og begeistret klapping og roping. Stemningen var intim og svært avslappet, Gillian og David koste seg og publikum koste seg - meg inkludert!

Ifølge Wikipedia spiller Gillian Welch en genierklært blanding av bluegrass, country, americana og folk. En beskrivelse jeg kan bifalle.
Jeg skal sjekke ut musikken på Wimp, men live var det i allefall en veldig fin musikalsk opplevelse! Det var med varme hjerter vi tuslet ut i oktober-natten.

tirsdag 25. oktober 2011

Mimring, mørkeredsel og en godsang



Jeg tok en sykkeltur i går på min nyervervede sykkel. Klokka var sju og høstmørket hadde lagt seg over oss. Jeg ville sykle lysløypa og da jeg trillet innover i skogen på den fine grusveien fikk jeg skikkelig flashback til "gamledager". Til rundt sånn ungdomsskolealder. Da syklet jeg mye til venninna mi, og ofte også i mørket. Jeg husket hvor takknemlig jeg var i nedo
verbakkene, når jeg kunne suse fort avsted, for egentlig var jeg ganske redd for å ferdes ute i mørket alene. På sideveiene rundt omkring der jeg er ifra er det ikke opplyst med gatelykter! Det er det her. Overalt nesten. Jeg husker at jeg tenkte der jeg gikk i omsluttende mørke på strekningen hovedveien - hjem: "Om det bare hadde vært noen få gatelykter her! DA hadde jeg ikke vært redd!" Jeg klarte nemlig aldri å venne meg til mørket, selv om jeg var oppvokst i det. Vi bodde svært usjenert til, med nærmeste hus 300 meter unna og skog på alle kanter.

Nå som jeg bor på et mer tettbebygt sted skulle man tro at mørkeredselen var en sagablott, i og med at man nesten ikke får muligheten til å føle på mørket. Der det er naturlig å ferdes er det opplyst. Men tvert imot, jeg er like redd - kanskje nesten reddere - her.

Det som jeg savnet der jeg vokste opp, er det som faktisk gjør meg redd her. Nemlig mennesker. Det bor mye folk her og selv om Oslo ligger et stykke unna, er det likevel nært nok. Der jeg i hjembygda var redd for mer usannsynlige fantasiskapninger, er jeg her redd for høyst reelle mennesker. Slemme mennesker. At noen skal stå i mørket utenfor gatelysene langs skogsstien som utgjør lysløypa, og lure på meg og kanskje angripe meg. På en annen side er det også en trygghet at det er mye mennesker her. For det betyr at folk aldri er så veldig langt unna. Men likevel. HVIS noen fant ut at de skulle gjøre meg noe, hadde nok vedkommende likevel fått tid til å gjøre det...
I fjor var jeg ute og gikk på ski i lysløypa en fredagskveld. Da møtte jeg kanskje to mennesker på hele runden, og jeg skal hilse og si at jeg følte meg ikke så høy i hatten der inne i skogen da! Tror nok at jeg tilbakela runden på ny personlig rekordtid den kvelden!

MEN jeg må jo få sagt at mørket er ikke bare forbundet med creepy feelings for meg! Jeg liker mørket også. Liker følelsen av hvordan det omslutter meg. Og er det noe jeg virkelig savner så er det synet av en mektig stjernehimmel over meg. Uten forstyrrende lysende elementer. Å bli badet i måneskinn...

Har oppdaget et "nytt" band. Legger ved en sang som jeg får ortnlig gode vibber av! God uke til dere blogglesere!


tirsdag 13. september 2011

The Tree of Life - 'Funeral Canticle' (Edit)




Må legge inn denne sangen som et supplement til forrige innlegg.

L