Sommerfuglen

Så blafrende lett
mot min hud.
Sart som et vindpust.
Så vakker. Så skjør.
Guds perfekte lille skapning.

Så lettet du
og fløy avsted.
Jeg strakte ut hånden etter deg,
ville ikke at du skulle dra.

På lette vinger flagret du bort.
Og jeg sto igjen med sorg i hjertet.    

Emosjonell cocktail

 

November. 

De gylne oktoberdagene med flammende høstløv på trærne dro raskt forbi. Naturen er stort sett i bruntoner og trærne spriker med tomme grener. Men det er også vakkert syns jeg. Det er vakkert å gå morgenturen min i stille novembertåke, mens det drypper fra trærne. 

Jeg kjenner mye på både vemod og takknemlighet om dagen. I magen vokser lillesøster. Det er ei livat jente dette også kjennes det ut som. Masse masse liv og røre! I dag var jeg på UL igjen og hun beveget så mye på seg at det var nesten vanskelig å få tatt målene. Blodgjennomstrømming i navlestrengen fikk han rett og slett ikke til å se på, men sa at det hadde ingen hensikt heller siden aktivitetsnivået indikerte på at dette var mer enn bra nok. Jeg har normalt med fostervann og livmorhalsen er lang. På lørdag er jeg 30 uker! 

I dag snakket vi om at lillesøster kunne høre stemmen til Ingrid gjennom magen min. Da spurte Ingrid om lillebror også kunne det. Da jeg spurte om hun tenkte på lillebror av og til svarte hun kontant ja. Jeg sa at jeg tenker også mye på lillebror. Jeg tenker på han hver dag. 

Den siste tiden har sorgen kommet litt frem igjen. Jeg trenger nemlig ikke være trist - eller bli trist av å tenke på han lenger. Men akkurat i det siste har jeg fått plutselige stikk av sorg. Da jeg satt hos legen og hadde hatt kontroll. Da jeg var innom butikken og kikket på babytøy og så små gutteklær til nyfødte. Da jeg kjørte til sykehuset idag og hørte en sang på radioen. 

Og hånd i hånd med denne sorgen går gleden og forventningen om lillesøster og den vanvittige kjærligheten til - og takknemligheten over Ingrid. En kjærlighet som nesten kan føles smertefull. Flere ganger om kvelden går jeg inn til henne, ser på henne, strykker henne over håret, kinnet, armene, ryggen, føttene. 

Takker Gud for at hun er frisk og sterk. Hvisker til henne at jeg elsker henne.

I helgen ville hun på piknik hos lillebror. Så da hadde vi en novemberpiknik med varm kakao på termos, popcorn, stjernehimmel og tente lykter. Det var så hyggelig. Ingrid og pappan syklet ned mens jeg kjørte bil. Men hjem igjen ville Ingrid sitte på med bilen og det skjønner jeg godt! Begynte å bli temmelig hustrig og kaldt.

På tide å ta kvelden her. Sover ganske dårlig for tiden. Hvis jeg våkner på natta, pga dobesøk eller at Ingrid våkner, kan jeg ligge opptil 2 og 3 timer før jeg sovner igjen. I natt lå jeg våken i nesten 4 timer, så håper virkelig jeg får en bedre natt nå! I dag har jeg følt meg som overkjørt av en veivalser. Ømme muskler i ryggen, latent hodepine og supertrøtt.

Senga neste!

Å miste et barn i dødfødsel

 

Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 

For andre har han ikke eksistert. 

Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 

Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 

Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.

Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Savn og hjemlengsel

Jeg har tunge og vanskelige dager.

Dager fylt med savn og lengsel. Der sorg, håpløshet og svartsyn har vært de eneste følelsene jeg har klart å føle.

Vi står på terskelen til påskeferie og da skal vi hjem. Dit jeg kaller hjem.

Håper jeg klarer å klarne hodet mitt der og at tankene mine lysner.

Sorgrommet

Denne uka har vært - i mangel på et bedre dekkende ord- rar.

Jeg har et rom inni meg der sorgen ligger. Periodevis har døren inn til dette rommet vært nesten helt lukket. Jeg har åpnet den litt i stille stunder, følt på det som er der inne, og siden lukket døren igjen, vendt oppmerksomheten mot her og nå, mot herr Laura og mot livseliksiren Ingrid.

De siste dagene har jeg imidlertid ikke klart å lukke døren helt. Det er nesten som om noe har kommet i klem imellom, for døren vil ikke igjen. Den nakne sorgen siver ut fra rommet sitt og fyller meg. Gjør meg sårbar, skjør, sliten og trett. Av en eller annen grunn kommer den snikende ut mens jeg sitter på toget på veg til jobb og slipper ikke taket før jeg igjen er hjemme og kan slå armene om jenta mi som bobler over av intensitet og energi.

Det har vært mye fokus på en grusom sak i media i det siste. Christoffer-saken. 

Jeg blir fylt av en slik usigelig sorg når jeg tenker på han. Når jeg tenker på at noen kan gjøre slikt mot barn. Jeg har oppdaget at vonde følelser åpner opp for min sorg over Lillegutt. Den kommer utilslørt fram igjen, blir mer intens.

Denne saken og alt det som jeg har gått igjennom de siste seks - snart sju- månedene, gjør at jeg tenker mye på det urettferdige og meningsløse i livet. Hvorfor blir gode mennesker syke og dør? Mennesker som er rause, inkluderende, fulle av kjærlighet? Mens krapyl som fører redsler og uendelige lidelser over andre lever og er friske? Det gir ingen mening... Jeg leter etter mening, men finner den ikke.

 Men kanskje min lille gutt kjenner hemmeligheten? Kanskje de gode sjelene som har gått over til den andre siden ser den Store sammenhengen? Jeg håper den finnes.

Så er det jobben da. Som jeg føler NULL motivasjon til. Den gir meg absolutt ingenting. Ingen input, ingen utvikling, ingen mening. Herr Laura har det på samme måten. Det er virkelig tungt å føle at man står helt fast. Det har blitt så mye. Vi har sorgen. Vi mistrives med jobbsituasjon. Vi har rotet oss ut på ei myr og tråkket oss fullstendig fast. Vi har kommet fram til at vi må egentlig bare bort fra hver vår respektive jobb. Det får bli første bud... Så vi søker jobb begge to.

For et år siden var jeg i nøyaktig samme situasjon som nå. Jeg var på utkikk etter annen jobb. Følte at livet fløy bort, mens jeg sto stille. Så ble jeg gravid. Og la selvfølgelig jobbsøk på hylla. Gledet meg til å få en liten. Gledet meg til forandring. Gledet meg til å bli en familie på fire. Og her sitter jeg nå. På det samme kontoret. Jeg har ikke permisjon. Jeg har ikke en liten. Det eneste som er forandret er at jeg er en smertelig erfaring rikere.

Det er vel ikke så rart at døren inn til sorgrommet står åpen.

Om glede og sorg

Når du er lykkelig

skal du se dypt inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at bare det

som har gitt deg sorg

kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,

skal du igjen se inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at du gråter

for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:

“Gleden er større enn sorgen”

andre sier: “Nei sorgen er størst”.

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved sitt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.

Fra Profeten av Kahlil Gibran

Sorgen og gleden, de vandrer til hope

Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.

Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 

Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...

Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 

Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.

Når det atter skyer over

Bildet er hentet fra In Twin Peaks.com

Jeg har hatt gode uker. 

Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg. 

Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.

Så kom dagen idag. 

Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt. 

Sånn er livet med sorg. 

Man tror at man har lært å leve med den.  Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

Juleferie - med bitter ettersmak

I dag har jeg hatt min siste dag på jobb før jul. Jeg får en lang juleferie i år. Men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det i dag. 

Jeg skulle ha vært i barselpermisjon jeg nå! Jeg skulle hatt mange måneder foran meg som skulle dedikeres til å bli kjent med babyen min. Vårt nye familiemedlem. Jeg skulle snart hatt en baby! Jeg skulle snart hatt Lillegutt hos meg...

Jeg pakker inn gaver. Jeg pynter med nye juleduker og tenner levende lys. Jeg hører på julemusikk og synger med sammen med Ingrid. Men hele tiden tenker jeg på at det skulle vært annerledes. Denne adventstiden, der det vi virkelig ventet på skulle komme rett over nyttår. Den skulle ha vært helt spesiell i år. Vi skulle ha ventet på lillegutt. 

Den ble jo spesiell... Men overhodet ikke slik vi hadde sett for oss.

Tenk at han snart har vært død like lenge som han var til. Det er ufattelig å tenke på. Den lille gutten min som kom kun på en kort visitt, satte uviskbare spor i hjertet mitt - og dro sin veg.

Så flyktig.

3 måneder ❤ ❤ ❤

Jeg gråter et hav over det som ikke ble.

Over dager som brått ble revet bort.

Jeg gråter et hav over drømmer som brast

da det lille livet forlot oss.

Jeg gråter et hav over gleden som ikke kom,

men som ble til sorg isteden.

Jeg gråter et hav over deg, min skatt.

Jeg gråter et hav....

3 måneder har gått.

Vi savner deg gutten min.

Om absurditeter og de små gleder

Har akkurat levert Ingrid i barnehagen nå, har fri, det er fredag og dagens første kaffekopp er underveis.  Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å være sykemeldt! Ha lange morgener, levere Ingrid halv ti i barnehagen og så ha en blank dag foran meg. Jeg går mye turer. Noen ganger har jeg fått med meg ei venninne, og det er så hyggelig! Ren luksus midt oppi det triste. 

For visst er det trist. 

Jeg synes at de to siste ukene har vært veldig tunge. Jeg blir plutselig overmannet av sorg, den griper om meg helt plutselig og den eneste tanken jeg klarer å formulere inni hodet mitt er et rungende NEI!

NEINEINEI! 

Fortsatt blir jeg slått av en vanvittig uvirkelighetsfølelse. Når jeg tenker på den lille livløse gutten som lå i armene mine. Jeg kan fortsatt fornemme hvordan det var å holde i den bittelille slappe kroppen. Den lille kroppen som jeg bare timer før hadde kjent sparke inni magen min. Hvordan kunne det skje? Hvordan er det mulig? Er det virkelig sant?

Jeg besøker graven hans og når jeg kommer tilbake til bilen må jeg rett og slett stoppe opp. For å ta inn over meg den vanvittige situasjonen. Nå skulle jeg telt ned dagene til nedkomst. Jeg skulle ha vært så fjærnt ifra kirkegårder og graver som det kunne gå an å bli! Isteden er kirkegårdsbesøk blitt en del av hverdagen... Det var der han endte opp. Ikke ved mitt varme trygge bryst, med Ingrid ved siden av- betraktende med tindrende stolte storesøsterøyne. 

Vi har ikke fått noen svar enda. Og mine følelser rundt det å få vite grunnen til at gutten min ble født 19 uker før tida er ambivalente. Det kommer til å bli grusomt, uansett hva grunnen er egentlig. Men så er det jo heller ikke sikkert at vi får vite noen grunn. Vet ikke helt hvilket alternativ som er værst..

Gråtetokter og eksistensielle grublerier og praktiske gjøremål - de går hånd i hånd. De lever side om side. 

Vi pusser opp rommet til Ingrid. Har sparklet og malt vegger, vinduskarm, tak og lister og lagt nytt golv. Jeg ser at jeg må rydde opp tepper og puter etter hyttebygging i sofan. Etter det blir det kaffekopp og en episode med Twin Peaks. Får gjøre hva jeg kan for å få noen drypp av hygge og glede.
...Denne setningen skurrer litt.. Er det virkelig mulig å føle hygge og glede over en kaffekopp i hånda mens introen til en TV-serie fra tidlig 90-tall ruller over skjermen, når man har en liten sønn i graven?? Hvor absurd høres ikke det ut! Men jo; det går faktisk an å føle ( en litt rar) glede ved de små ting fortsatt. Og heldigvis for det! For hva hadde alternativet ellers vært ?...

Livet altså!

For en.... rar ting.

Sannheter om sorg

Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.

Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 

Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.

Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 

(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg nå? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.

 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.

Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.

Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.

Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 

Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 

Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.

Det er klart sorgen aldri blir borte.

2 måneder ❤❤

I natt var det 2 måneder siden du forlot oss, min kjære venn.

Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.

Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.

Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg. 

Det er nesten ikke til å bære...

I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.

Siste innspurt.

Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.

Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.

Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.

Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.

Mamma elsker deg for alltid

...og livet fortsetter...

Jeg har vært hjemme hos mamma i noen dager, kom tilbake igår kveld. Det var godt å være litt der. Hadde mye sosial omgang, både med søstera og kusina mi, samt venninna mi som bor der. Jeg hadde den såre sorgen litt på avstand disse dagene, de gode øyeblikkene var faktisk fler enn de vonde. Jeg var imidlertid forberedt på å få det hele litt tilbake når jeg kom hjem hit igjen, og det har jeg fått.
Det kjentes nærmere. Dessuten er det merkedag i dag. Det er to måneder siden jeg ble lagt inn på sykehuset. 

To måneder siden den vonde dagen. 

Lillegutts siste dag.

Skuespilleren Lise Fjeldstad var gjest på Skavlan på fredagskveld. Hun hadde nylig mistet mannen sin og jeg synes hun hadde noen veldig gjenkjennende tanker om det å være i sorg. Om at man må leve med sorg og glede side om side. Nå hadde jo hun mistet sin livsledsager, så tomheten blir selvfølgelig annerledes enn det å miste et barn som du aldri fikk tid til å bli kjent med. Men jeg kjente igjen det hun beskrev med at verden plutselig blir annerledes. Eller det blir kanskje riktigere å si at jeg har blitt så annerledes at verden føles som et merkelig og fremmed sted. Fortsatt går jeg rundt blandt mennesker og føler at jeg nesten har et slags fysisk, skimrende lag rundt meg. Dette laget eller skjoldet føler jeg kun når jeg er ute blandt flere fremmede mennesker, for eksempel på butikken. Jeg føler at folk kan se hva jeg har gått igjennom, at jeg har mistet et barn. At denne følelsen manifisterer seg rundt meg, fordi jeg føler den så sterkt... Snodig, og veldig vanskelig å beskrive.

I kveld er Herr Laura med Ingrid på turn, og etterpå skulle de to bort og tenne lys på graven.
Jeg tenner lys for gutten min her hjemme. Jeg kjenner på savnet. Jeg kjenner på sorgen.
Jeg kjenner at det er godt og viktig for meg å ha tid til å være inne i sorgens rom av og til. Selv om det selvfølgelig er vondt, så har jeg behov for det. Sentrere tankene mine om Lillegutt. Tenke tilbake på den bittelille tiden jeg fikk med han.

Jeg tar meg den frihet å sitere et dikt som en leser skrev til meg og som rørte meg så inderlig:

Så stille med lette fottrinn
kom du inn i min verden.
Nesten lydløst.
Kun et øyeblikk ble du.
Men hvilke spor du har
etterlatt i mitt hjerte.

Veien videre

Hva gjør jeg nå?

Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?

Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.

Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.

Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.

Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad.  Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene. 

Redsel. Selvbebreidelse.

Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.

Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?

Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.

Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.

En dag uten tårer

Det vil aldri mer komme en dag uten savn
men vil det noen gang komme en dag uten smerte?

Det vil aldri mer komme en dag uten vemod
men vil det noen gang komme en dag uten sorg?

Det vil aldri mer komme en dag uten tomrommet etter deg
men vil det noen gang komme en dag uten tårer?

1 måned ❤

I dag er det 1 måned siden du -min lille gutt -så stille ble født.

Så altfor liten.

Så altfor tidlig.

1 måned siden jeg holdt deg i armene mine.

Det er svimlende å tenke på at jeg nå skulle ha vært en måned nærmere målet. Isteden er det en måned siden du forlot oss....

For meg kunne det ha vært i forrige uke. Tiden har gått så fryktelig fort.

Smerten og sorgen er som en kværnende stein i hjertet mitt.

Jeg tenker på deg hele tiden.

Jeg savner deg så sårt.

Du skulle ha vært her hos meg.

I dag

I dag skulle jeg vært 25 uker på veg.

Det er en svimlende tanke. Eller en svimlende tanke at jeg ikke er det... Det hele er så utrolig uvirkelig, så surrealistisk og så vanskelig å forholde seg til. Av og til får jeg øyeblikk der jeg nesten ikke kan tro at det er sant, jeg tenker at det må være en drøm, et uhyggelig mareritt som jeg snart våkner opp av med en lammende følelse av skrekk, men som løser seg mer og mer opp etterhvert som virkeligheten og bevisstheten kommer tilbake til meg.

Men det er ingen drøm.

Dette er virkelig.

Magen min er tom.

Det kommer ingen lillebror utpå nyåret.

Noen ganger kan denne "plutselige" vissheten, denne brutale realiteten slå ned i meg som et lyn. Den slår nesten pusten ut av meg og jeg kjenner avmakten som en kald klo om hjertet.

Det er i dag fire uker siden han døde. Fire uker siden jeg ble lagt inn på sykehuset med beskjed om at gutten min ville bli født om få timer og ikke være levedyktig. Fire uker siden jeg ble tobarnsmor. Fire uker som englemamma.

Dagene har bare vært en grå masse. Jeg skjønner nesten ikke at det har gått så lang tid. Andre har kanskje nesten glemt hva vi har gått igjennom nå. Mens jeg sitter midt oppi det fremdeles. Sorgen og smerten er like overveldende. Og tanken på at jeg skal gå videre med dagliglivet er fortsatt like absurd...

Jeg vil til slutt likevel ta med noen fine ting i livet mitt som tross alt lyser opp i mørket:

• Lang tur i høstskogen i dag. Sola blinket ned på meg mellom trærne, gule løv lå på stien og deilig duft av høst fylte nesen min. Godt å få frisk luft og føle at maskineriet kommer igang.

• Flinke, engasjerte, varme og omtenksome barnehageansatte.

• Besøk av min nydelige venninne i går som kom og lagde lunsj til oss. Lange gode samtaler om det vonde, det gode og det hverdagslige. Fikk til og med ledd litt!

• Mange nye lesere som har lagt igjen kommentarer som varmer og gleder hjertet mitt i en tung tid. Tusen takk til dere, og tusen takk Amélie for fin omtale av meg på bloggen din!

• Ingrid

• Herr Laura