Et lite pip

 

Nå er det vår!
Fuglene synger, vi har plukket hvitveis og hestehov, sola skinner til og med noen ganger. For eksempel i dag! Men noen lang trilletur ble det ikke på meg for Solveig ville ikke sove i vogna idag. Det er slutt på soveøkter på 3 1/2 timer, ofte blir det bare en halvtime i slengen- gjerne på fanget mitt... Effektivitet blir et fremmedord i barseltida. Jeg er superfornøyd hvis jeg får gjort unna støvsuging og rydde ut av oppvaskmaskina eller sette over en klesvask. Blogging kommer langt nede på lista over must- do's. Derfor er det litt stille her inne. Men jeg har det bra. Vi har to fantastiske jenter. Man må jo bli glad av det! Jeg var på foreldresamtale i går i barnehagen. Selv om jeg visste det fra før, så er det fint å få bekreftelse på at barnet mitt har det bra i barnehagen. At hun er glad og har høy status hos de andre barna. At hun er intelligent og "langt framme". At hun er selvstendig og i besittelse av en indre ro og trygghet på seg selv- faktisk en uvanlig indre styrke ifølge pedagogisk leder. Jeg er så glad og takknemlig for at jenta mi har fått denne gaven, som egentlig vanskelig lar seg tillæres. Selv om jeg også håper og tror at vi som foreldre har gjort noe riktig her... Håper vi ikke kludrer det til!
Solveig vokser til. Hun er nå veldig pratsom, gurgler og smiler- masse kommunikasjon! Ligger hun en stund alene, mens vi spiser middag for eksempel, roper hun etter oss og krever oppmerksomhet. Det er klart at hun også vil være med! Lurer på om hun blir like skravlete som storesøsteren sin. Da blir det livat her!

...og der hadde det gått noen timer ja! Sånn er livet med baby, i alle fall for meg. Ikke mange prosjektene som blir fullført uten avbrytelser! Nå er det kveld, fredagkveld. Deilig med helg, det betyr at mannen er hjemme og familien kan ha det hyggelig sammen.
Ønsker dere alle en fin fredagskveld og en god helg.

Værfrustrasjon, engstelse, mimring og bryllup

1. juli. 

Men hvor er sommeren??? Fikk et godt spørsmål fra lille Ingrid her om dagen: Mamma, når blir det sommer?

Mye regn, grå himmel og ikke mange varmegradene får ikke akkurat sommerfølelsen til å blomstre. Kjenner at jeg begynner å bli utrolig lei av år etter år med ikke-somre og har fryktelig lyst på en solferie. Men det spørs om det blir noe denne sommeren heller. Jeg kvier meg for alle ting som innebærer en ørliten risiko for gravide (å fly for eksempel) og er livredd for at katastrofen skal inntreffe på et fremmed sted. Ja, jeg er mye engstelig. Selv om jeg stort sett er rolig i hverdagen skal det ikke mye til før jeg blir redd, og jeg føler meg vel egentlig aldri helt trygg. Det er på ingen måte slik at jeg går rundt og svartmaler og tror at dette umulig kan gå bra, jeg er ved godt mot! Men redselen lurer rett under overflaten. Jeg har allerede hatt et par episoder der jeg har vært livredd for - og nesten overbevist om at - jeg har mistet, eller vært i ferd med å miste. Håper på rolige uker framover nå.

Jeg må tenke på denne dagen for 4 år siden. Det var en helt utrolig varm dag. Juni måned 2009 hadde vært veldig varm og jeg tilbragte dagene på verandaen, fortrinnsvis i skyggen, med radio og noe kaldt å drikke. Walking on a dream med Empire of the sun og Ambitions med Donkeyboy gikk hyppig på lufta. Jeg hadde hatt termin to dager før, og var lei og veldig klar for at noe skulle skje snart med hybelboeren i magen. Senere var jeg på kontroll og det ble bestemt igangsetting dagen etter. Jeg hadde litt høyt blodtrykk, så legene ville ikke la meg gå lenge over tiden. Senere den kvelden dro vi og badet. I nydelig nesten lunka vann! Og den natten fikk jeg rier! Vi dro til sykehuset dagen etter - til den avtalte timen min - og der fikk vi greie på at fødselen var igang. Så da var det bare å vente, og litt etter kl 2130 var min vidunderlige, fantastiske datter i armene mine...

Fire år siden. Det er utrolig som tiden går, samtidig som jeg føler at hun alltid har vært en del av livet mitt. Fire år med glede, takknemlighet og stolthet. Hun har gitt meg engstelse og frustrasjon, men hun har også hjulpet meg gjennom noen av mitt livs vanskeligste og tøffeste dager. Hun har gitt meg evnen til å føle en kjærlighet som ikke lar seg beskrive med ord, som overgår alt. Jeg gleder meg til hver dag med henne.

I helgen var vi i bryllup til en av mine kusiner. Det var en nydelig seanse i et privat kapell på en gammel prestegård med påfølgende middag og fest. Regnet silte, men det skjønne brudeparets forelskelse og lykke gjorde dagen skinnende, og utpå kvelden lå fjellsidene badet i gyllent sollys. Ingrid storkoste seg på voksenfest, danset til bandet og menget seg med gjestene. Jeg dro hjem med henne halv tolv på natten. Før hun gikk fikk hun selveste brudebuketten! Gjett om det var stor stas!

Brudebuketten. Ikke fullt så fresh på tredje dagen, men fortsatt vakker!

Om en uke går jeg ut i ferie. Jeg blir nok ikke helt borte, men vil likevel ønske dere en riktig fin sommer! Sol eller ikke sol...

Sorgen og gleden, de vandrer til hope

Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.

Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 

Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...

Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 

Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.

Ettermiddag på kirkegården

I ettermiddag har vi bedrevet en noe spesiell aktivitet. 

Vi hadde utflukt til kirkegården og der gikk vi rundt og kikket på barnegraver. 

Vi driver å planlegger gravsteinen til Lillegutt og vi gikk rett og slett rundt for å få litt inspirasjon. Vi drøftet steintyper, skrift og form, Ingrid løp rundt og løftet på diverse engler og hjertesteiner under utrop av typen "Ååå så fiin!" og "se her'a mamma og pappa!"

Vi gikk der mellom gravsteinene og hjertet mitt blødde for lillegutten min og for alle de andre barna som ikke fikk leve. Jeg og herr Laura leste navn, minneord og datoer. Datoer som fikk hjertene våre triste.

Hver stein var en tragedie. 

Og vi stoppet litt foran nesten hver og en av dem. Jeg følte kjærlighet og vemod til alle disse barna og til deres rammede familier. Det skulle ikke være sånn...

Men jeg ble likevel påvirket av Ingrids åpne og frie barnesinn, og vi hadde faktisk en ganske fin stund midt oppi det tragiske og triste. 

En underlig stund som både var fin, trist og usannsynlig surrealistisk. 

"Står jeg virkelig her -under gyllen høstsol på en stille kirkegård- og må forholde meg til utforming av min lille babys gravstein? Står jeg virkelig her blandt røde lønnetrær og hører min lille datter rope i bakgrunnen: hvor er graven til lillebror?"

Det er rett og slett uforståelig...

Ingrid hadde plukket lønneblad og disse danderte hun rundt på graven før vi gikk derifra. Da vi ruslet over gresset snudde hun seg mot graven, vinket og sa "hade!"

Mammahjertet mitt snører seg sammen! Jeg blir rørt og glad samtidig som det er så uendelig trist og hjerteskjærende. 

Det skulle ikke ha vært slik. 

Livet nå

Da vi mistet lillegutt var det så mye i vår tilværelse som forandret seg, og det til tross for at han aldri rakk å bli født! For det første - og mest åpenbare: vi ble utsatt for et sjokk og et traume som for alltid kommer til å være med oss og som vil forme livet vårt. 

For det andre: vi har mistet noe vi gledet oss til å få, framtiden blir ikke sånn som den skulle bli, forventningene til det som skulle komme ble bare revet brutalt ned. Vi skulle få en liten gutt. Vi skulle bli tobarns-foreldre. Vi skulle glede oss over å se samspillet mellom Ingrid og lillebror.
Ingrid - fyrverkeriet vårt - hun ville sikkert bli verdens beste storesøster! Tenk så mye gøy de hadde hatt isammen! Vi skulle fryde oss over leken deres og le av ville påfunn. Og hjertene våre ville svulme over kjærligheten de ville vise hverandre...

Per i dag har jeg ingen forventninger til framtiden. Jeg ser ikke noe lys der framme. Jeg gleder meg ikke til noe. Normalt ville jeg glede meg over gylne høstdager og så smått begynt å glede meg til jul. Nå gruer jeg meg til jul! Dette legger mer sorg til sorgen. Det blir i tillegg en sorg over at håpet for framtiden er borte.
Jeg setter selvfølgelig alt inn på at ikke Ingrid skal bli farget av min håpløshet og det er klart at jeg gleder meg over henne! Det er bare det at hver gang jeg forsøker å se for meg lyse og gode øyeblikk sammen med Ingrid i framtiden, så blir tankene mine øyeblikkelig formørket av sorgen og tristheten over at hun kommer til å oppleve dem som enebarn. Hun som skulle få / hatt en lillebror.
Vi som skulle være en familie på fire.
Vi er nå en for lite.

Jeg føler egentlig behovet for et nytt svangerskap så fort som mulig. Det er ikke fordi jeg vil ha en erstatning for Lillegutt. Det kan jeg aldri få. Men fordi jeg var så inderlig klar for flere barn! Jeg synes det var så flott at Ingrid endelig skulle bli storesøster og følte at det egentlig var litt i siste liten. Tre og et halvt år var akkurat innenfor til at ikke aldersforskjellen ble for stor.
Nå føler jeg at det er for sent.
Nå kommer aldersforskjellen til et eventuelt søsken til å bli så stor at de får veldig begrenset glede av hverandre...
Jeg har også ekle tanker om at kanskje jeg ikke blir gravid igjen. Eller enda værre: hva om jeg mister igjen?!
Jeg er med i forumet Englesiden, et nettforum for dem som har mistet barn. Der ser jeg at det er flere som ikke bare har mistet ett - men to og tre barn! Jeg kjenner at jeg blir kald av redsel. Tenk om Ingrid var unntaket, tenk om jeg ikke er istand til å bære fram flere barn... Men jeg ønsker virkelig å bli gravid om ikke altfor lenge, og det til tross for at jeg vet at det blir et svangerskap fylt med redsel og usikkerhet fra begynnelse til slutt. Samt sikkert også sorgen og vemodet over at det ikke er Lillegutt som ligger i magen. Og følelsen av urettferdighet over at jeg ikke klarte å bære fram han.

Å Lillegutt! Jeg savner deg sånn! Vi fikk aldri leve livet isammen og vi fikk aldri sjansen til å bli kjent med deg. Likevel savner jeg deg så inderlig...

Jeg føler at jeg lever et slags ikke-liv. Tapet mitt har etterlatt en altomfattende tomhet i meg. I helgen var vi hjemme hos mamma, hele familien. Det var en av årets happeninger og noe jeg alltid pleier å glede meg til. Denne gangen gledet jeg meg ikke. Jeg gledet meg over å se Ingrid ha det gøy og være glad og det var hyggelig å tilbringe tid med familien osv, men tristheten lå der hele tiden.
Tristheten og tomheten.
Jeg har også oppdaget en ny side ved meg selv. Synet av andre gravide fyller meg nå med følelsen av urettferdighet og bitter sorg, nesten sinne.
Jeg har ikke fulgt med på nyheter de siste fire ukene.
Jeg leser ikke lenger.
Boka jeg holdt på med ligger med eseløre på nattbordet mitt. Jeg kommer ikke til å fullføre den. Jeg startet på en ny bok her om kvelden og har bare såvidt fått lest noen sider.
Jeg ser nesten ikke på TV.
Ser jeg på en film zoomer jeg ut og klarer ikke konsentrere meg om innholdet.
Mat har blitt et nødvendig onde, ikke noe jeg koser meg med lenger.
Strikketøyet mitt ligger i kurven.
Jeg skulle jo strikke pledd, ett til Ingrid og ett til Lillegutt. Jeg begynte med Ingrid sitt, og jeg må vel fortsette. Hun gledet seg jo til det var ferdig.

Lille Ingrid'en min!
Hva skulle jeg gjort uten henne?
Hun tvinger livet videre.
Selv kunne jeg hatt behov for å ligge i fosterstilling og helst sovet. Hun får meg til å stå opp.
Hun får meg til å tenke praktisk og pakke utstyr, mat og skift til barnehagen.
Hun får meg til å prate og le.
Hun får meg til å gå ut av døra og kjenne vinden ruske i håret og regnet dryppe mot ansiktet. Hun får meg til å se sola blinke i gyllent løv og til å kjenne duftene av høst.

Vi er så takknemlige for henne.

Kvelden før farvel

Jeg har egentlig hatt veldig mange tanker som jeg har hatt behov for å skrive ned de siste dagene, men det er som regel på kvelden det passer best å skrive - og jeg har vært så usigelig trøtt når kvelden kommer at jeg bare har sunket isammen.

I morgen er det begravelsen, og jeg kjenner det som en fysisk smerte i magen. Vi skal få se Lillegutten vår for siste gang og vi har planer om å ta med oss Ingrid på det. 

Det er rart hvordan behovene forandrer seg med tiden. Da jeg lå på sykehuset og ventet på at han skulle bli født var jeg veldig usikker på om jeg i det hele tatt ville se han.. Mens i ettertid har jeg lengtet etter å se han mer! Vi hadde også slått ifra oss at andre enn meg og herr Laura skulle se han før begravelsen. Men vi har lest i bøker og på nett at det er anbefalt at barn ser sine døde søsken. At dette er viktig for utviklingen i sorgarbeidet. Så derfor skal vi gi Ingrid sjansen til å se sin døde bror før vi tar farvel. Vi har snakket med henne om det som skal skje i begravelsen, prøvd å forberede henne så godt vi kan. Vi har snakket om døden og at vi er triste. Vi har vist frem de få bildene vi har: en liten fot, en liten hånd og et bilde der vi holder han. Jeg føler at vi balanserer på en egg der.... Sånn med hensyn til hvor mye vi skal fokusere på dette. Vil jo ikke pushe det på henne heller, samtidig som det er viktig at dette blir virkelig for henne og ikke noe som er litt skummelt og fordekt.

Men jeg tror vi gjør det riktige. Både ovenfor henne og ovenfor oss. Vi er åpne og ærlige.

På fredag hadde hun snakket i barnehagen om lillebror som døde i magen til mamma og fortalt at hun skulle i begravelse, der lillebror skulle ligge i kiste som skulle ned i jorda. Så det er utrolig hvor mye hun har fått med seg... Godt å vite at hun har åpnet seg i barnehagen og at hun føler at hun kan prate om lillebror der.

(...)

Nå er det senere på kvelden. Jeg føler meg helt rar. Urolig og sliten. Jeg lurer så på hvordan det blir i morgen. Å se han igjen. Ingrids reaksjon på det hele. Og det å skulle begrave gutten min.

At jeg er i denne situasjonen er bare helt surrealistisk....

Den ensomme sorgen

I dag har jeg hatt en tung dag. Nok en tung dag må jeg kanskje si, men litt ekstra i dag. I natt var det en uke siden lillegutten min døde. Jeg våknet i 03-tiden i natt og tenkte: nå er det en uke siden jeg fødte mitt andre barn. 

Siden våknet jeg opp i dag tidlig fylt av en underlig blanding av apati og skrikende tristhet. Jeg følte meg fullstendig kraftløs, all energi var borte. Å dusje var en tung og seig jobb som jeg virkelig måtte ta meg isammen for å klare å gjennomføre. I tillegg til den usigelige tristheten hadde jeg destruktive tanker. Tanker der håpet var borte.

Å miste et ufødt barn må være den mest ensomme sorgen som finnes.

Det er ingen i hele verden som kjente gutten min. Det var bare jeg som kjente at han levde inni meg. Bare meg som fikk et forhold til han. Og herr Laura, gjennom drømmer og forestillinger og spark mot hånda. Ingen andre har forutsetninger til å kunne forstå det vi går igjennom. Når alle andre går videre med livene sine og glemmer, går jeg fortsatt med knugende sårhet i brystet. Av savn og lengsel. Av drømmer som ble knust. Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid på å bearbeide dette. Julen og nyåret kommer til være fylt av tomheten etter han som ikke kommer. Og jeg synes det er skremmende å tenke på at folk kanskje forventer at nå burde hun da ha kommet over dette! Og at de kommer til å bagatellisere vår sorg... Hun var jo bare kommet halvveis. Han var jo bare et foster. Ingen som ikke har opplevd det selv kan forstå at et 21 uker gammelt barn føles og ser ut som et barn! Han var et bittelite barn. Litt spinkel og gjennomsiktig i huden, men et helt perfekt lite barn. 

Jeg må likevel få si at vi opplever mye medfølelse og støtte fra folk rundt oss! Vi har fått masse hilsener og kondolanser på facebook og sms, naboer har vært på døra med blomster. Folk ringer oss og besøker oss. De som jobber i barnehagen har faktisk vist seg til å være til god støtte for meg. Vi har valgt å være veldig åpne på dette som har skjedd oss, vi ønsker at flest mulig skal vite om det. Heller det enn at folk skal se skjevt etter meg og tenke var ikke hun gravid??  Så vi tok initiativ til et møte med barnehagen, først og fremst for å sørge for at Ingrid blir ivaretatt på best mulig måte gjennom dette, både hjemme og i barnehagen. Så vi får masse støtte av gode mennesker der ute - både fra ventet og uventet hold.

Men likevel.... de glemmer. Noe annet kan jeg jo ikke forvente. Men jeg kommer for alltid til å bære med meg gutten min, og sårheten over at han aldri levde opp. 

Derfor er det en ensom sorg.

Vi prøver så godt vi kan å gi Ingrid de trygge, vanlige rammene hun er vant til midt oppi dette. Vi kan ikke være triste hele tiden med henne til stede. Så med henne her lever vi som vanlig. Vi er åpne om babyen til mamma som døde, og at vi er triste over det. Men vi leker og herjer, diskuterer påkledning (eller mangel på påkledning) og inngår kompromisser. Sånn som livet er med en 3-åring. Når hun drar i barnehagen eller legger seg klapper vi litt sammen i apati. 

Men til tross for dette har vi klart å spikre begravelsesprogrammet. Den finner sted på mandag. Det kommer til å bli fint og godt og forferdelig grusomt....

Jeg skjønner ikke hva vi skulle ha gjort uten jenta vår, fyrverkeriet vårt!

Hun er den sterkeste støtten vi har!

Når barnet ikke spiser

I sterk kontrast til gårsdagens innlegg har jeg i dag en litt tung dag, og jeg føler meg inspirert til å lette hjertet mitt for et problem som har vært gjennomgående helt siden Ingrid sluttet med pupp: hennes minimale inntak av mat.

I dag er jeg hjemme fra jobb, i utgangspunktet fordi jeg er syk. Men siden Ingrid har slite med stygg hoste i 3 uker uten tegn på forbedring, synes jeg at jeg må gripe sjansen og konsultere lege i dag når jeg har sjans. Selvfølgelig får jeg ikke time før midt på dagen, så da hangler jeg her hjemme med en spinnvill jentunge. Ikke det beste når man er syk....Og som vanlig "stresser" jeg med matstellet. Prøver å lage pannekake - som er en av få ting hun faktisk spiser- med mindre hell. Første gikk i søppelbøtta, og mens jeg står og skraper en uformelig deigklump ut av panna må jeg nesten ta meg sammen for ikke å begynne å gråte! Terskelen er sannelig ikke høy når jeg er småsjuk og sliten..

Men tilbake til tema.
Ingrid sluttet jo selv med pupp, og man skulle igrunnen tro at hun da var klar for å innta vanlig mat. Som baby hang hun mye i puppen så da spiste hun jo godt. Men så var det slutt. En ting er at hun spiser utrolig lite. En annen ting er at hun er så selektiv at jeg aldri har sett på maken! Selv var jeg en unge som også var småspist, men jeg var ikke så kresen. Som mor vil man selvfølgelig det beste for barnet, og vi har lagt vekt på å lage gode matrutiner. Vi har et variert kosthold, lager ALLTID hjemmelaget middag hver dag, prøver å ha annenhver dag med kjøtt og fisk og alltid grønnsaker. Både jeg og kjærsten er glade i mat, og koser oss med mat. Jeg skjønner ikke hvorfor hun har blitt så anti-mat?? Det eneste hun spiser i løpet av en dag er yoghurt, et par osteskiver og litt saus. (Så sant vi ikke lager pannekaker til frokost.) Nisteboksen kommer hjem fra barnehagen -urørt... Hva gjør man? Hva gjør jeg feil?

Dette ble jo fort min kjepphest, og det er godt mulig at hele matgreia ble en stressfylt affære. Selv om jeg raskt ble bevisst på dette og prøvde å lage gode miner til slett spill. Innvendig var jeg i full frustrasjon, og jeg har ikke alltid så lett for å legge bånd på meg.. Dessverre!

Legger hun på seg da?
Så vidt det er. Hun følger sin egen vekstkurve, og det er jo bra selvom den ligger under vekstkurven til alle andre barn jeg vet om, inkludert de som er et år yngre..( Vekt, ikke høyde.) Og hun var veldig tidlig ute motorisk sett, og hun er langt framme språklig. Så utviklingen er i høyeste grad tilfredsstillende. Energinivået er det heller ikke noe å si på. Hun holder tvert imot et helt utrolig høyt aktivitetsnivå! Og har alltid sovet veldig lite i forhold til andre barn.

Så hva har jeg egentlig å bli stressa for? Jeg har sluttet å tro -eller være redd for -at hun ikke får i seg det hun trenger. Jeg ser jo at hun er i fullt vigjør og vel så det. Så det er vel ikke så mye der det ligger lenger. Men det er ganske frustrerende å kaste så mye mat. Jeg tror at 90 % av alle middagsglass og babygrøt-pakker gikk i søpla. Energien og tiden jeg har brukt på å lage middager med spesielt tanke på henne som ikke blir rørt. Ikke er det så veldig lettvindt å lage pannekaker hele tiden heller. Også er det noe med det at man skal spise til måltidene, og når hun ikke spiser så må vi tenke på det, og demed tilby henne mat senere når det kanskje ikke passer i det hele tatt... og som regel helt fånyttes, fordi hun ikke vil ha noe da heller! Så går man rundt med den tanken i bakhodet hele tiden: Ingrid har ikke spist.
Selvfølgelig blir jeg stressa! Et så viktig primærbehov som mat, når man skal vokse og utvikle seg og legge gode grunnlag for et sunt liv, det er klart at en mor instinktivt blir urolig når barnet ikke spiser!
Og jeg tenker på framtiden og problemene vi kan møte hvis matutvalget er like snevert. Jeg har ikke lyst til å måtte stå å lage to typer middag fordi datteren vår er kresen!

Så hva gjør jeg?
Konklusjonen blir akseptér. Akseptér at hun spiser lite, og håp på at hun får utvidet sin mathorisont med tiden. Så kan jeg jo være glad for at hun etter all sannsynlighet aldri kommer til å streve med overvekt!

Tanker fra et mammahjerte

Jeg må bare si det, til tross for at det hørtes klisjéaktig ut: men å bli mamma er bare helt...ja, fantastisk!

Korreksjon: å være mamma er helt fantastisk. Den kjærligheten jeg føler for min datter er så stor, så unik, så enorm at det kan egentlig ikke beskrives. Dere som ikke har barn har faktisk ingen forutsetninger for å vite hvordan det er, hva det gjør med deg som menneske. Før jeg ble mamma hadde jeg selvfølgelig en forestilling om hvordan det ville være. Og til en viss grad stemte den forestillingen. At den kjærligheten skulle overgå det meste for eksempel. Det gjør den, men hvordan det ville være å kjenne denne kjærligheten i praksis, kunne jeg ikke vite på forhånd.

Å bli mamma gav flere emosjonelle følger for meg. Det første som viste seg - og som egentlig overasket meg litt - var mitt voldsomme behov for å ha henne nær meg! Jeg som hadde sett for meg å ha henne i sin egen seng, synes plutselig at hele den tanken var uutholdelig! De første nettene lå hun hos oss, men etter en uke eller så, la vi henne i senga si. Jeg mener det; senga sto kanskje 90cm fra vår seng, men disse centimeterne fortonet seg som kilometere for meg! Jeg syns hun lå altfor langt unna meg! Og i likhet med millioner av andre mødre rundt om i verden, lå jeg og lyttet intenst etter pusten hennes. Dere ikke-mammaer kan nok riste litt på hodet og smile litt overgitt i skjegget over slikt hysteri, men bare vent! ;)

Å føle sånn uenderlig kjærlighet kan også tynge. Det enorme ansvaret som det er å skulle ta seg av et barn, redselen for at noe skal skje... Der jeg som gravid fløy rundt og levde livet mitt omtrent som før; rei på hesten, stod på slalom, var ikke engstelig over graviditeten i det hele tatt. Det snudde om da jeg hadde en liten i armene!

I dag er engstelsen byttet mer ut med glede. Selvfølgelig føler jeg engstelse fra tid til annen, det sier seg selv at det å være forelder innebærer en god dose med engstelse, faktisk resten av livet....Men gleden! Gleden over at et så fantastisk menneske finnes! Jeg kan gå rundt på jobben og plutselig kjenne en ilende lykke gjennom kroppen over tanken på Ingrid! At hun er. At hun er min datter. Jeg gleder meg hver dag til å komme hjem til henne, eller til å hente henne i barnehagen. Se henne lyse opp i et stort smil når hun ser meg og hvordan hun løper mot meg mens de små fjonene på hodet virrer i vinden.
Hun er så god, så snill, så vakker, så bestemt, så temperamentsfull, så kul! Hun er en storm, en hvirvelvind, så full av strålende liv!

Å bli mamma forandret meg som menneske. Ikke så mye min personlighet kanskje, men mitt livssyn. Jeg har fått andre prioriteringer. Jeg ser verdien i andre ting enn jeg gjorde før. Jeg ser annerledes på livet rett og slett. Fokuset er endret. Perspektivene er endret. Livet føles mer verdifult!

Ammetiden - fra smertehelvete til himmelsk lykke

Bildet er lånt fra Mammabutikken.no

I kjølvannet av amme-diskusjonen som pågikk for et par ukers tid siden, fikk jeg lyst til å skrive litt om mine egne erfaringer og opplevelser av amming og ammetiden min. Først og fremst vil jeg da påpeke at dette innlegget er ikke ment som en moraliserende pekefinger mot de som ikke velger å amme, men håper snarere på at jeg med dette kan oppmuntre og sette litt mot i dem som strever med ammingen.

Da jeg endelig fikk min skjønne datter i armene mine rett etter fødsel, tok det ikke lang tid før fødselshjelperen la henne mot brystet mitt. Min lille fant frem og fikk seg noen styrkende munnfuller etter strabasene. Sugeteknikken var umiddelbart på plass! Glad og fornøyd satte jeg dermed igang med min tid som ammende mor. Dagen etter merket jeg at det var litt ømt, spesielt på det ene brystet. Dette sa jeg ifra om til sykepleier/ jordmor, litt bekymret - ettersom jeg flere steder hadde lest at "amming skal ikke gjøre vondt!(...)" - hvorpå jordmoren beroliget meg med at det gjør vondt i begynnelsen! Så jeg slo meg til ro med det. Jeg dro hjem allerede etter ett og et halvt døgn på sykehus. Alt var jo ok, og jeg lengtet etter å komme hjem med min lille.

Men ammingen skulle vise seg å bli mer problematisk enn fryktet. Og det var smerten som var problemet. Min lille sleit med å få tak på mitt venstre bryst, og dette gjorde at det ble mye masing og kaving og hardhendt behandling med dette brystet. Jeg ble så sår! Det ble helt uutholdelig. Jeg beit tennene sammen, tårene rant, blodet rant, jeg gråt av smerter! Jeg hadde mye melk og Ingrid tømte ett og ett bryst annenhver gang. Så da det ble tid for venstre bryst-amming måtte jeg forberede meg psykisk, trekke pusten og sa til min kjære halvt på spøk og helt på alvor: Nå kommer haiangrepet! For det var virkelig som å bli utsatt for et haiangrep (uten at jeg skal skryte på meg å ha blitt utsatt for det, men jeg tror dette kan sammenlignes ;) ). Jeg takket Gud for at Ingrid ikke var av dem som er født med tenner....

Å ikke amme var overhode ikke et tema for meg. Jeg skulle amme! Så jeg begynte selvsagt å prøve å finne løsninger som kunne lette på min situasjon. Albueskjell og ammeskjold var det som i første omgang skulle prøves. Albueskjell slo jeg fra meg, av den grunn at de ikke hadde dem på apotek, men vi måtte på sykehusapotek. Jeg hørte dessuten at det var veldig lett å pådra seg sopp av albueskjell, men det var først og fremst på grunn av vanskelig tilgjengelighet. Ammeskjold derimot kjøpte jeg meg på Babyshop. Med stor skepsis undersøkte jeg den ENORME tuten som skulle være brystknopp, og tenkte "jaja, går dette så går alt..."

Og min lille skjønne tok silikon-knoppen også hun! Jeg måtte få igang melkeutdrivelsen på forhånd, slik at tuten ble fylt med melk og da var hun i gang. Selv om jeg fortsatt måtte trekke pusten dypt og bite tennene sammen i suge-seg-fast-øyeblikket, var likevel smerten redusert med 50%. Og etter noen titalls sekunder drev den bort, og jeg fikk en tilnærmet normal ammestund. Jeg var så stolt av lille Ingrid som tok både ENORM silikontut og naturelle pupp! Og litt stolt av meg selv også som faktisk klarte å gjennomføre ammingen på tross av STORE smerter! Etter hvert kunne jeg starte med ammeskjoldet til hun var kommet orntlig igang, for så å fjerne det og fortsette med naturelle. Etter noen uker kunne jeg droppe hele ammeskjoldet.

Etter denne innkjøringsperioden la ammingen seg til ro. Men så noen måneder etter dukket det opp et nytt problem. Plutselig ville hun ikke ha det høyre brystet! Jeg fikk litt småpanikk etterhvert, mitt høyre produserte veldig mye melk og jeg ble sprengt og øm. Pumpet jeg meg, endte det med at jeg måtte kaste melken, for hun som hadde vært så flink som tok ENORM silikontut, nektet plent å ta flaske! Jeg ringte ammehjelp og styra på. Vi tenkte at det kunne være noe i det faktum at melken kom veldig voldsomt i mitt høyre bryst, at det rett og slett ble for mye å svelge unna for henne. Jeg lirket og lurte og noen ganger hjalp det å legge henne i tvilling-posituren. (Altså at hun lå med sin høyre side ned .) Vi fant aldri ut av hva som var grunnen til dette fenomenet, men uansett så gikk det over og atter falt alt på plass. Denne gangen for godt.

Jeg må bare få si: Ammetiden står for meg som noe av det beste og vakreste med babyperioden. Jeg ville for alt i verden aldri gått glipp av den! Jeg ammet i ett og et halvt år, da fant Ingrid ut av seg selv at nok var nok. Ingen opprivende avvenningsperiode for oss.
Å sette seg godt til rette i sofaen eller i sengen, legge henne til seg og se at hun faller til ro, kjenne melken strømme, se at hun svelger og koser seg, det var så uenderlig trygt og godt! Her er hun, i mine armer, ved mitt bryst.
Blikket hennes.
Av og til opp på meg i inderlig samhørighet. Av og til att og fram etter hvilke lyder hun oppfattet rundt seg.
Og hånda hennes.
Som alltid klappet eller strøk meg eller holdt meg i hånden. Det var vidunderlig disse stundene vi hadde sammen. Helt vidunderlig. Stunder med ro og lykke. Det hender at jeg lengter etter dem.

Så til dere som strever med ømme, vonde bryst: Ammeskjold kan være vel verdt å prøve! Gi deg og barnet litt tid, sannsynligvis kommer det til å bedre seg! Med meg tok det som sagt uker, og mens det pågikk tvilte jeg egentlig på at det noensinne kom til å bli bra og smertefritt å amme. Men det gjorde det!

Lykke til!

Barneoppdragelse: Selvtillit

Er det én ting jeg og kjærsten min er skjønt enige om, så er det at vi skal etterstrebe så godt det lar seg gjøre å gi jenta vår god selvtillit.
Jeg har tenkt veldig mye på hva som gir mennesker selvtillit og vi to har snakket en del om dette. Er det noe som kan læres? Eller må det ligge der nedfelt i personligheten allerede fra begynnelsen av? Er det genetisk?

Med god selvtillit mener jeg ikke at man skal stikke seg fram, være brautende og høyrøstet. Jeg mener den ekte selvtilliten, en grunnleggende ro og en overbevisning om at jeg er god nok. Jeg kan klare det meste om jeg bare angstrenger meg litt. Jeg er like god som alle andre og har ingen grunn til å føle meg underlegen.
Jeg vil at jenta mi skal få styrken til å ikke bry seg så mye om hva andre sier. Jeg ønsker at hun skal få styrken som trengs til å si ifra hvis hun opplever urett - mot seg selv eller andre! Jeg ønsker at hun har den indre styrken som gjør at hun ser at hun er verdifull og elsket, at hun er glad i seg selv og at hun derfor kan vise empati og kjærlighet til andre. Jeg tror at man må være glad i- og fornøyd med seg selv hvis man skal være glad i andre mennesker. Jeg ønsker at datteren min blir sikker på seg selv uten en annen egenskap som noen mennesker assosierer med et godt selvbilde, nemlig hovmod. Jeg ønsker at hun føler seg så sikker på seg selv at hun får en god dose med selvironi og med glimt i øyet kan le hjertelig av seg selv.

Et menneske med godt selvbilde blir nesten alltid sett opp til. (Også de hovmodige dessverre.) Men det er ikke først og fremst derfor jeg ønsker Ingrid god selvtillit. God selvtillit gir gode følelser. Simple as that. Det beskytter følelseslivet ditt mot sleivete kommentarer og fnising bak hender. I neste omgang beskytter det deg mot lignende episoder, fordi en person med god selvtillit blir svært sjelden hundset med! Tvert imot som allerede nevnt; folk ser opp til deg!

Så er da spørsmålet hvordan gi henne denne fantastiske egenskapen? Jeg roser henne ofte, overøser henne med klemmer og kyss og forteller ofte at jeg elsker henne. Dette kommer spontant selvfølgelig, det er ikke en del av oppskriften Prosjekt Hvordan gi God Selvtillit! Men jeg håper at det hjelper. I tillegg er jeg nøye med at andre barn ikke skal få være slemme mot henne. Selvfølgelig hender det. Hun er jo 2 år og menger seg med små barn der det å være slemme mot hverandre er nærmest dagligdags. Jeg vil ikke at hun skal få en følelse av at det er greit at andre oppfører seg stygt mot henne. Hun skal reagere på sånn oppførsel og si ifra. For all del, det hender at jeg sier at hun ikke skal bry seg om det i en gitt situasjon, men det er ikke greit at noen er direkte slemme eller overkjører henne!

Innerst inne tror jeg nok at sånn selvtillit som jeg tenker på er noe som kommer med årene. Jeg tror ikke du kan oppnå den slags selvfølelse før du begynner å bli litt voksen.... Men jeg håper i allefall inderlig at vi kan gi henne den hjelpen som trengs til å legge grunnlaget, og at hun kanskje får litt bedre selvtillit enn det som er gjennomsnittet for et skolebarn/ ungdom. At hun tør å si nei, tør å si ja, tør å feile, tør å si ifra. Har tro på seg selv.

Jeg har mange tanker rundt barneoppdragelse generelt. Ikke like mange svar som spørsmål er jeg redd... Det er et stort og vanskelig tema, med mange meninger og metoder. Tar gjerne imot innspill. Er det noen som sitter med de samme tankene som meg eller kanskje noen som har erfaring rundt emnet barn og selvtillit, skriv gjerne noen ord til meg.

Maktkamp

Avmakt. Fortvilelse. Frustrasjon. Utblåst. Tappet for energi.

Sånn er mine følelser mens 2-åringen raser, hyler og skriker og viser en vilje som overgår min villeste fantasi! Det kan være den minste lille ting som utløser det, og mens dette raseriet pågår, mens denne urkraften herjer i den lille kroppen, er alt vi sier og gjør FEIL. Uansett hva vi prøver på blir vi svart med mer skriking og gjerne kloring mot ansiktene våre. Og jeg kjenner at jeg takler disse stundene så utrolig dårlig! Spesielt hvis det er det første som møter meg etter en lang dag på jobb. Eller hvis jeg er sulten eller sliten på annet vis. Jeg får lyst til å gråte selv. Jeg kjenner hvordan energien min bare blir tappet ut av meg som en åpen kran.... Og så kommer gjerne tvilen. Handler jeg riktig nå? Hvorfor er hun egentlig sånn? Hva er grunnen? Kan det være en annen grunn enn bare motsigelsestrang? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Er jeg så svak mentalt at jeg ikke klarer å høre barnet mitt gråte?

Jeg blir fylt med tristhet. Tenker på den blide, gode jenta hun var før.

Og så plutselig er det over! Stormen stilner. Og alt er glemt. Mamma får kos. Pappa får kos. Hun er hengiven og glad. Og solskinnet kommer tilbake i sinnet mitt. Tristheten viker og energien bobler opp igjen.

Den snille, gode vidunderlige jenta mi.

I sengen om kvelden hvisker hun: "Ikke klore mamma. Bare kose mamma".

Lykke. Kjærlighet. Ro.