Det er langt mellom de filmene som virkelig setter avtrykk, og blir sittende igjen i hodet mitt i lang lang tid.
The Tree of Life er en sånn film.
Jeg har faktisk sett den to ganger på kort tid. En gang med kollegene mine og en gang med kjærsten min, og den er like sterk den andre gangen som den første gangen jeg så den. Det mener jeg er et kvalitetstegn, når filmen tåler å bli sett flere ganger uten at den taper seg, uten at magien er borte. At man kanskje oppdager noe nytt, at man kanskje får en "a-ha-opplevelse" over en scene som kanskje var litt uklar den første gangen. At man blir like rørt, like forundret over skuespillernes prestasjoner og føler like mye sympati - eller til og med kjærlighet - til filmens karakterer.
The Tree of Life er en film som er vanskelig å beskrive. Det er ikke noen pådrivende handling, en story med begynnelse og slutt. Det er mer en......reise! En reise i livet. Om det å være menneske. Om de store spørsmålene i livet. Om mening. Om sterke følelser. Sorg, sinne, kjærlighet. Til mennesker og til Gud.
Denne filmen setter igang en masse følelser. Omtrent under hele filmen satt jeg og kjempet mot tårene. Ikke nødvendigvis fordi det var så trist, men fordi jeg ble så uendelig rørt. Fantastiske bilder kombinert med nydelig musikk, tematikken, paraleller til - og tanker rundt mitt eget liv gjorde at denne filmen inntok kroppen min og på en måte vokste og fylte hele meg. Jeg ble sittende under hele rulleteksten bare for å hente meg inn igjen. Tankene og følelsene måtte liksom legge seg til ro.
Hele filmen er, fra begynnelse til slutt, et kunstverk. Ikke ett eneste øyeblikk er filmingen overlatt til tilfeldighetene. Vonde og gode øyeblikk- rammen rundt er så utrolig vakkert framstilt. Jeg leste en plass, nå husker jeg ikke hvor (festivalavisa i Haugesund?), at regissør Terrence Malick har sagt eller ment at verden kunne ha vært et sånt vidunderlig vakkert sted, hvis vi bare lot oss legge merke til skjønnheten.
Et par sitater dukker opp i filmen, og dette tror jeg er selve nerven i filmen, det er dette den prøver å fortelle oss:
"Help eachother. Love everyone. Every leaf. Every ray of light. Forgive."
og
"The only way to be happy is to love. Unless you love, your life will flash by."
Dette er ikke en film for de som er ute etter lett underholdning eller action. Jeg ser rundt omkring på forum og andre nettsteder at det er veldig delt oppfatning av filmen. Noen kan ikke fordra den, noen er usikre på hva de i det hele tatt har sett og atter andre elsker den. Da jeg hadde sett den med tre av mine kolleger ble jeg faktisk litt overrasket over at vi likte den alle sammen. Vi er ganske forskjellige mennesker med ulike preferanser når det gjelder film, men denne rørte ved følelser vi alle hadde.
