Mellom snøtunge grantrær

Bildet svarer ikke heeelt til teksten, men... det er i alle fall....trær...

Skisporet snor seg bortover mellom snøtunge grantrær. Mellom trærne er det mørkt, men sporet ligger badet i gyllengult lys fra lyktene. Det er ikke så mange lyder rundt meg. Kun min egen pust og svisj svisj fra skiene mine. Hjertepumpa går. Noen flyktige tanker farer gjennom hodet mitt, blant annet; her gikk jeg på trilletur med Ingrid nesten hver dag. Det er to år siden nå... samt glimt av rideturer i mørke vinterkvelder, som er enda lenger siden....
Ellers tenker jeg ikke så mye. Havner mer eller mindre i en slags tilstand der jeg bare er, lar kroppen gå på autopilot i takt med stavtakene og frasparkene mens stille tunge graner glir forbi.

Se der ja! Der glir det jammen en gammel gubbe forbi meg også! Hmf! Forsmedelig. Ja ja. Jeg tramper videre. Hops! Bakglatt! Og der innhenter gammel gubbe nr.2 meg! Nei nå får det være nok. Men det er første gang jeg har ski på beina i år da, og kan vel ikke skryte av altfor mye kroppslig aktivitet de siste to månedene..

Så er bakken forsert. Jeg kan la beina og armene hvile. Jeg suser nedover bakken med kald vind hvislende mot ansiktet. Men det er bare svalende og deilig. Jeg kjenner hjertet slår mindre hardt mot ribbeina mine og pusten faller til ro. Velsignede nedoverbakke!

Så er jeg hjemme igjen. Nesten 45 minutter har jeg brukt på runden. Akseptabelt det.

Resultat: en deilig tilfredsstillende følelse i kroppen. Og gooood samvittighet!
Årets første skitur.