Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg.
Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.
Så kom dagen idag.
Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt.
Sånn er livet med sorg.
Man tror at man har lært å leve med den. Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.
Kjære, kjære deg!
SvarSlettSOM jeg kjenner meg igjen, dette kunne jeg omtrent skrevet selv for akkurat et år siden. Et eller kanskje to steg fram, og så, rykk langt tilbake... Jeg saumfarte nettet og fant noen som var foran i løypa og hadde delt sin sorg på bloggen sin etc. Det var godt å lese når jeg ikke helt klarte se at veien skulle bli lettere igjen for min del. Sorg er et rykkete prosjekt. Og det blir faktisk bedre igjen, og igjen... Men sorgen må få ta ut sitt, tenker jeg også, vi har mistet våre etterlengtede, umistelige små skatter, og en stor del av framtida vår. Det tar tid og energi å finne en ny vei framover.
Jeg ønsker deg alt godt!
Varm klem fra en annen englemamma
Kjære gode deg. Du setter ord på noe mange kan kjenne igjen. Sorgen og gleden - den går hånd i hånd. Og ja, det er som du beskriver. Men tro meg - sakte men sikkert VIL gleden få mer og mer innpass i livet ditt - og sorgen dukke opp mindre og mindre. Men den vil være der en stund. Syns du skriver det så fint. Så flott at du setter ord på det. Du er modig syns jeg - og tapper. Og flott. Dette skal gå. Vi står sammen med deg.
SvarSlettMange klemmer din vei <3
Kjenner meg godt igjen i dine tanker og følelser. Sorgen dukker gjerne opp når den minst er ventet. Den viser seg plutselig og uventet. Jeg mistet min lille prins for ti måneder siden i morgen og fremdeles kommer den veltende over meg men det den er ikke like brutal og rå som tidligere. Jeg klarer på en måte å gå inn i sorgen, erkjenne den, føle og gråte for så å gå ut av den igjen. Vet det er tungt og mange slike stunder vil nok både du og jeg og andre ha. Ville bare dele litt med deg og gi deg mange klemmer på din vei.
SvarSlettJeg kjenner meg og veldig godt igjen i det du skriver.jeg mistet min lille gutt Herman for åtter år siden og har det bra nå men jeg kan plutselig få dårlige dager akkurat som det skyer over.varme klemmer til deg <3
SvarSlettSå fint du beskriver det..jeg kjenner meg så igjen i det du skriver...klem
SvarSlett