tirsdag 19. mars 2013

Savn og hjemlengsel


Jeg har tunge og vanskelige dager.
Dager fylt med savn og lengsel. Der sorg, håpløshet og svartsyn har vært de eneste følelsene jeg har klart å føle.
Vi står på terskelen til påskeferie og da skal vi hjem. Dit jeg kaller hjem.
Håper jeg klarer å klarne hodet mitt der og at tankene mine lysner.





















torsdag 7. mars 2013

Sorgrommet




Denne uka har vært - i mangel på et bedre dekkende ord- rar.

Jeg har et rom inni meg der sorgen ligger. Periodevis har døren inn til dette rommet vært nesten helt lukket. Jeg har åpnet den litt i stille stunder, følt på det som er der inne, og siden lukket døren igjen, vendt oppmerksomheten mot her og nå, mot herr Laura og mot livseliksiren Ingrid.

De siste dagene har jeg imidlertid ikke klart å lukke døren helt. Det er nesten som om noe har kommet i klem imellom, for døren vil ikke igjen. Den nakne sorgen siver ut fra rommet sitt og fyller meg. Gjør meg sårbar, skjør, sliten og trett. Av en eller annen grunn kommer den snikende ut mens jeg sitter på toget på veg til jobb og slipper ikke taket før jeg igjen er hjemme og kan slå armene om jenta mi som bobler over av intensitet og energi.

Det har vært mye fokus på en grusom sak i media i det siste. Christoffer-saken. 
Jeg blir fylt av en slik usigelig sorg når jeg tenker på han. Når jeg tenker på at noen kan gjøre slikt mot barn. Jeg har oppdaget at vonde følelser åpner opp for min sorg over Lillegutt. Den kommer utilslørt fram igjen, blir mer intens.
Denne saken og alt det som jeg har gått igjennom de siste seks - snart sju- månedene, gjør at jeg tenker mye på det urettferdige og meningsløse i livet. Hvorfor blir gode mennesker syke og dør? Mennesker som er rause, inkluderende, fulle av kjærlighet? Mens krapyl som fører redsler og uendelige lidelser over andre lever og er friske? Det gir ingen mening... Jeg leter etter mening, men finner den ikke.
 Men kanskje min lille gutt kjenner hemmeligheten? Kanskje de gode sjelene som har gått over til den andre siden ser den Store sammenhengen? Jeg håper den finnes.

Så er det jobben da. Som jeg føler NULL motivasjon til. Den gir meg absolutt ingenting. Ingen input, ingen utvikling, ingen mening. Herr Laura har det på samme måten. Det er virkelig tungt å føle at man står helt fast. Det har blitt så mye. Vi har sorgen. Vi mistrives med jobbsituasjon. Vi har rotet oss ut på ei myr og tråkket oss fullstendig fast. Vi har kommet fram til at vi må egentlig bare bort fra hver vår respektive jobb. Det får bli første bud... Så vi søker jobb begge to.

For et år siden var jeg i nøyaktig samme situasjon som nå. Jeg var på utkikk etter annen jobb. Følte at livet fløy bort, mens jeg sto stille. Så ble jeg gravid. Og la selvfølgelig jobbsøk på hylla. Gledet meg til å få en liten. Gledet meg til forandring. Gledet meg til å bli en familie på fire. Og her sitter jeg nå. På det samme kontoret. Jeg har ikke permisjon. Jeg har ikke en liten. Det eneste som er forandret er at jeg er en smertelig erfaring rikere.
Det er vel ikke så rart at døren inn til sorgrommet står åpen.