Søndag - et glimt av hverdag

Det har ikke blitt så mange innleggene som omhandler nøytral hverdag det siste halve året. Tenkte å bare kjapt innom bloggen for å vise at - joda, faktisk så har vi et vanlig liv med hverdagens sysler!

Det er søndag kveld, og den siste helgen i januar er i ferd med å ebbe ut. Vi har hatt en rolig dag hjemme med aking og kringlebakst. Herr Laura hadde bursdag igår, men da var vi opptatte i badeland - hvor Ingrid virkelig storkoste seg superintenst og ble så sliten at hun sovnet i handlevogna på Rimi etterpå (en vellykket tur med andre ord) - derfor kringlebakst dagen derpå. 

En fin helg.

Ellers så vet vi nå litt mer om hva som gikk galt under svangerskapet med Lillegutt. Jeg tror nok at jeg kommer til å skrive litt om det i et eget innlegg ved en senere anledning.

Nå er det leggetid.

God natt.

Influensa og Det som ikke ble

Ute er det så kaldt at det knaker. Det knaker i snøen og det knaker i veggene. 

Januarfrost.

Jeg fikk en runde med influensa og lå strøken hele forrige uke. I tillegg til de fysiske smertene en influensa fører med seg, dro også sinnet mitt ned i mørke daler. 

Sist jeg var syk var rett før jeg mistet lillegutten. Av den grunn følte jeg at jeg på en måte ble satt tilbake i den situasjonen. Den ble plutselig så nær igjen, minnene kom så tett innpå meg igjen. Det var en veldig vond følelese og jeg var mye lei meg og deprimert i løpet av de dagene. Dessuten; når man har opplevd noe som ikke er vanlig, som ikke skal skje, så ligger de fatalistiske tankene ikke så langt unna. Jeg opplever nå at det er lettere å begi seg ut på tankespinnerier i negativ retning. 

Både farlig svineinfluensa og at det skulle være andre underliggende sykdommer hos meg var tanker som meldte seg. Eller at jeg rett og slett skulle bli en av de få som faktisk stryker med av influensa hvert år. Jeg har ikke akkurat vært på rett side av verken statistikken eller på "hellbarometeret" de siste månedene, så hvorfor ikke?

Men jeg ble da frisk. 

Og da føles hverdagen som en befrielse. Det føles deilig å igjen kunne orke å støvsuge og lage mat. Og orke å spise den... Det føles til og med godt å orke å gå på jobb. Selv om at det ikke var der jeg skulle være nå. Jeg skulle jo være i permisjon. Arbeidsplassen min skulle være uten meg, jeg skulle ikke ha vært en del av den. Jeg skulle være opptatt med helt andre ting. Jeg skulle hatt en liten babygutt hos meg. Jeg skulle akkurat begynne å kjenne på følelsen av å være tobarnsmor, vi skulle begynne å bli kjent med den nye tilværelsen som familie-på-fire. Ingrid skulle ha vært storesøster. 

Så mye trillings hadde det vel ikke blitt nå i denne strenge kulda, men jeg ville kose meg inne og sett fram til mildere vær så vogna igjen kunne tas med på tur. 

Hvordan hadde han sett ut nå tro? 

Hadde han vært lys som meg og Ingrid eller mørk som far? 

Hårløs slik som Ingrid var på den alderen?

Ville han vært like kvikk og mye våken som søsteren, eller ville han vært av det mer rolige slaget?

Han som ikke ble. 

Det er så rart å tenke på. 

Det fyller meg med en sånn usigelig tristhet.

Når det atter skyer over

Bildet er hentet fra In Twin Peaks.com

Jeg har hatt gode uker. 

Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg. 

Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.

Så kom dagen idag. 

Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt. 

Sånn er livet med sorg. 

Man tror at man har lært å leve med den.  Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

Samtale på sengekanten

Ingrid:  Mamma er du gravid?
Meg:  Nei...jeg er ikke det. Vet du hva det vil si å være gravid da?
Ingrid:  Neeei...
Meg:  Det betyr at man har baby i magen.
Ingrid:  Men man kan være gravid men ikke ha baby i magen!
Meg:  Nei, hvis man er gravid så har man baby i magen.
Ingrid:  Men du var gravid en gang og da hadde du baby i magen og det var lillebror men han døde også fikk han hjerte og så fikk han stein. Jeg skal lage en baby til deg jeg, mamma.
Meg- litt satt ut, med sårt bankende hjerte som alltid når Ingrid snakker om lillebror - rekker ikke si noe før hun på nytt skyter inn:
mamma, ønsker du deg late-hest?
Meg:  Nei, eg ønsker meg en orntlig hest jeg!
Ingrid:  Jeg skal lage en hest til deg. Og jeg skal lage en levende baby til deg! Søte mamma.

Også stryker hun meg over kinnet og sier at jeg er snill. Tårene mine renner,  av sorg over den lille som forlot oss og av takknemlighet og glede over min nydelige datter.

Godt nyttår !