Barseltid

 

Januar nærmer seg slutten og lille Solveig er to uker gammel idag.
Den første barseltiden er jo en spesiell tid. Man skal bli kjent med det nye familiemedlemmet, ammingen skal komme på plass, kroppen skal restituere seg. Man har mange nye tanker i hodet, hormoner, man skal takle den nye tilværelsen - og det gjør man med boblende energi og glede! Eller?
Noen ganger blir det ikke helt som man hadde forventet, og det kan det være mange grunner til.

For min del ble det en litt tung start. Hele den første uka vi var hjemme følte jeg meg ikke helt på topp. Jeg var blitt veldig sår av ammingen, noe jeg trodde at jeg kanskje skulle slippe unna denne gangen, men nei! Men jeg følte meg også veldig trøtt og sliten og frøys mye. Mot helgen ble jeg veldig syk med feber og frostrier og skjønte at jeg hadde pådratt meg brystbetennelse. Ikke noe hyggelig måte å tilbringe barseltiden på! Redselsfullt rett og slett! På mandagen fikk jeg antibiotika så nå er jeg heldigvis mye bedre, skjønt jeg føler meg fortsatt sterkt redusert og brystet er fortsatt sårt. Men jeg merker meg at hevelsen er borte og ømheten forøvrig i brystet er også mye bedre. Så bare jeg får bygd opp energilagrene nå, så håper jeg at jeg snart er tilnærmet lik mitt gamle jeg.

 Nå gleder jeg meg stort til veien videre. Veien videre med lille Solveig og storesøster Ingrid. Det er et fantastisk vintervær ute! Mannen har vært på ski nesten hver dag og det har Ingrid også. Jeg rakk en minitrillietur før jeg ble syk og ser virkelig fram til å orke å gå lange turer. Det virker svært lovende med hvordan hun lille oppfører seg i vogna hvertfall; hun sovner bom momentant!
Hun sover i det hele tatt veldig mye. Litt uvant. Jeg tror ikke Ingrid sov så mye. Solveig spiser og sover. Også hender det jo at hun er litt våken og da ser hun på oss med store mørkeblå øyne og litt forundret mine. Fast blikk. Sterk i nakken. Akkurat som storesøster er hun veldig stram og sterk i kroppen. Løftet hodet rett etter fødsel. Det blir spennende å se hvem hun er etterhvert!

Nå må jeg ta pencilinen min!

Lillesøster er her!

NÅ ER LILLESØSTER HER!
Det er med en ubeskrivelig følelse av glede og lettelse jeg kan skrive dette! I morra er terminen - og her sitter jeg med henne sovende på brystet mitt!

Torsdag kveld kjente jeg endel kynnere - noe det har vært lite av i dette svangerskapet- og fikk litt forhåpninger om at KANSKJE det tydet på en start?? Men var forberedt på å vente i dagevis på fortsettelsen. På natta utviklet de seg til å bli litt vonde og da morgenen kom sa jeg til mannen at han fikk se an å dra på jobben... Jeg dusjet og spiste litt frokost, skjønte at -joda, ting er på gang-  så bestemor og bestefar kom å hentet Ingrid, for barnehagen hadde plandag, også dro vi til sykehuset. Vi var der ca litt over kl 1100, 1419 kom vårt lille vidunder! Fra jeg målte 5 cm åpning til jeg fikk pressrier var vel bare snakk om 10-15 minutter. Det gikk så utrolig fort. Tror jeg hadde 4-5 pressrier, så var hun ute. En helt ubeskrivelig følelse. Helt vilt! Jeg var så tilstede, jeg kjente så godt hvordan hun kom og forløselsen når hele henne var ute. En vanvittig smertefull sjau, men så vilt og sprøtt og fantastisk!

I går kom vi hjem og det er så koselig å være hjemme hos storesøster. Da hun besøkte oss på fredagskvelden og skulle hjem, fikk hun en voldsom reaksjon. Hun gråt og gråt mens hun gjentok "baby, baby!" Det var ikke oss hun ikke ville forlate, men lillesøster. Jeg knytter det direkte opp mot tapet av lillebror. Hun var rett og slett redd for at ikke lillesøster heller skulle komme hjem...

Men nå er hun her! Verdens fineste lillesøster.






 

Venting...

39 + 1

Det er det dagene går i for tiden. Venting, venting og atter venting.

39+1 idag og lite tegn på at ting er på gang. Tidligere i uka ble jeg plutselig kvalm, såpass kvalm at jeg måtte kaste opp litt. Kun en gang også ferdig med det. Fikk litt forhåpninger, for begge mine tidligere fødsler ble faktisk innledet med en plutselig, rask forbigående kvalme ca et døgn før riene startet. Men; dagene gikk og ingenting skjedde. Ingen kynnere, ingen murringer... Bare vondt bekken og usannsynlig trøtt! Men til tross for det er jeg mye våken på nettene.
Til onsdagen skal jeg på sykehuset og få en vurdering på tingenes tilstand. Det blir veldig spennende å se hvor moden jeg har blitt. Det kan bli aktuelt med igangsetting, men det får tiden vise.

Nå har det endelig blitt et værskifte. Idag er det et hvitt dryss med snø ute og 4-5 kuldegrader og sol! Kom meg ut litt og snakket med naboer mens Ingrid akte og koste seg. Deilig med frisk luft, blir mye innesitting for tiden.

Velkommen 2014!

Godt nyttår!
Her står jeg på terskelen til 2014 fylt av spenning, undring og forventning over hva det nye året vil romme! Terminen min nærmer seg nå, og det kjennes. Jeg veksler mellom utålmodighet og engstelse på at lillesøster skal melde sin ankomst. Jeg er spent på fødselen, men gruer meg ikke. Man har jo alltid tenk-hvis-tanker, men de får ikke ta overhånd...

Jula var... ja hva skal jeg si? Vi hadde det fint. Vi koste oss og gledet oss over Ingrid. Vi feiret med mine søstre denne gangen og det var veldig hyggelig. På en annen side var jula litt rar. For det første får jeg sorgen over lillebror tettere på meg. Det føles rart å være der som jeg skulle ha vært i fjor. Høygravid ved juletider. Vente på en liten på nyåret...
For det andre var jeg svært plaget med bekkenløsning hele jula og måtte stort sett halvligge i en sofa.
Dessuten; ute var det 6 varmegrader, grønne plener og silregn - null julestemning. Ingrid fikk også sin første ørebetennelse der vi hadde en urolig natt med smerter i øret og to dager med feber. Men dette leget seg selv og hoiet fort over.

Det er helt utrolig og surrealistisk å tenke på at ved utgangen av denne måneden har vi lillesøster her. Da har vi et barn til! For det SKAL vi, vi tenker ikke på alternativet! Det MÅ gå bra og det SKAL gå bra denne gangen. For noen dager siden spurte Ingrid meg om lillesøster skulle dø... Det gjør så vondt i meg over at hun må sitte med en erfaring av livets brutalitet allerede i så ung alder. Av og til blir jeg redd for hva dette kan ha å si for henne på sikt. Hun virker jo som en skikkelig gla'jente nå, harmonisk og trygg. Men hva om det dukker opp i senere alder? Hun har snakket mye om lillebror i det siste. Mer enn før. Tegner familiebilde av mamma, pappa, seg selv, Sniff(pus), lillesøster i magen og lillebror i himmelen. Noen ganger med vinger. Og hun er veldig opptatt av lillesøster! Koser med magen min og snakker til den - eller til henne da! Det blir så stort når hun er her...