Den ensomme sorgen

I dag har jeg hatt en tung dag. Nok en tung dag må jeg kanskje si, men litt ekstra i dag. I natt var det en uke siden lillegutten min døde. Jeg våknet i 03-tiden i natt og tenkte: nå er det en uke siden jeg fødte mitt andre barn. 

Siden våknet jeg opp i dag tidlig fylt av en underlig blanding av apati og skrikende tristhet. Jeg følte meg fullstendig kraftløs, all energi var borte. Å dusje var en tung og seig jobb som jeg virkelig måtte ta meg isammen for å klare å gjennomføre. I tillegg til den usigelige tristheten hadde jeg destruktive tanker. Tanker der håpet var borte.

Å miste et ufødt barn må være den mest ensomme sorgen som finnes.

Det er ingen i hele verden som kjente gutten min. Det var bare jeg som kjente at han levde inni meg. Bare meg som fikk et forhold til han. Og herr Laura, gjennom drømmer og forestillinger og spark mot hånda. Ingen andre har forutsetninger til å kunne forstå det vi går igjennom. Når alle andre går videre med livene sine og glemmer, går jeg fortsatt med knugende sårhet i brystet. Av savn og lengsel. Av drømmer som ble knust. Jeg vet at jeg kommer til å bruke lang tid på å bearbeide dette. Julen og nyåret kommer til være fylt av tomheten etter han som ikke kommer. Og jeg synes det er skremmende å tenke på at folk kanskje forventer at nå burde hun da ha kommet over dette! Og at de kommer til å bagatellisere vår sorg... Hun var jo bare kommet halvveis. Han var jo bare et foster. Ingen som ikke har opplevd det selv kan forstå at et 21 uker gammelt barn føles og ser ut som et barn! Han var et bittelite barn. Litt spinkel og gjennomsiktig i huden, men et helt perfekt lite barn. 

Jeg må likevel få si at vi opplever mye medfølelse og støtte fra folk rundt oss! Vi har fått masse hilsener og kondolanser på facebook og sms, naboer har vært på døra med blomster. Folk ringer oss og besøker oss. De som jobber i barnehagen har faktisk vist seg til å være til god støtte for meg. Vi har valgt å være veldig åpne på dette som har skjedd oss, vi ønsker at flest mulig skal vite om det. Heller det enn at folk skal se skjevt etter meg og tenke var ikke hun gravid??  Så vi tok initiativ til et møte med barnehagen, først og fremst for å sørge for at Ingrid blir ivaretatt på best mulig måte gjennom dette, både hjemme og i barnehagen. Så vi får masse støtte av gode mennesker der ute - både fra ventet og uventet hold.

Men likevel.... de glemmer. Noe annet kan jeg jo ikke forvente. Men jeg kommer for alltid til å bære med meg gutten min, og sårheten over at han aldri levde opp. 

Derfor er det en ensom sorg.

Vi prøver så godt vi kan å gi Ingrid de trygge, vanlige rammene hun er vant til midt oppi dette. Vi kan ikke være triste hele tiden med henne til stede. Så med henne her lever vi som vanlig. Vi er åpne om babyen til mamma som døde, og at vi er triste over det. Men vi leker og herjer, diskuterer påkledning (eller mangel på påkledning) og inngår kompromisser. Sånn som livet er med en 3-åring. Når hun drar i barnehagen eller legger seg klapper vi litt sammen i apati. 

Men til tross for dette har vi klart å spikre begravelsesprogrammet. Den finner sted på mandag. Det kommer til å bli fint og godt og forferdelig grusomt....

Jeg skjønner ikke hva vi skulle ha gjort uten jenta vår, fyrverkeriet vårt!

Hun er den sterkeste støtten vi har!

Tomhet

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Dette innlegget skulle vært postet i går.

I dag har jeg vært fylt av en enorm tomhet.

Følelsen av tap har gjort meg helt nummen. Absolutt alt rundt meg minner meg på det jeg har mistet. Små detaljer. Folat-tablettene og jern-tablettene på badet. Garnet som jeg skulle strikke teppe av. Svangerskapsboken som ligger oppslått på uke 21. Det å kle på seg om morgenen fyller meg med usigelig tristhet, for magen min er borte. Gutten min er borte. 

Vi gikk en tur i skogen. Jeg og min kjære. Sola skinte, gule blader lå allerede på stien. 

Sensommer-skog. 

Vakkert og uendelig vemodig. Jeg hadde gledet meg til vakre høstdager med voksende mage. Permisjon midt i desember. Jul i forventning og glede. 

Ingenting blir noe av. 

Isteden sitter jeg igjen med en avsindig sorg. Jeg skal gå høsten i møte fylt med håpløshet. Mørket skal senke seg over meg uten det lyspunket som skulle komme i begynnelsen av januar. Julen kommer bare til å bli usigelig trist, en verkende påminnelse om det som skulle ha vært som ikke ble noe av: Barseltid. Den lille gutten vår ved brystet mitt. Ingrid som stolt storesøster.

Jeg ser det lille ansiktet hans for meg hele tiden. Øyne som aldri skulle åpne seg og stråle mot meg. Den lille munnen som aldri skulle smile mot meg. Hender som aldri skulle holde fast i mine. Føtter som aldri skulle ta sine første skritt... Livet er så umåtelig brutalt. Funderinger rundt og drøfting av aktuelle navn er nå byttet ut med begravelsesforberedelser. De grelle kontrastene er nesten ikke til å fatte!

I tillegg sitter jeg her med melkespreng. Både fysisk og psykisk er det en stor påkjenning. Kroppen tror den har en liten baby å ta vare på. Det eneste jeg kan gjøre er å vente på at den skjønner at det ikke er noen baby her....

Jeg ber om styrke til å klare denne prøvelsen som livet mitt plutselig har blitt tildelt.

Skrekk, smerte og sorg

Jeg vet ikke hvor jeg skal begynne....

Alt er rot og kaos og vakuum i hodet mitt. På få dager er hele tilværelsen forandret, snudd på hodet.

Natt til torsdag 23.august mistet vi den kjære lille gutten vår. Vi lever nå i en surrealistisk boble av sjokk, uvirkelighet og bunnløs sorg. 21 uker på vei. Akkurat over halveis. Så var det slutt.

Jeg har lenge gått med en vond følelse av at noe er galt. 

Forrige helg ble jeg syk. Var veldig slapp, orket ikke spise, hadde feber og frostrier, og kynnerne ble enda kraftigere og hyppigere. Spesielt nettene var ille. Mandag dro jeg til legen. Der fant de ut at CRP'en min var litt høy. Han likte heller ikke at jeg hadde så mye kynnere og jeg gikk derifra med beskjed om å komme tilbake på onsdag. 

Tirsdag følte jeg meg litt kvikkere. Herr Laura var hjemme og tok seg av Ingrid så jeg fikk hvilt meg og kommet litt til hektene. Jeg sa at jeg kunne levere Ingrid i barnehagen neste dag siden herr Laura skulle dra så tidlig på jobben.

Den natten hadde jeg utrolig smertefulle kynnere. De var så kraftige at jeg nesten ville karakterisere det som rier. Jeg opplevde dem dessuten noe annerledes enn tidligere, da disse presset seg nedover og jeg følte en stikkende smerte i underlivet. Neste morgen blødde jeg. Da tenkte jeg at dette går galt! Jeg satte meg på badegulvet og gråt. Av redsel, panikk og utmattelse. På umenneskelig vis klarte jeg å mobilisere alle mine krefter til å ta meg sammen og få Ingrid stelt og fulgt henne i barnehagen. Så dro jeg til jordmor. Der hørte vi at hjertet til til gutten slo kraftig og fint. Men jeg fikk henvisning til sykehuset, og dro dit med en gang. 

Jeg var nedbrutt. Skjelvende. Uten håp. 

Undersøkelsen ble kort. Fostersekken lå i åpningen - på vei ut. Nesten ingenting fostervann. 

Det kom ikke som noe sjokk. Det var en bekreftelse. Sorgen la seg over meg som et tungt teppe og jeg ble på en måte flat. 

Jeg skulle legges inn med en gang. Jeg kom til å føde spontant når som helst. 

Ikke så lenge etter at jeg ble lagt inn på føde-observasjonen kom herr Laura. Med drosje rett fra jobb. Det var en enorm lettelse å ha han der. Så var det bare å vente. Vente på å føde mitt dødsdømte barn.

På natten våknet jeg litt over 01:00. Kort etter kjente jeg de fryktede kynnerne komme. Jeg hadde vel 3 stk av disse så kommer plutselig en avsindig smertefull sammentrekning. Jeg vekker herr Laura og drar i alarmsnora. Smertene er så intense! Det er smerter som ikke klarer å beskrives. Jeg ble helt stiv. Jeg ble trillet ned på føden, fikk både lystgass og morfin, og på tre press var han ute.

Gutten min. Den kjære gode lille gutten min som ble utstøtt. Han levde helt til det siste. Min lille fighter. Det skulle ikke ende slik! Det er så meningsløst og grusomt, uendelig trist. Vi fikk se han og holde han og bruke den tiden vi trengte med han. Men når blir man klar til å ta farvel med sitt barn? Han var så liten. Så skjør. Men helt velskapt. Et lite menneske som ikke fikk leve.

Skjønne, gode gutten vår!
Vi elsker deg så høyt.
Du kommer alltid til å være med oss.

Jeg kommer til å ha et stort behov for å skrive mye rundt dette i tiden som kommer. Akkurat nå er det så mye følelser og tanker som raser rundt i meg at det er såvidt jeg klarte å få formulert dette innlegget her. 

En uke med stress og uro....

..... er ikke noe hyggelig, og kanskje spesielt u-hyggelig når man er gravid.

Som jeg har nevnt på tidligere så er dette svangerskapet radikalt annerledes enn mitt forrige. Mitt svangerskap nr 1 var et drømme-svangerskap, jeg levde fullstendig som før med hensyn til fysisk aktivitet. Jeg var supersprek helt fram til siste måned, da fikk jeg litt høyt blodtrykk og måtte ta det helt med ro.

Nå har jeg omtrent følt meg invalid i halvannen måned allerede, og jeg er er bare kommet halvveis! Det begynte selvfølgelig med bekkenløsning, denne har vært litt til og fra og er periodevis helt borte. Men er det ikke det ene så er det visst det andre. 

Det begynte sist lørdag. Jeg har kjent endel kynnere, men fra lørdag ble det helt ekstremt! I en uke nå har jeg hatt bortimot konstante kynnere. Magen strammer seg, blir sår og vond og jeg føler et skikkelig press utover og ned mot bekkenet. Det er orntlig vondt! 

I dag var jeg til jordmor (faktisk den samme som jeg gikk til når jeg gikk med Ingrid), og hun henviste meg til sykehuset for en kontroll. Kynnere er -som dere mødre og gravide sikkert vet- "forstadiet" til rier, og dette kan være med på å korte inn livmorhalsen, som da videre kan føre til for tidlig fødsel. Så jeg gjennomgikk en undersøkelse for å finne ut av om denne var forkortet, men det var den heldigvis ikke. Og lillegutt hadde det bra. Så da ble jeg beroliget. Men disse kynnerne må jeg jo da bare leve med, og tanken på at jeg kan ha det sånn i ytterligere 20 uker er ikke akkurat lystig! Jeg får oppfølging i form av at jeg skal på ny kontroll om en uke. Så det blir mye farting til og fra sykehuset også. Enda mer stress...

Phu, blir visst mye gravid-prat for tiden. Men sånn blir det bare når det blir en sånn altomfattende tilstand.

Hvorfor bildet av flamingoer øverst i innlegget? Jo, Ingrid fikk et skjørt av meg med flamingo-trykk, og hun elsker dette skjørtet! Nå er hun blitt veldig oppmerksom på denne fuglen og stråler opp hvis hun snubler over et bilde av en flamingo. Hun har også uttrykt at "hun ønsker seg en orntlig flamingo!" He he, jeg smelter. Hun er så søt. 
Derfor flamingo.

Ultralyd

Så var dagen her. Dagen for første jobbdag etter ferien, for første dag i ny avdeling for Ingrid og for ultralyd.

Å levere Ingrid - og gå fra henne i barnehagen var en lett match. Hun var jo kjent med avdelingen fra før, og en av hennes gamle venner fra forrige avdeling var også på plass i dag. 

Det var helt greit at vi dro. Hun er så trygg og god.


Så var det ultralyd.
Vi beregnet god tid og tok en kaffe mens vi ventet. Minnene kom strømmende på fra sist vi var på dette sykehuset: is-spising med rier i varmen. Lille nyfødte Ingrid. En helt ny tilværelse som mamma.
Så kom jeg inn da. Og der var den lille i magen. Nesten det første vi fikk se var en vinkende hånd! Sparkende bein. De nødvendige målene ble tatt, etter ganske lang tid, for den lille lå veldig urolig og sammenklemt - nesten dobbelt. Så helt på slutten fikk vi høre hvilket kjønn det var. "Det må jo være en gutt" sa de to sykepleierne som var der og viste oss et glimt av noe som ikke kunne være noe annet enn en guttetiss. Min aller første reaksjon overrasket meg litt, for jeg kjente faktisk litt skuffelse! Jeg har hatt mange tanker rundt barn nummer to, selvfølgelig - det har man jo. Og jeg har alltid ønsket å bli mamma til to søstre. Det er helt sikkert fordi jeg selv er vokst opp med to søstre. Jeg har ingen erfaring med - eller kan relatere meg til det å ha en bror. Så det var der det lå - at jeg alltid har sett for meg at jeg skulle være mamma til søstre. Når jeg har tenkt på at Ingrid skulle få søsken har jeg tenkt at det mest "ultimate" måtte jo være å få en søster. To sjelevenner som alltid skulle være der for hverandre. Som sammen skulle gå igjennom gleder og sorger. Jeg tror at to søstre deler mer og har et nærmere forhold enn en bror og en søster. Så det var disse tankene som lå til grunn for min skuffelse.
Men jeg må få presisere at dette var den aller første reaksjonen, den aller første følelsen jeg kjente på. Det aller viktigste for meg var jo selvfølgelig at alt var normalt og at barnet hadde det bra. Selv om jeg dypest inne ønsket meg en jente, så ville jo ikke det si det samme som at en gutt ville være uønsket! Jeg måtte bare rett og slett la det synke inn og omstille meg til tanken.
Jeg håper ikke at folk blir arge over at jeg er såpass ærlig. Jeg snakker om følelser - og disse har man ikke kontroll over. Det er følelser. Og jeg tror at de aller fleste har en preferanse når det gjelder kjønnet til sitt kommende barn. Selv om det ikke er helt stuereint å si at du ønsker det ene kjønnet framfor det andre.

Her er lillebror!

Men når dét er sagt; her sitter jeg samme kvelden og har allerede vendt meg til tanken! Det er lillebror som ligger i magen min. Og han skal være velkommen og elsket! Og hva søskeforhold angår: bror og søster kan selvfølgelig også bli nære sjelevenner gjennom tykt og tynt. Jeg har selv en fetter som jeg gjennom hele oppveksten hadde et nært og godt forhold til, og vi er også nære venner i dag selv om vi nå er noe mer opptatte på hver vår kant. Og det er heller ingen automatikk i at søstre har et tett og nært bånd gjennom hele livet... Det kommer vel til syvende og sist an på personlighetene til barna...

Da har regnskyene lagt seg som et lokk over oss og jaget fram en mørkere skumringstime enn det som er vanlig en kveld tidlig i august. Jeg har tent stearinlys og skal sette meg til "jobbe" på mitt nye prosjekt: strikke pledd. Strikker et lilla pledd til Ingrid (for hun "elskel lilla!") og etterpå skal jeg strikke et hvitt til lillebror. Ett nøste holder til ett barnepledd og er på størrelse med en basketball! Så jeg har litt å strikke på utover høstkveldene.

Ferieslutt

Siste dagen i sommerferien.

Har ikke fått kjent så mye på følelsene rundt det, det er vemodig - men den store nostalgien kommer vel først når dørene på jobben min smeller igjen etter meg. Det er ikke noe jeg ser fram til, men sånn er livet; hverdagen innhenter en ubønnhørlig.

Jeg oppdaget også at jeg jo har rundet et år som blogger - i juni var det faktisk. Og da- for et år siden - skrev jeg også om ferieslutt og mine alltid vemodige følelser i forbidelse med det. En følelse av at noe er slutt. At mørket tar over for lyset. Du kan lese fjorårets innlegg her. 

Følelsen jeg sitter igjen med etter denne ferien er mye det at jeg ikke fikk gjort så mye som jeg ønsket. Det var så mye jeg hadde lyst til som aldri ble noe av. 

Kragerø for eksempel fikk jeg ikke kommet til denne sommeren. Og det er trist. Det er som et familiemedlem eller en god, etterlengtet venn som jeg ikke rakk å hilse på.  Men vi har kost oss og prøvd å gjøre det beste av overskya dager med kald temperatur, som stort sett var sommerværet i 2012.

I dag rundet vi av ferien med blåbærtur i skogen. Plukket nesten en liter som jeg har kokt til syltetøy. Fingre og munn er lilla og blå - akkurat slik det skal være, mmmmm... Og som en liten trøst til meg selv har jeg ordnet meg et abonnement på bladet BoligDrøm. 

Men i morgen blir det spennende! 1: fordi Ingrid har første dag i ny avdeling i barnehagen og 2: fordi vi skal på ULTRALYD! Er veldig spent på dette. Spent på om alt står bra til.... Jeg tror og håper jo at alt er ok, men jeg tar ikke noe for gitt heller... Også er jeg spent på om vi får se kjønnet. For det vil vi. Jeg har lenge siklet på babyklær, funnet nydelige søte klær som jeg har hatt sååå lyst til å kjøpe, men syntes at det har vært litt for tidlig. Også er det jo litt kjedelig å kjøpe typiske kjønnsbestemte plagg til noe om viser seg å være omvendt kjønn!


Jeg skriver nok mer i morgen.