Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Sannheter om sorg

Jeg tror jeg har lært noe om sorg de siste to månedene.

Jeg tror for eksempel ikke at sorg blir borte. Den tar bare en annen form. 

Man lærer seg å leve sammen med sorgen, den blir en slags følgesvenn. Det første møtet er skremmende og fryktelig vondt, men etterhvert tror jeg at sorgen kan representere noe mer enn bare smerte. Kanskje i form av dypere forståelse for mennesker, dypere takknemlighet for det man faktisk har.
Man lærer at sorgen er en like naturlig del av livet som alle andre følelser - gode og vonde. Og man lærer at det går faktisk an å leve med den.

Jeg tenker også at jeg ikke vil at sorgen skal bli borte. Minnet om Lillegutt er selvfølgelig forbundet med sorg, så derfor ville det si at hvis sorgen blir borte ville også minnet om Lillegutt bli borte. Og det vil jeg jo ikke! Jeg vil minnes Lillegutt, selv om det betyr at jeg må føle sorg... Jeg vil minnes det lille søte ansiktet hans, selv om det fyller øynene mine med tårer og hjertet mitt med bevende smerte. 

(Jeg angrer så fryktelig på at jeg ikke har flere bilder av han som nyfødt. Men jeg tenkte ikke klart den gang. Jeg har et lite håp om at sykehuset kanskje har arkivert noen, men det er vel for mye å håpe på. Jeg vil hvertfall spørre neste gang jeg skal på oppfølgingsmøte.)

Jeg har erfart at sorgen er uforutsigbar.
Plutselig kan den kaste seg over meg. Noen ganger uten noen opplagt grunn. Den kan dukke opp uventet i situasjoner som jeg som jeg på forhånd aldri ville trodd at skulle være problematiske. Mens det kan gå helt fint i en annen situasjon, en situasjon som jeg trodde kom til å bli veldig vanskelig.
Spørsmålet: går det litt bedre med deg nå? er egentlig et spørsmål som ikke har noen verdi. Man kan ikke svare ja eller nei på et slikt spørsmål. For meg - to måneder etterpå - så opplever jeg følelsene øyeblikksvis. Jeg har gode øyeblikk og vonde øyeblikk.
Noen ganger kan en dag være bedre eller vondere enn de andre dagene. Men stort sett så er det en følelsesmessig berg-og-dalbane. I løpet av en dag kan jeg være gjennom hele spekteret med bunnløs fortvilelse, sinne, sår tristhet, nøytral hverdag og glede. Det er ikke sånn at ettersom dagene går så blir sorgen litt etter litt borte eller mindre. Jeg tror ikke det er sånn ettersom månedene går heller... kanskje ettersom årene går. At de plutselige sorgfylte øyeblikkene blir sjeldnere.

Jeg har dessuten lært at sorgen og gleden, de vandrer til hope.

 Det går fint an å glede seg over ting samtidig som sorgen holder hånden din. Jeg har sorgen over han jeg mistet og jeg har gleden over sprudlende liv manifistert i en liten 3-årig jentekropp - på samme tid! Jeg kan spøke og le - og samtidig være i sorg.

Jeg kan glede meg til jentekveld på restaurant - men samtidig være i sorg.

Jeg kan føle stille glede over noe vakkert i naturen; rimfrost på røde høstblad, en gyllen solnedgang over åsen eller dryppende høsttåke mellom trærne i skogen - og samtidig kjenne vemod og sorg.

Jeg kan kjenne kjærligheten til Ingrid flomme over i hjertet mitt - samtidig som sorgblandet kjærlighet til Lillegutt holder på å sprenge det samme hjertet.

Jeg tenker mye på Livet. 

Når jeg tenker på hvordan livet er nå kontra sånn som jeg trodde det skulle bli, så blir jeg helt svimmel. Det viser hvor ufattelig uforutsigbart det er. Hvor skjørt det er. Man sitter med null kontroll. Jeg tenker på hvordan det skulle ha vært og hvor fryktelig meningsløst det er, og jeg klarer nesten ikke tenke tanken ferdig for jeg blir fylt av en sånn avmakt! Jeg kan ikke gjøre noen ting. Jeg er bare en brikke i et spill. Det som skjer, det skjer. Det eneste jeg kan gjøre er å følge med i svingene. Jeg føler meg som et løv i en storm. Maktesløs har jeg ikke noe annet valg enn å bare bli med dit vinden fører meg. 

Gutten min er død.
Jeg får ingen baby i vinter. Ingrid får ikke bli storesøster likevel. Og jeg må bare godta. Jeg må bare se realiteten i øynene og bare godta.
Godta at jeg har mistet et barn.

Det er klart sorgen aldri blir borte.

Fornemmelser av fortiden

Fotografi av Anne Lein Kristiansen

Det er en helt vanlig dag, en helt vanlig situasjon. Kanskje jeg er på vei til jobb, eller sitter på toget. Kanskje jeg går på tur eller kjører bil opp til butikken. Så kommer det et glimt av en følelse jeg kjenner igjen. Følelsen av en helt spesiell situasjon, eller kanskje det er riktigere å si en helt spesiell tilstand, noe som var, men som ikke er lenger. Et utrolig flyktig glimt, men som likevel fyller hele meg. Følelsen tar hele meg i besittelse og jeg er i denne tilstanden de korte sekundene den varer, før den igjen glir ifra meg og jeg står igjen med en følelse av å ha gjenopplevd noe fra en svunnen tid. En fornemmelse av fortiden.

Den myke lyden av mine nakne føtter mot trebrygga. Stille sommerkveld. Sjøen ligger rolig og mørk. Svak duft av tjære. Sjøbua ruver over meg, mørk og stille. Men mellom de vindskjeve veggene lever minner av sommerlig fryd og barnlig forventning og glede.

Morgensola skinner ned på meg og varmer kroppen min. Jeg har bare legger og joggesko mot den støvete grusen. Skoleransel på ryggen. Det er juni og snart ferie. Morgenlufta er fortsatt litt kald, men jeg vet at det blir en varm dag.

Lukten av ferske bakevarer. Smaken av frø-horn med ost og skinke på, sommerprogram på radioen. Jeg har sommerjobb på kaféen og bygda er i ferd med å våkne.

Ingrid er bitteliten. Hun ligger ved brystet mitt. Rolig og tilfreds. Øynene er lukket, men hun suger fortsatt. Inderlig fred og trygghet. Grenseløs kjærlighet.

Krystallklar luft og høstløv i flammende farger. Lyden av hestesko på grusen. Euforisk lykke over å være unge, fri og til hest.

Dette er et lite knippe av glimt fra fortiden som jeg plutselig kan fornemme. Og jeg skjønner at dette er gylne skatter som ligger  lagret i hjertet mitt. Av og til kommer de til overflaten for at jeg atter kan få gjenoppleve dem. Men kun flyktig som en liten bris gjennom kroppen. To - tre sekunder, før den glir bort. Jeg prøver å holde på den, vil kjenne på følelsen av denne fordums tid enda litt til. Men den er allerede borte.

Tiden som var.

Og nok en gang går det opp for meg: Øyeblikket er alt vi har.

Alt var bedre før....?

Jeg er kanskje litt gammeldags. Jeg er ikke alltid overbegeistret for alt av teknologiske nyvinninger, synes  lenge data var noe herk å forholde seg til og var egentlig ganske redd for å bruke en PC. Følte meg ikke komfortabel med det i det hele tatt. Nå er det annerledes. Facebook spesielt og generell bruk av internett har gjort at PC er ikke bare ønskelig, men faktisk helt nødvendig å ha i huset for meg. Samme med mobiltelefon..Så jeg ser verdien i den digitale revolusjonen. Men mang en gang kan ting låse seg, være tungvindt og vanskelig og jeg rister på hodet og tenker et rungende ironisk: HURRA FOR TEKNOLOGIEN!

Selvfølgelig er jeg super-glad for vaskemaskin, støvsuger, oppvaskmaskin og stemmerett for kvinner! Men hva med for eksempel bilen? Den er jeg ikke udelt lykkelig for. Det er veldig bra med bil når man skal kjøre langt eller laste noe. (Tenk lørdagshandel!) Men tenk også på co2-utslippet... Tenk på bråket fra trafikkerte veier. Tenk på veistøv og astma og livsstilssykdommer fordi man sitter for mye i ro og bruker bilen der man slett ikke hadde behøvd det.

Men egentlig var det ikke det teknologiske jeg hadde tenkt å ta for meg når jeg startet å skrive på dette innlegget, men mentaliteten.  Mentaliteten nå versus før. Det er en annen verden i dag enn for 15 år siden. Jeg kom til å tenke på da jeg var yngre, hvordan verden var da. Da jeg og venninna mi var 11 år gamle var vi på ferie - alene- på en hestegård noen mil hjemmefra. Hun vi skulle bo hos var ei ung jente som levde sitt liv og ikke var hjemme, vi bare losjerte der, rei på hestene som var tilgjengelige, lagde oss mat selv og storkoste oss! Ikke noe rart ved det. Men jeg tror kanskje ikke det hadde skjedd i dag. Jeg tror det er veldig få som sender 11-åringen sin avgårde på ferie uten en voksen til å holde overoppsynet. Jeg vet at min søster hadde ikke gjort det! Mamma sa riktignok at hun ikke hadde vært klar over at vi var helt alene, men likevel... Det var en annen tid. Det var en mye roligere og tryggere verden enn det vi har i dag. Ran, knivstikking, skytedrama og drap var ikke dagligdags som det er nå. Den naive tilværelsen er over.
Derfor klinger "før-i-tiden" med en romantisk-vemodig klang hos meg. Da verden tilsynelatende var snillere. Da terror var et relativt uvanlig begrep. Da Snekker Andresen var en snill og søt gammel mann (og ikke en gammel gris som han er i dag!..) Da somrene var solrike og vintrene snørike....

Så jo; jeg synes at visse ting var bedre før. Andre ting var dårligere. Atter andre ting er hverken bedre eller dårligere i dag, bare ganske enkelt annerledes.

***

I helgen hadde jeg og Ingrid mor-og-datter-helg. Min kjære jobbet. Vi koste oss veldig med besøk hos en venninne fra min forhenværende barselgruppe på lørdag. Barna hadde ikke sett hverandre siden de var babyer, så det var spennende å se hvordan de gikk i lag. De hadde det kjempegøy og løp rundt og var skikkelig i hundre! Jeg brukte 20 minutter på å få på henne en ullbukse, en ullgenser og en hals da vi skulle dra....Hun ville ikke dra derifra og slåss som en mann! (Ha ha, jeg må le!)
Søndag var vi ute med naboene våre, de som har en gutt som går på hennes avdeling i barnehagen. Vi hadde en helt nydelig dag ute, det hadde kommet litt snø og jammen kom sola fram også! Vi akte og hadde med varm kakao og var ute i 4 timer. Det var friske røde roser i kinnene på oss den kvelden!

Barneoppdragelse: Selvtillit

Er det én ting jeg og kjærsten min er skjønt enige om, så er det at vi skal etterstrebe så godt det lar seg gjøre å gi jenta vår god selvtillit.
Jeg har tenkt veldig mye på hva som gir mennesker selvtillit og vi to har snakket en del om dette. Er det noe som kan læres? Eller må det ligge der nedfelt i personligheten allerede fra begynnelsen av? Er det genetisk?

Med god selvtillit mener jeg ikke at man skal stikke seg fram, være brautende og høyrøstet. Jeg mener den ekte selvtilliten, en grunnleggende ro og en overbevisning om at jeg er god nok. Jeg kan klare det meste om jeg bare angstrenger meg litt. Jeg er like god som alle andre og har ingen grunn til å føle meg underlegen.
Jeg vil at jenta mi skal få styrken til å ikke bry seg så mye om hva andre sier. Jeg ønsker at hun skal få styrken som trengs til å si ifra hvis hun opplever urett - mot seg selv eller andre! Jeg ønsker at hun har den indre styrken som gjør at hun ser at hun er verdifull og elsket, at hun er glad i seg selv og at hun derfor kan vise empati og kjærlighet til andre. Jeg tror at man må være glad i- og fornøyd med seg selv hvis man skal være glad i andre mennesker. Jeg ønsker at datteren min blir sikker på seg selv uten en annen egenskap som noen mennesker assosierer med et godt selvbilde, nemlig hovmod. Jeg ønsker at hun føler seg så sikker på seg selv at hun får en god dose med selvironi og med glimt i øyet kan le hjertelig av seg selv.

Et menneske med godt selvbilde blir nesten alltid sett opp til. (Også de hovmodige dessverre.) Men det er ikke først og fremst derfor jeg ønsker Ingrid god selvtillit. God selvtillit gir gode følelser. Simple as that. Det beskytter følelseslivet ditt mot sleivete kommentarer og fnising bak hender. I neste omgang beskytter det deg mot lignende episoder, fordi en person med god selvtillit blir svært sjelden hundset med! Tvert imot som allerede nevnt; folk ser opp til deg!

Så er da spørsmålet hvordan gi henne denne fantastiske egenskapen? Jeg roser henne ofte, overøser henne med klemmer og kyss og forteller ofte at jeg elsker henne. Dette kommer spontant selvfølgelig, det er ikke en del av oppskriften Prosjekt Hvordan gi God Selvtillit! Men jeg håper at det hjelper. I tillegg er jeg nøye med at andre barn ikke skal få være slemme mot henne. Selvfølgelig hender det. Hun er jo 2 år og menger seg med små barn der det å være slemme mot hverandre er nærmest dagligdags. Jeg vil ikke at hun skal få en følelse av at det er greit at andre oppfører seg stygt mot henne. Hun skal reagere på sånn oppførsel og si ifra. For all del, det hender at jeg sier at hun ikke skal bry seg om det i en gitt situasjon, men det er ikke greit at noen er direkte slemme eller overkjører henne!

Innerst inne tror jeg nok at sånn selvtillit som jeg tenker på er noe som kommer med årene. Jeg tror ikke du kan oppnå den slags selvfølelse før du begynner å bli litt voksen.... Men jeg håper i allefall inderlig at vi kan gi henne den hjelpen som trengs til å legge grunnlaget, og at hun kanskje får litt bedre selvtillit enn det som er gjennomsnittet for et skolebarn/ ungdom. At hun tør å si nei, tør å si ja, tør å feile, tør å si ifra. Har tro på seg selv.

Jeg har mange tanker rundt barneoppdragelse generelt. Ikke like mange svar som spørsmål er jeg redd... Det er et stort og vanskelig tema, med mange meninger og metoder. Tar gjerne imot innspill. Er det noen som sitter med de samme tankene som meg eller kanskje noen som har erfaring rundt emnet barn og selvtillit, skriv gjerne noen ord til meg.

Knuste drømmer - og håndtering av disse

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Dette innlegget kan vel nesten være en forlengelse av innleggene Tidsklemma - ikke bare en klisjé og Et nytt perspektiv da jeg spinner videre på de tankene jeg skriver om der.

Her sitter jeg, nesten 32 år, og hvordan har livet mitt blitt? Ikke sånn som jeg drømte om da jeg var yngre i alle fall!

Når jeg var 30 år så skulle jeg ha mitt eget hus. Et fint hus, ikke snakk om noen herregård, men et stort nok, koselig og velstelt hus. Jeg hadde vel ikke helt klart for meg hvor jeg skulle bo, men jeg skulle i allefall bo på landet! Jeg skulle ha egen stall som huset min egen hest + vennene mine sine hester. Venner og familie skulle bo i nærheten og jeg skulle ha hvertfall ett barn og en snill og kjekk mann. Jeg skulle jobbe som veterinær eller noe annet som hadde med dyr å gjøre.

To av disse tingene er gått i oppfyllelse: jeg har en supersnill, kjekk, sterk og god mann og verdens nydeligste datter! Men ellers er det ikke stort som minner om de drømmene jeg hadde. "Jeg nådde aldri målene mine", har jeg tenkt mang en gang, og denne tanken gnagde såpass lenge at den lagde et sår inni meg. En skrekkelig ødeleggende tanke som gav grobunn for flere negative tanker og følelser. Følelser som mislykkethet og tristhet ble overveldende. Og jeg skjønte til slutt at dette er tanker som må VEKK! Plutselig bare forsto jeg at det som så ut til å være problemer og vanskeligheter i mitt liv, var bare problemer i mitt hode! Jeg har et bra liv, med herlige mennesker som er en del av det! Og selv om jeg ikke ser de så ofte som jeg ønsker, så er de jo fortsatt en del av livet mitt. Jeg oppdaget en takknemlighet i hjertet mitt som jeg ikke hadde følt på lenge. På en måte kan man si at jeg fikk en åpenbaring. Jeg åpnet øynene mine og så det vakre. Jeg så kjærligheten og skjønnheten som var rundt meg. Det var da jeg bare bestemte meg for å ta grep om de tankene som formørket mitt sinn.

Hva så om målene mine ikke er nådd?

Jeg har tidligere sett for meg en slags endestasjon, der jeg har fått oppnådd de tingene som jeg har ønsket meg. Men livet er jo en reise!  Jeg husker noe jeg så i en film engang: "Jeg håper ikke hun når sine mål altfor fort. Sånn at hun siden ikke har noe sted å gå." ( Fra "International Velvet") Man sier at drømmer er viktig. At drømmene er viktige i seg selv, uavhengig om de blir oppfylt eller ikke. Drømmer gir deg et pusterom, en eventyrverden midt i virkeligheten. Drømmer gir deg håp. Så man skal ha drømmer, og likevel være glad for det livet man har. Positiv tenkning er et ufattelig "våpen". Har du evnen til å tenke positivt kan du snu nesten enhver situasjon til noe godt. Det kan redde deg fra avgrunnen når du møter kriser! Jeg har flere enn én gang ønsket meg mer av denne utrolige egenskapen. Men hvis man ikke har lett for å helle til det positive, så kan man jo jobbe mot å bli det! Så det gjør jeg!

Hva mitt sosiale liv angår - eller som jeg velger å kalle det; min mangel på sosialt liv - så er det vel slik at mange er i min situasjon. Sånn er det å bli voksen. Man får egen familie. Et hjem som må stelles (kontinuerlig!). Man må prioritere. (La golvvasken stå til neste dag for heller å leke ute med datteren sin før hun legger seg for kvelden, er et godt eksempel på riktig prioritering.) Man flytter gjerne til et sted man ikke kjenner så mange. Man jobber....Man får bare prøve å rydde litt plass til å kunne være sosial av og til, og være takknemlig for de gangene man faktisk får det til! Mange ganger må man rett og slett ta seg tid. Finne en luftboble i den ellers stappfulle timeplanen. For luftboblene er der. Man må bare (ofte) ønske å finne dem.

Jeg har på ingen måte sluttet å drømme om hus med hage, ikke om egen hest - eller tilsvarende- heller. Drømmene er der, og hvem vet: kanskje de realiseres en dag! Livet er en reise og ingen vet hva som møter deg på veien. Jeg skal i alle fall være glad og takknemlig for det gode som livet kan by på.
Jeg skal se skjønnheten og kjærligheten.

Terrorens virkning

Jeg hadde en opplevelse på et fly nylig. Ikke noen spesiell hendelse i seg selv, men den satte igang en indre opplevelse i meg. En reaksjon som overasket meg fordi den var så irrasjonell, men som jeg synes forteller litt om hva terror - og 22.juli-episoden spesielt- gjør med oss mennesker.

Etter 11.september ble jeg litt reddere for å fly. Altså ikke snakk om noen flyskrekk, men jeg er ikke så glad i å fly lenger..Syns det er litt ekkelt. Får sånne "Tenk hvis.."-tanker som jeg prøver så godt jeg kan å jage vekk.

I alle fall så satt jeg nå der på flyet. Jeg måtte legge håndbagasjen min mye lengre bak, fordi det ikke var plass i nærheten av setet mitt. Dette stresset meg litt, da jeg gjerne ville av flyet fort i Oslo sånn at jeg kunne kaste meg på flybussen. Alternativet ville være å vente en time på neste buss. Så var det en hyggelig mann bak meg (stakkars han- håper ikke han leser dette!) som også la bagasjen sin bak med min. Da vi var i lufta gikk han bak og hentet sin koffert. Jeg hørte han spørre cabinpersonalet om det var greit at han hadde bagasjen sin stående der under turen videre, og det fikk han.
Der bgynte hjertepumpa mi å gå fortere.
Hvorfor i all verden??? tenker du vel nå, og ja hvorfor?? Rett og slett fordi tankene min surret i vei på egen hånd og rotet seg bort i terror-tanker!

Hvorfor henter han bagasjen sin nå? Har han våpen der? Har han tenkt å kapre oss? Jeg syns nesten han ligner litt på Anders B. B.? En kompanjong? Hvorfor er han så hjelpsom mot meg? Er det for å framstilles som en grei og likandes fyr? Er han ikke litt høy/ nervøs?

Jeg fikk altså skikkelig panikk inni meg! Pulsen slo som en hammer i halsen min og jeg måtte tvinge meg selv til å puste rolig. Bedre ble det ikke da han bøyde seg fram til meg og sa at jeg sikkert kunne hente bagasjen min jeg også.

Panikken varte ikke så lenge heldigvis. Jeg klarte jo å roe meg ned og tenke "rasjonelt".

Men er det egentlig så irrasjonelle tanker? Det skjer jo. Terror skjer. På plasser og i situasjoner som kan virke helt absurde...

Etterpå måtte jeg riste på hodet av meg selv. Slik har jeg altså blitt. Plutselig angst uten grunn! Jeg kan vise til flere episoder der jeg har følt meg utrygg og redd ubegrunnet. Og det er terrorhandlingene som har skapt mye av angsten. Jeg har blitt reddere etter 22.juli. Og ikke bare for terror, men for ting som kan gå galt generelt.

Jeg håper dette er følelser som blekner litt med tiden...

Laura

Universet Twin Peaks

Dette innlegget er dedikert en Tv-serie som maktet å prente inn et uutslettelig inntrykk på meg den første gangen jeg så den. Mye takket være en spesiell karakter som dukket opp der jeg minst ventet det.

Tv-serien jeg snakker om er Twin Peaks, og den spesielle karakteren er selvfølgelig BOB. (Som dere som har sett serien sikkert allerede har gjettet.) Episoden jeg så var godt uti andre sesongen, så jeg skjønte ikke så mye av det som foregikk. Jeg var dessuten 11 år, og ikke spesielt moden for alderen tror jeg.. Min umiddelbare reaksjon var jo ikke akkurat positiv, jeg ble rett og slett skrekkslagen!

Denne BOB ser ut som et ganske normalt menneske, ikke akkurat streit, men dog... Langt tilbakestrøket, grånende hår, jeans og dongerijakke. Alder noe ubestemmelig, rundt 50 kanskje. Men hans framtoning! Hans bevegelser og hans ansiktsuttrykk! Det er noe dyrisk over han. Et lumsk, angripende dyr.. I den spesifikke scenen kom han krypende over en sofa, mot kameraet og omtrent ut av Tv'n (skjønt det fikk ikke jeg med meg før flere år senere, da øynene mine instinktivt hadde lukket seg for å stenge ute dette skrekkelige synet..)! Men fascinasjonen og interessen min var vekket. Jeg prøvde å se litt sporadisk på det etter denne første gangen, men etter nok en episode som skremte vannet av meg ga jeg opp prosjektet.

I mange år var BOB-personen det som tronte øverst på dette-gjør-meg-redd-lista. Til og med i dag - i de rette omgivelsene, i den rette situasjonen - kan tanken på BOB skremme meg.

Men Twin Peaks er jo så mye mer! Da jeg igjen så serien flere år senere, oppdaget jeg at den var jo fullspekket med humor! Masse herlig humor! Humoren ligger der som en rød tråd gjennom hele serien. Det kan man for eksempel se på persongalleriet, der mange er (til tider ekstremt) satt på spissen. Som 11-åring så jeg ikke humoren, jeg så bare det uhyggelige.

Serien kombinerer så mye. Du har det hverdagslige på den ene siden, som jo gjennomsyrer serien. Det er først og fremst hverdagslivet til personene i Twin Peaks vi følger. Men hovedtemaet er jo mordet på Laura Palmer og etterforskningen av dette. Og denne saken, denne hendelsen gir serien anstrøket av seriøsitet og  mørke undertoner. Det mystiske, uforstående, rare, mørke og skremmende blander seg med det lyse og lette og humoristiske i en herlig røre som resulterer i et fantastisk univers som jeg, og som mange med meg, elsker.

Det er universet Twin Peaks som rører ved meg. Og det rører ved flere strenger i meg: latter, glede, sorg og redsel. 

David Lynch har lagt stor vekt på stemningen og atmosfæren i serien. Den drømmende musikken, den spesielle kameraføringen, virkningsfulle bilder underveis som underbygger stemningen (tenk bare på mørke grantrær som blåser i vinden, et ensomt trafikklys som skifter farge i mørket, den buldrende mektige fossen.). Og det er denne stemningen som fanger meg,  jeg lar meg lett absorberes og vil gjerne være i denne atmosfæren!  (Jada David, du er et geni..)

Laura Palmer opptrer aldri i serien i live, bortsett fra ett tilbakeblikk. Like fullt er det den karakteren som folk har blitt opptatte av, meg inkludert. Hun er for meg personifiseringen av Twin Peaks. Ingen Laura Palmer, ingen Twin Peaks. Hun var jenta som levde et dobbeltliv- vakker, flink og smart på overflaten - men som rommet en dyp og mørk hemmelighet under fasaden. Sånn er det med Twin Peaks også; ingenting er som det ser ut til å være.

Jeg vet at jeg ikke er alene om Twin Peaks-fascinasjonen. Gjennom internett har jeg oppdaget et helt lite samfunn av Peaks-Freaks der ute. Blant annet har de årlig en Twin Peaks-festival i USA. Den utspiller seg i staten Washingston, der Twin Peaks ble spilt inn. Jeg håper at jeg en gang i livet får realisert min drøm om å reise dit. Behøver ikke være gjennom TP-festivalen, men at jeg får kommet dit en gang og sett de forskjellige locations'a. Kanskje kjenne den riktige Twin Peaks-atmosfæren.  Eller kanskje den riktigste Twin Peaks-atmosfæren er å finne i meg selv.....?

This is Laura - signing off

Om bøker på toget

- Hva leser du på nå?
-Eeh..en bokserie, skikkelig kioskroman, men det er handling fra Jomfruland, det er egentlig derfor jeg leser den..

Serien heter Barn av stormen og handler om en losdatter og livet på Jomfruland på 1700-1800årskiftet.
Det er faktisk fordi handlingen er lagt til Jomfruland at jeg leser den i første omgang. Så lenge jeg kan huske har vi feriert i Kragerø-skjærgården, og Jomfruland har en spesiell plass i hjertet mitt. Så da en venninne snakket om denne bokserien, tenkte jeg at jeg måtte lese den. Og den er underholdende. Bedre enn det jeg trodde etter å ha lest den første boka. Men det er jo ikke "riktig"  litteratur. Tvert imot blir det vel heller regnet som lav-kultur! Hadde jeg vært med i en lesesirkel og foreslått Barn av stormen som neste leseprosjekt hadde de vel ledd meg ut!
Jeg tar meg selv i å gjemme boka litt bort når jeg sitter på toget til jobben om morgenen. Hadde jeg derimot hatt Paulo Coelho eller Knausgaard i hendene mine, kunne jeg bært hodet høyt. Jeg er rett og slett flau over hva jeg leser!

Hele greia er jo egentlig litt latterlig. Et typisk samfunnsfenomen som jeg kan henge meg opp i. Hva er "riktig" litteratur?
Hva er "riktig" å like av musikk? Hvilke filmer er det "riktig" å se? Og hvem bestemmer dette? Trendsettere? Forstå-seg-påere? Mamma og Pappa? Miljøet du er en del av?

Hvis man leser kioskromaner blir man sett på som litt enkel kanskje. Litt sånn: Enkel litteratur, ja... sannsynligvis er du ikke med i mensa-klubben  for å si det sånn! He he..
Derfor føler jeg at jeg må rettferdiggjøre mitt valg av lektyre. Og derfor gjemmer jeg omslaget på boka litt diskret ned i fanget på offentlige plasser. Jeg må le litt av meg selv. For hva har jeg egentlig å tape på at fremmede mennesker ser at jeg leser lav-kultur-bøker? Et dårlig førsteinntrykk?
Herregud! Hun er sikkert tredve år og leser kiosklitteratur. Omg!

Ja verden er et merkelig sted. Og samfunnet er en merkelig ting å forholde seg til. Hva er kult og hva er sosialt selvmord liksom...

Det er mange mennesker som synes det er veldig viktig å være en spesiell type. De tror de er individualister, men egentlig passer de fullstendig og akkurat inn i sin type sjanger. De er forutsigbare på den måten at andre kan si omtrent nøyaktig hva personen er opptatt av, hva slags musikk han/hun hører på og hva slags livssyn vedkommende har. De låser seg fast i en slags form der de følger normene for hva som er riktig og rett for den typen de velger å være. Det er jo så kjedelig! Det som er gøy og interessant er når du møter mennesker som er sammensatte. Som har trekk ved seg som bryter med det du ser på overflaten. Jeg hadde en gang en kollega, en rocker-type. Ung mann med langt hår og skjegg, spilte trommer i et metalband, likte fantasyfilmer og tatoveringer. Ganske stereotyp. Så kom det fram ved en tilfeldighet at han hadde noen sanger på Ipoden sin som var fullstendig feil! (Husker ikke helt hva det var, men det var noe lett pop-aktig greier.) Noe de andre kollegaene selvfølgelig var kjappe med å reagere på.
- Jøss! Hører du på sånn musikk?? Det hadde jeg ikke trodd om deg! *Allmen latter*
Vedkommende ble litt ille berørt og visste ikke helt hva han skulle svare. Da måtte jeg bare si hva jeg mente om den saken. At det var kult. Det viser bare at man har flere lag i seg selv, at man ikke er et menneske som man kan putte i en skuff.
-Ja se der hører dere!  strålte han opp.

Der tok bloggen en litt annen retning, men jeg bare skriver det som popper opp i hodet mitt her :) Dette er bare tankeskriblerier, uten noen konklusjon. Kanskje det er flere der ute som har tanker rundt dette? Er dere bundet av oppfatninger om hva som er "riktig"?

Til slutt noen bokanbefalninger som ikke er kioskromaner:

• Vi på Saltkråkan av Astrid Lindgren
• Boktyven av Markus Zusak
• Brudereisen av Marieke van der Pol
• Noe for enhver av Stephen King
• Bli hvis du kan. Reis hvis du må av Helga Flatland

                                 Jomfrulands to fyrtårn
LauraP