Pus i vinterskrud! Tatt den ene dagen i jula som det lå snø.
Tida går. Nok en ny mandag, en uke siden forrige blogginnlegg allerede!
Helgen var fullspekket av diverse gjøremål både av typen burde-burde og kos. Ingrid har fått seg ny seng. En Ikea-sak som har plass til ekstra-seng under (eventuelt skuffer), men vi kjøpte ekstra madrass så vips - nå kan vi ta imot flere overnattingsgjester. Da vi fikk den opp ferdig montert viste det seg at - med vårt sengebunn-og madrassvalg - ble jo senga helt latterlig høy! Min handy man tilbrakte derfor deler av gårsdagen med tenking av design og skribling av målutregninger (trigonometri i praksis!) , for nå må han jo nesten snekre en trapp/stige! Foreløpig er det en stol som gjør samme nytten.
Senga har kant på to sider, så vi satte den slik at kanten vender utover i rommet, det vil si at det er ingen åpninger på siden, ergo hun kan ikke falle ut. Ingrid synes det var kjempekoselig og har faktisk gått og lagt seg i den av seg selv. I dag tidlig fikk hun av seg pysjen og bleia, også løp hun bort til senga igjen og klatret opp i den, dro dyna over seg og kikket opp på meg med tindrende stjerneøyner. Jo, hun er fornøyd med kjøpet!
Barneoppdragelse og takling av diverse (slitsomme!) situasjoner, utbrudd og lignende er noe som er et hverdagstema for oss. Og da er det veldig hyggelig og tilfredsstillende når vi plutselig finner en metode, et lite smutthull ut av en situasjon som ofte kan være slitsom, irriterende og lite trivelig for både små og store. Jeg tenker på denne situasjonen her, en situasjon vi er i hver eneste dag:
Middagskokkelering med sliten og sutrete 2-åring hengende i beina-situasjonen!
Noen som kjenner seg igjen?
Både små og store er slitne og sultne etter jobb og barnehage. Man skal lage middag, helst ha den på bordet så fort som råd. Barnet maser og sutrer og gråter, vil gjerne opp på armen og se på Pippi og få godteri eller tran-fisk (!) helst alt på en gang. Ønskene og behovene er mange, og jeg har bare to armer og ett bein (det andre henger det nemlig en unge i, så det er til ingen nytte!).
Vi hadde det en stund sånn at én tok seg av Ingrid, mens den andre lagde mat. Men så kom vi på en mye bedre idé; nemlig la henne være med på "moroa". Hun kan hjelpe til med å helle opp vann til potetene for eksempel, hun kan åpne buljongterninger, hun kan putte spaghetti oppi kjelen. Hun kan hjelpe til med å dekke på glass og bestikk, også kan hun gi pus mat. Dette fungerer ganske så fint!
Ok, det tar litt lengre tid, men gevinsten er stor i form av at hun får ansvarsfølelse, hun får følelsen av å bidra for fellesskapet, hun synes det er gøy! Og hun lærer av det. Og ikke minst; vi har en blid og harmonisk jente med gode, positive følelser i motsetning til en trist og misfornøyd jente med følelsen av å ha blitt avvist...!
Ha en god uke!
