En impulsiv musikkopplevelse

I går dro jeg på min første countrykonsert, fullstendig på impuls. To av mine kusiner med følge, samt onkelen min var på besøk hos oss før de skulle dra inn på konserten, og siden de hadde en ekstra billett heiv jeg meg på lasset. Country har jeg egentlig ikke hørt så mye på, men har oppdaget det litt sånn etterhvert, at faktisk noe av det kan være ganske okay. Så jeg tenkte at dette kan være en ny og annerledes opplevelse, let's give it a try!

Dama som skulle synge het Gillian Welch, og jeg hadde aldri hørt om henne. Hun var der sammen med sin partner, David Rawlings, to akustiske gitarer, en banjo og ett munnspill.
Hva skal jeg si?
Den første sangen gav meg tårer i øynene. Det var vakkert, lunt og ektefølt. Melodiene var nydelige, Gillians stemme er utrolig behagelig å høre på, aldri noe strev med vokalen eller falske toner der! Og David Rawlings var helt rå på gitaren! Soloene hans høstet høylydt og begeistret klapping og roping. Stemningen var intim og svært avslappet, Gillian og David koste seg og publikum koste seg - meg inkludert!

Ifølge Wikipedia spiller Gillian Welch en genierklært blanding av bluegrass, country, americana og folk. En beskrivelse jeg kan bifalle.
Jeg skal sjekke ut musikken på Wimp, men live var det i allefall en veldig fin musikalsk opplevelse! Det var med varme hjerter vi tuslet ut i oktober-natten.

Mimring, mørkeredsel og en godsang

Jeg tok en sykkeltur i går på min nyervervede sykkel. Klokka var sju og høstmørket hadde lagt seg over oss. Jeg ville sykle lysløypa og da jeg trillet innover i skogen på den fine grusveien fikk jeg skikkelig flashback til "gamledager". Til rundt sånn ungdomsskolealder. Da syklet jeg mye til venninna mi, og ofte også i mørket. Jeg husket hvor takknemlig jeg var i nedo
verbakkene, når jeg kunne suse fort avsted, for egentlig var jeg ganske redd for å ferdes ute i mørket alene. På sideveiene rundt omkring der jeg er ifra er det ikke opplyst med gatelykter! Det er det her. Overalt nesten. Jeg husker at jeg tenkte der jeg gikk i omsluttende mørke på strekningen hovedveien - hjem: "Om det bare hadde vært noen få gatelykter her! DA hadde jeg ikke vært redd!" Jeg klarte nemlig aldri å venne meg til mørket, selv om jeg var oppvokst i det. Vi bodde svært usjenert til, med nærmeste hus 300 meter unna og skog på alle kanter.

Nå som jeg bor på et mer tettbebygt sted skulle man tro at mørkeredselen var en sagablott, i og med at man nesten ikke får muligheten til å føle på mørket. Der det er naturlig å ferdes er det opplyst. Men tvert imot, jeg er like redd - kanskje nesten reddere - her.

Det som jeg savnet der jeg vokste opp, er det som faktisk gjør meg redd her. Nemlig mennesker. Det bor mye folk her og selv om Oslo ligger et stykke unna, er det likevel nært nok. Der jeg i hjembygda var redd for mer usannsynlige fantasiskapninger, er jeg her redd for høyst reelle mennesker. Slemme mennesker. At noen skal stå i mørket utenfor gatelysene langs skogsstien som utgjør lysløypa, og lure på meg og kanskje angripe meg. På en annen side er det også en trygghet at det er mye mennesker her. For det betyr at folk aldri er så veldig langt unna. Men likevel. HVIS noen fant ut at de skulle gjøre meg noe, hadde nok vedkommende likevel fått tid til å gjøre det...
I fjor var jeg ute og gikk på ski i lysløypa en fredagskveld. Da møtte jeg kanskje to mennesker på hele runden, og jeg skal hilse og si at jeg følte meg ikke så høy i hatten der inne i skogen da! Tror nok at jeg tilbakela runden på ny personlig rekordtid den kvelden!

MEN jeg må jo få sagt at mørket er ikke bare forbundet med creepy feelings for meg! Jeg liker mørket også. Liker følelsen av hvordan det omslutter meg. Og er det noe jeg virkelig savner så er det synet av en mektig stjernehimmel over meg. Uten forstyrrende lysende elementer. Å bli badet i måneskinn...

Har oppdaget et "nytt" band. Legger ved en sang som jeg får ortnlig gode vibber av! God uke til dere blogglesere!

Barneoppdragelse: Selvtillit

Er det én ting jeg og kjærsten min er skjønt enige om, så er det at vi skal etterstrebe så godt det lar seg gjøre å gi jenta vår god selvtillit.
Jeg har tenkt veldig mye på hva som gir mennesker selvtillit og vi to har snakket en del om dette. Er det noe som kan læres? Eller må det ligge der nedfelt i personligheten allerede fra begynnelsen av? Er det genetisk?

Med god selvtillit mener jeg ikke at man skal stikke seg fram, være brautende og høyrøstet. Jeg mener den ekte selvtilliten, en grunnleggende ro og en overbevisning om at jeg er god nok. Jeg kan klare det meste om jeg bare angstrenger meg litt. Jeg er like god som alle andre og har ingen grunn til å føle meg underlegen.
Jeg vil at jenta mi skal få styrken til å ikke bry seg så mye om hva andre sier. Jeg ønsker at hun skal få styrken som trengs til å si ifra hvis hun opplever urett - mot seg selv eller andre! Jeg ønsker at hun har den indre styrken som gjør at hun ser at hun er verdifull og elsket, at hun er glad i seg selv og at hun derfor kan vise empati og kjærlighet til andre. Jeg tror at man må være glad i- og fornøyd med seg selv hvis man skal være glad i andre mennesker. Jeg ønsker at datteren min blir sikker på seg selv uten en annen egenskap som noen mennesker assosierer med et godt selvbilde, nemlig hovmod. Jeg ønsker at hun føler seg så sikker på seg selv at hun får en god dose med selvironi og med glimt i øyet kan le hjertelig av seg selv.

Et menneske med godt selvbilde blir nesten alltid sett opp til. (Også de hovmodige dessverre.) Men det er ikke først og fremst derfor jeg ønsker Ingrid god selvtillit. God selvtillit gir gode følelser. Simple as that. Det beskytter følelseslivet ditt mot sleivete kommentarer og fnising bak hender. I neste omgang beskytter det deg mot lignende episoder, fordi en person med god selvtillit blir svært sjelden hundset med! Tvert imot som allerede nevnt; folk ser opp til deg!

Så er da spørsmålet hvordan gi henne denne fantastiske egenskapen? Jeg roser henne ofte, overøser henne med klemmer og kyss og forteller ofte at jeg elsker henne. Dette kommer spontant selvfølgelig, det er ikke en del av oppskriften Prosjekt Hvordan gi God Selvtillit! Men jeg håper at det hjelper. I tillegg er jeg nøye med at andre barn ikke skal få være slemme mot henne. Selvfølgelig hender det. Hun er jo 2 år og menger seg med små barn der det å være slemme mot hverandre er nærmest dagligdags. Jeg vil ikke at hun skal få en følelse av at det er greit at andre oppfører seg stygt mot henne. Hun skal reagere på sånn oppførsel og si ifra. For all del, det hender at jeg sier at hun ikke skal bry seg om det i en gitt situasjon, men det er ikke greit at noen er direkte slemme eller overkjører henne!

Innerst inne tror jeg nok at sånn selvtillit som jeg tenker på er noe som kommer med årene. Jeg tror ikke du kan oppnå den slags selvfølelse før du begynner å bli litt voksen.... Men jeg håper i allefall inderlig at vi kan gi henne den hjelpen som trengs til å legge grunnlaget, og at hun kanskje får litt bedre selvtillit enn det som er gjennomsnittet for et skolebarn/ ungdom. At hun tør å si nei, tør å si ja, tør å feile, tør å si ifra. Har tro på seg selv.

Jeg har mange tanker rundt barneoppdragelse generelt. Ikke like mange svar som spørsmål er jeg redd... Det er et stort og vanskelig tema, med mange meninger og metoder. Tar gjerne imot innspill. Er det noen som sitter med de samme tankene som meg eller kanskje noen som har erfaring rundt emnet barn og selvtillit, skriv gjerne noen ord til meg.

Oppvåkningsmønsterfenomenet

Ingrid er visst ikke den eneste, og jeg lurer jo litt på hva dette er for et slags fenomen, for at det er et fenomen er jo helt tydelig!: I ukedagene må jeg vekke henne kl 0700, mens kommer det en fridag våkner hun før 0630.....??

Akk ja. Godt kaffen er klar ;)

Høstluft

Nå har virkelig Høsten kommet! Etter flere uker med -ja faktisk varme dager- har nå lufta fått den skarpheten som er den rette for årstiden og som minner oss -og advarer oss- om at vinteren kommer før vi vet ordet av det.

Jeg er egentlig ikke noe særlig glad i "indian summer". Varme dager skal vi ha om sommeren, når vi kan nyte dem. Når vi har fri og kan løpe ut i svalende vann og la sola varme oss tørre etterpå. Ikke langt uti september, når jeg sitter og peser inne på kontoret mitt! Da vil jeg heller ha frisk, klar luft. Gyldne farger ute og rød nesetipp og kalde kinn.

Og sånn er det ute nå. I dag tidlig lå det rim på brune nedfalls-ospeløv. Lufta var rå og dannet slørtynne tåkedyner over engene. Det duftet våt gran fra skogen.

Høsten er vakker. Selv om den ikke har vært så fargesprakende i år som den var de to foregående år. Jeg går rundt og kjenner på halloween-følelse, og en titrende julestemning begynner også å melde seg. Den kom tidlig i år.

                                                                                                                        Laura

Maktkamp

Avmakt. Fortvilelse. Frustrasjon. Utblåst. Tappet for energi.

Sånn er mine følelser mens 2-åringen raser, hyler og skriker og viser en vilje som overgår min villeste fantasi! Det kan være den minste lille ting som utløser det, og mens dette raseriet pågår, mens denne urkraften herjer i den lille kroppen, er alt vi sier og gjør FEIL. Uansett hva vi prøver på blir vi svart med mer skriking og gjerne kloring mot ansiktene våre. Og jeg kjenner at jeg takler disse stundene så utrolig dårlig! Spesielt hvis det er det første som møter meg etter en lang dag på jobb. Eller hvis jeg er sulten eller sliten på annet vis. Jeg får lyst til å gråte selv. Jeg kjenner hvordan energien min bare blir tappet ut av meg som en åpen kran.... Og så kommer gjerne tvilen. Handler jeg riktig nå? Hvorfor er hun egentlig sånn? Hva er grunnen? Kan det være en annen grunn enn bare motsigelsestrang? Hvorfor reagerer jeg som jeg gjør? Er jeg så svak mentalt at jeg ikke klarer å høre barnet mitt gråte?

Jeg blir fylt med tristhet. Tenker på den blide, gode jenta hun var før.

Og så plutselig er det over! Stormen stilner. Og alt er glemt. Mamma får kos. Pappa får kos. Hun er hengiven og glad. Og solskinnet kommer tilbake i sinnet mitt. Tristheten viker og energien bobler opp igjen.

Den snille, gode vidunderlige jenta mi.

I sengen om kvelden hvisker hun: "Ikke klore mamma. Bare kose mamma".

Lykke. Kjærlighet. Ro.

                                                                                             

Kaos i heimen

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Når kaos og rot råder hjemme, må man sette på pauseknapp og nyte roen og harmonien i naturen.

Dere kjenner vel til det, alle dere som har gått igjennom en eller annen slags form for oppussingsprosjekt: Det altomfattende KAOS som oppstår! Vi er nå midt oppi panelplate-prosjektet vårt og i hele leiligheten råder altså kaos. Jeg prøver liksom febrilsk å holde hvertfall noen områder litt mer ryddig. Støvsuger der man faktisk ser golvet, holder sofaen sånn nogenlunde ren, får unna oppvask fra kjøkkenbenken...men det føles helt nytteløst til tider, og jeg får nesten lyst til å bare gi etter og la o store El Kaos få eneråde.

MEN: Vi er faktisk kommet så langt som til listene nå da, så vi ser jo slutten på dette snart..ellers har det jo tatt litt tid, da vi primært kan jobbe i helgen. Vi kan ikke banke og sage og styre på kvelden, både med hensyn til naboene og Ingrid.. Helgen som var dro jeg med meg min datter til hjembygda, og lot stakkars Samboer være igjen med arbeidet. Tror egentlig han syns det var litt deilig å få oss litt ut av huset mens dette står på. Så da vi kom hjem igjen var alle veggene ferdig. ( På lørdag var jeg og mine to søstre på oktoberfest, mens Ingrid var hjemme hos Besta. Det hadde gått kjempefint! )

I dag er jeg hjemme med Ingrid som er syk. I går hadde hun 40 i feber, men er veldig mye bedre idag. Tilnærmet feberfri og leker og pusler litt rundt. Tror kanskje vi skal ta en liten tur ut også, bare for å trekke litt frisk luft og kanskje ta noen fine oktober-bilder.. Også må jeg støvsuge... og rydde litt... Og det jeg ikke får gjort så veldig mye med, det får jeg prøve å ikke se! Tenne stearinlys på bordet og la omgivelsene ligge i mørke. Jada.

Laura

Knuste drømmer - og håndtering av disse

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Dette innlegget kan vel nesten være en forlengelse av innleggene Tidsklemma - ikke bare en klisjé og Et nytt perspektiv da jeg spinner videre på de tankene jeg skriver om der.

Her sitter jeg, nesten 32 år, og hvordan har livet mitt blitt? Ikke sånn som jeg drømte om da jeg var yngre i alle fall!

Når jeg var 30 år så skulle jeg ha mitt eget hus. Et fint hus, ikke snakk om noen herregård, men et stort nok, koselig og velstelt hus. Jeg hadde vel ikke helt klart for meg hvor jeg skulle bo, men jeg skulle i allefall bo på landet! Jeg skulle ha egen stall som huset min egen hest + vennene mine sine hester. Venner og familie skulle bo i nærheten og jeg skulle ha hvertfall ett barn og en snill og kjekk mann. Jeg skulle jobbe som veterinær eller noe annet som hadde med dyr å gjøre.

To av disse tingene er gått i oppfyllelse: jeg har en supersnill, kjekk, sterk og god mann og verdens nydeligste datter! Men ellers er det ikke stort som minner om de drømmene jeg hadde. "Jeg nådde aldri målene mine", har jeg tenkt mang en gang, og denne tanken gnagde såpass lenge at den lagde et sår inni meg. En skrekkelig ødeleggende tanke som gav grobunn for flere negative tanker og følelser. Følelser som mislykkethet og tristhet ble overveldende. Og jeg skjønte til slutt at dette er tanker som må VEKK! Plutselig bare forsto jeg at det som så ut til å være problemer og vanskeligheter i mitt liv, var bare problemer i mitt hode! Jeg har et bra liv, med herlige mennesker som er en del av det! Og selv om jeg ikke ser de så ofte som jeg ønsker, så er de jo fortsatt en del av livet mitt. Jeg oppdaget en takknemlighet i hjertet mitt som jeg ikke hadde følt på lenge. På en måte kan man si at jeg fikk en åpenbaring. Jeg åpnet øynene mine og så det vakre. Jeg så kjærligheten og skjønnheten som var rundt meg. Det var da jeg bare bestemte meg for å ta grep om de tankene som formørket mitt sinn.

Hva så om målene mine ikke er nådd?

Jeg har tidligere sett for meg en slags endestasjon, der jeg har fått oppnådd de tingene som jeg har ønsket meg. Men livet er jo en reise!  Jeg husker noe jeg så i en film engang: "Jeg håper ikke hun når sine mål altfor fort. Sånn at hun siden ikke har noe sted å gå." ( Fra "International Velvet") Man sier at drømmer er viktig. At drømmene er viktige i seg selv, uavhengig om de blir oppfylt eller ikke. Drømmer gir deg et pusterom, en eventyrverden midt i virkeligheten. Drømmer gir deg håp. Så man skal ha drømmer, og likevel være glad for det livet man har. Positiv tenkning er et ufattelig "våpen". Har du evnen til å tenke positivt kan du snu nesten enhver situasjon til noe godt. Det kan redde deg fra avgrunnen når du møter kriser! Jeg har flere enn én gang ønsket meg mer av denne utrolige egenskapen. Men hvis man ikke har lett for å helle til det positive, så kan man jo jobbe mot å bli det! Så det gjør jeg!

Hva mitt sosiale liv angår - eller som jeg velger å kalle det; min mangel på sosialt liv - så er det vel slik at mange er i min situasjon. Sånn er det å bli voksen. Man får egen familie. Et hjem som må stelles (kontinuerlig!). Man må prioritere. (La golvvasken stå til neste dag for heller å leke ute med datteren sin før hun legger seg for kvelden, er et godt eksempel på riktig prioritering.) Man flytter gjerne til et sted man ikke kjenner så mange. Man jobber....Man får bare prøve å rydde litt plass til å kunne være sosial av og til, og være takknemlig for de gangene man faktisk får det til! Mange ganger må man rett og slett ta seg tid. Finne en luftboble i den ellers stappfulle timeplanen. For luftboblene er der. Man må bare (ofte) ønske å finne dem.

Jeg har på ingen måte sluttet å drømme om hus med hage, ikke om egen hest - eller tilsvarende- heller. Drømmene er der, og hvem vet: kanskje de realiseres en dag! Livet er en reise og ingen vet hva som møter deg på veien. Jeg skal i alle fall være glad og takknemlig for det gode som livet kan by på.
Jeg skal se skjønnheten og kjærligheten.

En liten rapport fra helgen...

Atter mandag, og en fin helg er forbi.

Vi fikk gjort masse med veggene denne helgen! Vi kjøpte, og begynte å legge panelplater forrige helg. Vi kjøpte platene på Byggmakker i fargen egghvit med perleprofil. Panelet ser ut som det er malt, det er ikke sånn glatt overflate som jeg var redd for at det skulle være. Det blir kjempefint! Skal legge ut bilder etterhvert. Nå har vi altså bare en vegg igjen, pluss at det er to vegger som skal males. Og listverk, ikke minst.

Ingrid blir fort lei av å være inne, så vi fikk litt hjelp av bestemor på lørdag. Og da hun dro hjem var jeg ute med henne. Nabogutt 1 kom ut, og vi var ute lenge og koste oss! Sykla masse på trehjulsykler, løp og klatret rundt. Søndag fikk vi tid til en liten tur i skogen også. Vi dro med oss kakao på termos og påsmurte pannekaker. Deilig å sitte inne i skogen og kjenne høstluktene mens gule bjørkeblader virvlet rundt oss! Jeg elsker rett og slett høsten! Elsker synet av naturen i høstskrud, frisk luft mot ansiktet og luktene! (Jeg kommer stadig tilbake til lukter. Lukt er en viktig sans for meg.  :) )

Pus var selvfølgelig med oss. Han er alltid med oss når vi er ute, og til og med på turer i nærmiljøet.

Senere var det Nabogutt 2 som ble redningen. Ny runde med løping og klatring og sykling! Det er virkelig gull å ha barn i nabolaget. Vi har en utrolig sosial datter og heldigvis er det en god match med henne og naboguttene. Nabogutt 1 går i hennes avdeling i barnehagen, mens Nabogutt 2 flyttet inn i vår og går i en annen barnehage. Det er så deilig å se hvordan hun tar kontakt og på en måte tilpasser seg hver og enkelt. Hun går jo kjempefint sammen med sine 4 og 5 år gamle søskebarn også!

På lørdag fikk jeg kjøpt meg sykkel! Endelig! Nå kan vi dra på sykkeltur alle mann. Håper vi får noen fine høstturer utover, at ikke snøen legger seg allerede i oktober som den gjorde i fjor..

Lagde en nydelig eplekake på impuls på søndag! Veldig rask og enkel oppskrift som jeg fant i en oppskriftbok for barnemat.  Her er oppskriften:

2-3 Epler, skrellede i tynne skiver

1 dl sukker
100 g smør

2 egg

2 ts vaniljesukker

1,5 dl mel
2 ts bakepulver

kanel

Legg epleskivene i en smurt form. Strø kanel og sukker på. Pisk sukker og smør. Tilsett egg og vaniljesukker. Tilsett mel og bakepulver. Hell blandingen over epleformen. Stekes på 180 C i 30-35 min.

Mmmm! Ble ikke så veldig stor, så er dere flere enn 3, ville jeg doble oppskriften!

Ønsker alle blogglesere en fin uke!

Laura

Tidsklemma - ikke bare en klisjé...

                                                Det er synd at man ikke får mer tid til sånne stunder:  
                                                   undring og refleksjon over en fluesopp.

Begrepet Tidsklemma har jo vært i vinden noen år nå, men det er først etter at jeg ble mamma at jeg virkelig helhjertet kan slutte meg til gjengen som sukker oppgitt over at "døgnet skulle hatt flere timer, du!"

Mandag til fredag er jeg på jobb, er hjemme rundt 1630. Da er det 2,5 timer til Ingrid skal legge seg. På 2,5 timer skal vi lage og spise middag, rydde etter oss og gjøre litt husarbeid generelt. Hvor i all verden skal vi få plass til den viktige "kvalitetstiden" i sammen?? I tillegg til burde-burde skal jeg også være MAMMA og kjærste, og dyrking av egne interesser, som er bare mine, hvor passer de inn i dette?

Når endelig helga kommer må vi ofte bruke lørdag på diverse innkjøp, også er det det evige husarbeidet... Og siden jeg ser så lite til datteren min ellers, blir det jo til at jeg prioriterer henne i helgene. Skulle bare mangle!
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde anledning til å jobbe mindre. 80% hadde vært perfekt! Da jeg begynte å jobbe etter mammapermisjonen hadde jeg noen måneder med 80% stilling - da hadde jeg en dag fri -  og det var rett og slett en annen verden! Jeg hadde tid til å få unna litt husarbeid eller innkjøp og det beste av alt: jeg hadde litt tid til meg selv i tillegg til at jeg fikk se mer til Ingrid! Det var så utrolig deilig å kunne dra ut til hesten (som jeg er så heldig at jeg kan disponere når jeg vil), ri og kose meg, komme hjem og dusje og hente Ingrid tidlig fra barnehagen. Det var en dag til rekreasjon. En utrolig viktig dag som gav meg enormt mye. Men det gikk ikke i lengden. Økonomien tvang meg tilbake i full jobb, og Tidsklemma var et reelt faktum.

Noen ganger blir jeg nesten skremt over hvor utrolig fort tiden går. Ukene flyr avsted og helgene fortoner seg som blaff, et vindpust i ansiktet, man rekker å blunke - så er de vekk. Jeg sitter noen ganger igjen med en følelse av at livet flyr forbi, som et tog jeg ikke klarte å hoppe på, og nå drar det ifra meg. Tiden min går primært til jobben, og gjøremål som er lite lystbetont. Den dyrebare tiden som skulle ha vært brukt på viktige ting: barnet mitt, kjærsten min, aktiviteter og sysler som gjør meg lykkelig. Når skal man få tid til slikt? Jeg har prioritert bort hesten, til fordel for datteren min. En ganske tung avgjørelse, fordi hest er en viktig ingrediens i livet mitt. Men det har bare blitt sånn, det må nesten bli sånn..Man må prioritere, én ting går på bekostning av noe annet.. Nå er jeg på dette voltigekurste en gang i uka, og det er egentlig nok i den fasen av livet hvor jeg er nå.

Også alle menneskene som jeg ønsker å tilbringe mer tid med! Søstrene mine, venninner, slekt.. dessverre bor jeg altfor langt unna dem. Jeg ønsker meg ofte tilbake til "gamle dager", da vi alle var samlet på ett sted, et lite sted. Jeg kommer nok alltid til å bære med meg en drøm om å vende tilbake til hjemtraktene...

Men livet er her og nå, og det må leves nå! Og Tidsklemma er en del av det. Så jeg får bare leve sammen med den og prøve å finne metoder som kan gjøre at den letter litt på trykket nå og da. Tralala!

Laura

The Tree of Life - 'Funeral Canticle' (Edit)

Må legge inn denne sangen som et supplement til forrige innlegg.

L

The Tree of Life

Det er langt mellom de filmene som virkelig setter avtrykk, og blir sittende igjen i hodet mitt i lang lang tid.

The Tree of Life er en sånn film.

Jeg har faktisk sett den to ganger på kort tid. En gang med kollegene mine og en gang med kjærsten min, og den er like sterk den andre gangen som den første gangen jeg så den. Det mener jeg er et kvalitetstegn, når filmen tåler å bli sett flere ganger uten at den taper seg, uten at magien er borte. At man kanskje oppdager noe nytt, at man kanskje får en "a-ha-opplevelse" over en scene som kanskje var litt uklar den første gangen. At man blir like rørt, like forundret over skuespillernes prestasjoner og føler like mye sympati - eller til og med kjærlighet - til filmens karakterer.

The Tree of Life er en film som er vanskelig å beskrive. Det er ikke noen pådrivende handling, en story med begynnelse og slutt. Det er mer en......reise! En reise i livet. Om det å være menneske. Om de store spørsmålene i livet. Om mening. Om sterke følelser. Sorg, sinne, kjærlighet. Til mennesker og til Gud.

Denne filmen setter igang en masse følelser. Omtrent under hele filmen satt jeg og kjempet mot tårene. Ikke nødvendigvis fordi det var så trist, men fordi jeg ble så uendelig rørt. Fantastiske bilder kombinert med nydelig musikk, tematikken, paraleller til - og tanker rundt mitt eget liv gjorde at denne filmen inntok kroppen min og på en måte vokste og fylte hele meg. Jeg ble sittende under hele rulleteksten bare for å hente meg inn igjen. Tankene og følelsene måtte liksom legge seg til ro.

 Hele filmen er, fra begynnelse til slutt, et kunstverk. Ikke ett eneste øyeblikk er filmingen overlatt til tilfeldighetene. Vonde og gode øyeblikk- rammen rundt er så utrolig vakkert framstilt. Jeg leste en plass, nå husker jeg ikke hvor (festivalavisa i Haugesund?), at regissør Terrence Malick har sagt eller ment at verden kunne ha vært et sånt vidunderlig vakkert sted, hvis vi bare lot oss legge merke til  skjønnheten.

Et par sitater dukker opp i filmen, og dette tror jeg er selve nerven i filmen, det er dette den prøver å fortelle oss: 

"Help eachother. Love everyone. Every leaf. Every ray of light. Forgive."

og

 "The only way to be happy is to love. Unless you love, your life will flash by."

Dette er ikke en film for de som er ute etter lett underholdning eller action. Jeg ser rundt omkring på forum og andre nettsteder at det er veldig delt oppfatning av filmen. Noen kan ikke fordra den, noen er usikre på hva de i det hele tatt har sett og atter andre elsker den. Da jeg hadde sett den med tre av mine kolleger ble jeg faktisk litt overrasket over at vi likte den alle sammen. Vi er ganske forskjellige mennesker med ulike preferanser når det gjelder film, men denne rørte ved følelser vi alle hadde.

Terrorens virkning

Jeg hadde en opplevelse på et fly nylig. Ikke noen spesiell hendelse i seg selv, men den satte igang en indre opplevelse i meg. En reaksjon som overasket meg fordi den var så irrasjonell, men som jeg synes forteller litt om hva terror - og 22.juli-episoden spesielt- gjør med oss mennesker.

Etter 11.september ble jeg litt reddere for å fly. Altså ikke snakk om noen flyskrekk, men jeg er ikke så glad i å fly lenger..Syns det er litt ekkelt. Får sånne "Tenk hvis.."-tanker som jeg prøver så godt jeg kan å jage vekk.

I alle fall så satt jeg nå der på flyet. Jeg måtte legge håndbagasjen min mye lengre bak, fordi det ikke var plass i nærheten av setet mitt. Dette stresset meg litt, da jeg gjerne ville av flyet fort i Oslo sånn at jeg kunne kaste meg på flybussen. Alternativet ville være å vente en time på neste buss. Så var det en hyggelig mann bak meg (stakkars han- håper ikke han leser dette!) som også la bagasjen sin bak med min. Da vi var i lufta gikk han bak og hentet sin koffert. Jeg hørte han spørre cabinpersonalet om det var greit at han hadde bagasjen sin stående der under turen videre, og det fikk han.
Der bgynte hjertepumpa mi å gå fortere.
Hvorfor i all verden??? tenker du vel nå, og ja hvorfor?? Rett og slett fordi tankene min surret i vei på egen hånd og rotet seg bort i terror-tanker!

Hvorfor henter han bagasjen sin nå? Har han våpen der? Har han tenkt å kapre oss? Jeg syns nesten han ligner litt på Anders B. B.? En kompanjong? Hvorfor er han så hjelpsom mot meg? Er det for å framstilles som en grei og likandes fyr? Er han ikke litt høy/ nervøs?

Jeg fikk altså skikkelig panikk inni meg! Pulsen slo som en hammer i halsen min og jeg måtte tvinge meg selv til å puste rolig. Bedre ble det ikke da han bøyde seg fram til meg og sa at jeg sikkert kunne hente bagasjen min jeg også.

Panikken varte ikke så lenge heldigvis. Jeg klarte jo å roe meg ned og tenke "rasjonelt".

Men er det egentlig så irrasjonelle tanker? Det skjer jo. Terror skjer. På plasser og i situasjoner som kan virke helt absurde...

Etterpå måtte jeg riste på hodet av meg selv. Slik har jeg altså blitt. Plutselig angst uten grunn! Jeg kan vise til flere episoder der jeg har følt meg utrygg og redd ubegrunnet. Og det er terrorhandlingene som har skapt mye av angsten. Jeg har blitt reddere etter 22.juli. Og ikke bare for terror, men for ting som kan gå galt generelt.

Jeg håper dette er følelser som blekner litt med tiden...

Laura

Snurr film!

Et nostalgisk bilde, ettersom filmrullen har utspilt sin rolle

etter digitaliseringen av alle norske kinoer i disse dager.

Jeg er litt stolt av DVD-hylla mi. Ikke at den er så omfattende, men fordi det rett og slett er en kremsamling!

I startfasen av innsamlingen hadde jeg ambsjoner om å skaffe meg de beste thriller/skrekkfilmene jeg visste. Som skrekkfan synes jeg at det er et must å ha godbitene i hylla, klare til å dras fram en mørk, stormfull aften da behovet for et (ufarlig!!) grøss melder seg. Men etterhvert ble den utvidet til å inneholde alle typer sjangre; komedier, drama, action... Men felles for dem alle er at de er GODE! Film er selvfølgelig subjektivt (hvertfall til en viss grad..?), men jeg tør å påstå at hylla mi er full av kvalitet og ekte filmkunst. (Og det som ikke er like kvalitetsfult, er hvertfall underholdende!)

En god film kan ses flere ganger mener jeg, og de filmene jeg har samlet er sånne filmer som jeg gjerne kan se både tre og fem og ti ganger. Men det er også mange gode filmer som du ikke finner i DVD-hylla mi, men som kunne fortjent en plass der. For eksempel Dancer in the dark av Lars von Trier, som jeg rett og slett ikke makter å se igjen! Bjørk gjør en virkelig utrolig innsats i den filmen, men den er så hjerteskjærende, så vond og grusom at jeg ikke har noe ønske om et gjensyn med den med det første..

Selvfølgelig finns det millioner av filmer der ute som jeg ikke har sett, og av den åpenbare grunn selvfølgelig ikke er å finne hos meg.. Så tips mottas med takk ;)

Siden jeg har en forkjærlighet for lister, skal jeg her liste opp filmene mine:

(Ikke så spennende for mannen/kvinnen i gata kanskje, men jeg skriver jo blogg først og fremst for meg selv, og hvem vet; kanskje noen filmfreaks er her inne og snoker og får behov for å kommentere min selvutnevnte eminente filmsamling...)

Altså:

• Shining     
• The Exorcist
• The Others
• The exorcism of Emily Rose
• Ringu
• Kill Bill vol.1
• Kill Bill vol.2
• Pulp Fiction
• The Silence of the Lambs
• Den fabelaktige Amélie fra Montmartre
• Fargo
• Snatch
• Atonement
• Across the Universe
• Death Proof
• Bruce Almighty
• Twin Peaks: Fire Walk With Me
• Wild at Heart
• Mulholland Drive
• Lost Highway
• Men in Black
• No Country for old Men
• The other Boleyn girl
• The ninth gate
• Lord of the Rings-trilogien
• Halloween
• Bram Stokers Dracula
• El Orfanato
• Grease
• Inglorious Basterds
• Dumb and dumber
• Shutter Island
• The Departed
• Monty Python and the holy Grail
• P.S. I Love You
• Twister
• Ghostbusters 1&2
• Indiana Jones-trilogien
• Harry Potter (de som har kommet ut på DVD)
• Twin Peaks (tv-serie) (x2...)
• Six Feet Under (tv-serie)
• American Beauty
• De dødes tjern
• Winter's Bone
• Hanna
• True Grit
• Black Swan
• Another Year
• You will meet a tall dark stranger

And more to come!

Laura

Regnværsdag og lykkelig!

Det er så deilig å være tilbake! Da jeg satt på flybussen hjemover ilte det glede gjennom kroppen min når jeg tenkte på at nå ser jeg snart Go'jenta mi igjen! Hun var i seng, men hadde ikke sovnet og hun kom mot meg og slo armene om meg, så blid så blid! Hun er bare det beste på denne jord! Så full av kjærlighet. Kompromissløs kjærlighet.

Uendelig tillitsfull.

Tenk at hun forbinder meg med det tryggeste i verden. Det er nesten litt skremmende å tenke på...

Hun taklet mitt fravær veldig godt. To netter hadde hun våknet og spurt etter mamma, men da pappan sa at: "Mamma er jo i Haugesund", hadde hun godtatt det og lagt seg til å sove igjen. Jeg er stolt av henne! Hun er så trygg og klok og god. Med meg gikk det også bra. Jeg savnet henne, ja. Men det gikk! Det gikk i ett fra kl 0800 til midnatt hver dag, så det var rimelig travelt. På 4 dager fikk jeg sett 15 filmer. Mye bra og noe mindre bra. Også har jeg lært at jeg faktisk kan være litt borte fra datteren min uten at verden går under av den grunn! Betryggende å vite...

På impuls meldte jeg meg på et voltigekurs, det vil si min venninne meldte oss på. Første gang er i kveld, og jeg kjenner at jeg gleder meg! Skal bli fint å komme meg ut av huset sammen med en venninne og gjøre noe gøy! Noe som inkluderer hest og som kan bli en ny erfaring! Får dessuten trent opp balanse, styrke og kanskje litt mot? Blir veldig spennende!

Laura