Når barnet ikke spiser

I sterk kontrast til gårsdagens innlegg har jeg i dag en litt tung dag, og jeg føler meg inspirert til å lette hjertet mitt for et problem som har vært gjennomgående helt siden Ingrid sluttet med pupp: hennes minimale inntak av mat.

I dag er jeg hjemme fra jobb, i utgangspunktet fordi jeg er syk. Men siden Ingrid har slite med stygg hoste i 3 uker uten tegn på forbedring, synes jeg at jeg må gripe sjansen og konsultere lege i dag når jeg har sjans. Selvfølgelig får jeg ikke time før midt på dagen, så da hangler jeg her hjemme med en spinnvill jentunge. Ikke det beste når man er syk....Og som vanlig "stresser" jeg med matstellet. Prøver å lage pannekake - som er en av få ting hun faktisk spiser- med mindre hell. Første gikk i søppelbøtta, og mens jeg står og skraper en uformelig deigklump ut av panna må jeg nesten ta meg sammen for ikke å begynne å gråte! Terskelen er sannelig ikke høy når jeg er småsjuk og sliten..

Men tilbake til tema.
Ingrid sluttet jo selv med pupp, og man skulle igrunnen tro at hun da var klar for å innta vanlig mat. Som baby hang hun mye i puppen så da spiste hun jo godt. Men så var det slutt. En ting er at hun spiser utrolig lite. En annen ting er at hun er så selektiv at jeg aldri har sett på maken! Selv var jeg en unge som også var småspist, men jeg var ikke så kresen. Som mor vil man selvfølgelig det beste for barnet, og vi har lagt vekt på å lage gode matrutiner. Vi har et variert kosthold, lager ALLTID hjemmelaget middag hver dag, prøver å ha annenhver dag med kjøtt og fisk og alltid grønnsaker. Både jeg og kjærsten er glade i mat, og koser oss med mat. Jeg skjønner ikke hvorfor hun har blitt så anti-mat?? Det eneste hun spiser i løpet av en dag er yoghurt, et par osteskiver og litt saus. (Så sant vi ikke lager pannekaker til frokost.) Nisteboksen kommer hjem fra barnehagen -urørt... Hva gjør man? Hva gjør jeg feil?

Dette ble jo fort min kjepphest, og det er godt mulig at hele matgreia ble en stressfylt affære. Selv om jeg raskt ble bevisst på dette og prøvde å lage gode miner til slett spill. Innvendig var jeg i full frustrasjon, og jeg har ikke alltid så lett for å legge bånd på meg.. Dessverre!

Legger hun på seg da?
Så vidt det er. Hun følger sin egen vekstkurve, og det er jo bra selvom den ligger under vekstkurven til alle andre barn jeg vet om, inkludert de som er et år yngre..( Vekt, ikke høyde.) Og hun var veldig tidlig ute motorisk sett, og hun er langt framme språklig. Så utviklingen er i høyeste grad tilfredsstillende. Energinivået er det heller ikke noe å si på. Hun holder tvert imot et helt utrolig høyt aktivitetsnivå! Og har alltid sovet veldig lite i forhold til andre barn.

Så hva har jeg egentlig å bli stressa for? Jeg har sluttet å tro -eller være redd for -at hun ikke får i seg det hun trenger. Jeg ser jo at hun er i fullt vigjør og vel så det. Så det er vel ikke så mye der det ligger lenger. Men det er ganske frustrerende å kaste så mye mat. Jeg tror at 90 % av alle middagsglass og babygrøt-pakker gikk i søpla. Energien og tiden jeg har brukt på å lage middager med spesielt tanke på henne som ikke blir rørt. Ikke er det så veldig lettvindt å lage pannekaker hele tiden heller. Også er det noe med det at man skal spise til måltidene, og når hun ikke spiser så må vi tenke på det, og demed tilby henne mat senere når det kanskje ikke passer i det hele tatt... og som regel helt fånyttes, fordi hun ikke vil ha noe da heller! Så går man rundt med den tanken i bakhodet hele tiden: Ingrid har ikke spist.
Selvfølgelig blir jeg stressa! Et så viktig primærbehov som mat, når man skal vokse og utvikle seg og legge gode grunnlag for et sunt liv, det er klart at en mor instinktivt blir urolig når barnet ikke spiser!
Og jeg tenker på framtiden og problemene vi kan møte hvis matutvalget er like snevert. Jeg har ikke lyst til å måtte stå å lage to typer middag fordi datteren vår er kresen!

Så hva gjør jeg?
Konklusjonen blir akseptér. Akseptér at hun spiser lite, og håp på at hun får utvidet sin mathorisont med tiden. Så kan jeg jo være glad for at hun etter all sannsynlighet aldri kommer til å streve med overvekt!

Akkurat nå

Ingrids store helt akkurat nå.

...hører jeg pludring, prating og synging  fra badet der kveldsstellet foregår. Og vinden som går i kast utafor husveggen. Rundt meg er det dempet belysning og tente lys. Selv sitter/ ligger jeg i sofaen med PC'en i fanget, litt småsyk, og dermed legitimt at jeg gjør minimal innsats med husstell. Ganske så deilig faktisk! Å være akkurat nok syk til å bare ta det med ro, men ikke så syk at bare å bevege seg er en plage. Jeg koser meg. Kjenner på hverdagslykken og lagrer den i hjertet mitt.

Advent-feeling

Da er vi vel trådt inn i adventstiden, siden det var første søndag i advent i går.. Eller hvordan er det egentlig? Har alltid tenkt på at adventstiden starter 1. desember, men man regner kanskje fra 1.søndag i advent? Hm...

Anyway; jeg er i julemodus og tenker veldig mye på julegaver, julepynt og så videre, men jeg har ikke fått satt så mange av disse tankene ut i livet. Julegaver har jeg ikke begynt på, og erfaring tilsier at jo før jo bedre, så det er i grunnen bare å sette i gang.. Også skal jeg investere i litt mer julenips, adventsløper og noen telys-glass med juletouch! (Temaet telysglass er et kapittel for seg. Jeg er nemlig litt over gjennomsnittelig opptatt av telys-glass.. ) Til min store ergrelse finner jeg ikke adventsstjernen vår, så nå lyser det fra stjerner og adventsstaker i alle naboenes vinduer, men ikke i vårt.... ergre! Sånn går det gjerne når samboeren rydder i boden. Da kommer det som blir ansett som uviktig i hans øyne stuet inn i den mørkeste og mest uframkommelige kroken...

I går var vi med på en lokal variant av tenning av julegran. Med start fra svigers' hus gikk vi i fakkeltog ned til en lekeplass der det sto korps, juletre og benker med salg av boller o.l. Vi fikk lekt litt med lekeapparatene og sett grana bli tent, før det kom kastende over oss et skikkelig uvær. Regn og vind fikk oss til å sette nesa hjem litt fortere enn vi i utgangspunktet hadde tenkt oss. Været bidrar ikke nevneverdig til å skape julestemning i år. Den siste uka har det vært mildt sagt ustadig, med annenhver dag mildvær og frost. Jula kommer uansett, men hadde vært koselig hvis den ble hvit da!

Etter at Ingrid hadde lagt seg gjorde vi ferdig adventskalenderen hennes. Selve kalenderen kjøpte jeg på Kremmerhuset, og nå er den fylt med små innpakkede gaver. Jeg har alltid tenkt at en slik type kalender er litt "over the topp", altså en gave hver dag!? Da legges lista litt høyt, har jeg tenkt, og at julegaven på selve julaften må jo bli deretter for å kunne toppe en måned med gavedryss! Men vi har overhodet ikke siktet høyt, det er bare småtterier som et par hårstrikk og en spenne osv. Gleder meg stort til å se henne åpne de små gavene!

En svært så standhaftig øyekatarr begynner nå å vike plassen for en gryende forkjølelse. Tett i nesa, tett i ørene og hoste. Veldig sannsynlig det samme som Ingrid har slite med i to uker nå... Rart, i fjor som vi hadde tidenes kaldeste vinter var jeg ikke syk en dag, selv om både Ingrid og mann hadde sine tørner. Jeg skal vel ta det igjen denne vinteren da!
Ups! Positive tanker Laura, positive tanker!

Runder av med denne fine julesangen!
Ha en fin adventstid.

Å, kunne eg fara til Telemark...

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Å, kunne eg fara til Telemark

og leva ei sumarstund!

Der gror det ryllik på stovetak

og songar på folkemunn.

Til Telemark, dit stend mi Trå

til Gauksto-fjell

og til Vinje-gjeld

til Rjukan sval

og til Morgedal

- til sumars so får me sjå!

Per Sivle

Jeg føler det ofte sånn. Selv om jeg har det bra her, så lengter jeg veldig etter Telemark.
Etter naturen.
Etter fjellene.
Etter lukten av skog.
Jeg lengter etter den jublende fuglesangen som jeg aldri hører her. Jeg lengter etter elvebrus og suset fra skogen.
Jeg savner den umidelbare nærheten til naturen.
Da jeg bodde der visste jeg virkelig ikke hvor heldig jeg var som levde i slike omgivelser: midt i et nasjonalromantisk maleri! Mangelen på fjell her gjør at jeg - underlig nok- føler meg innestengt. For å forklare det litt nærmere: her får man aldri utsyn. Man ser rett inn i bygninger eller trær. Man ser aldri lengre enn 100 meter.. Fjell gir meg romfølelse. Det at man kan se bort på et fjell eller en fjelltopp som ligger mange mange kilometer borte gir meg en frihetsfølelse, en slags åpenhet inni meg som jeg ikke kan føle her i folketette Akershus. 

Jeg trenger vel ikke vente helt til sommeren før jeg kommer til Telemark igjen, da...Om ikke før, så blir det hvertfall julefeiring der!

Tanker fra et mammahjerte

Jeg må bare si det, til tross for at det hørtes klisjéaktig ut: men å bli mamma er bare helt...ja, fantastisk!

Korreksjon: å være mamma er helt fantastisk. Den kjærligheten jeg føler for min datter er så stor, så unik, så enorm at det kan egentlig ikke beskrives. Dere som ikke har barn har faktisk ingen forutsetninger for å vite hvordan det er, hva det gjør med deg som menneske. Før jeg ble mamma hadde jeg selvfølgelig en forestilling om hvordan det ville være. Og til en viss grad stemte den forestillingen. At den kjærligheten skulle overgå det meste for eksempel. Det gjør den, men hvordan det ville være å kjenne denne kjærligheten i praksis, kunne jeg ikke vite på forhånd.

Å bli mamma gav flere emosjonelle følger for meg. Det første som viste seg - og som egentlig overasket meg litt - var mitt voldsomme behov for å ha henne nær meg! Jeg som hadde sett for meg å ha henne i sin egen seng, synes plutselig at hele den tanken var uutholdelig! De første nettene lå hun hos oss, men etter en uke eller så, la vi henne i senga si. Jeg mener det; senga sto kanskje 90cm fra vår seng, men disse centimeterne fortonet seg som kilometere for meg! Jeg syns hun lå altfor langt unna meg! Og i likhet med millioner av andre mødre rundt om i verden, lå jeg og lyttet intenst etter pusten hennes. Dere ikke-mammaer kan nok riste litt på hodet og smile litt overgitt i skjegget over slikt hysteri, men bare vent! ;)

Å føle sånn uenderlig kjærlighet kan også tynge. Det enorme ansvaret som det er å skulle ta seg av et barn, redselen for at noe skal skje... Der jeg som gravid fløy rundt og levde livet mitt omtrent som før; rei på hesten, stod på slalom, var ikke engstelig over graviditeten i det hele tatt. Det snudde om da jeg hadde en liten i armene!

I dag er engstelsen byttet mer ut med glede. Selvfølgelig føler jeg engstelse fra tid til annen, det sier seg selv at det å være forelder innebærer en god dose med engstelse, faktisk resten av livet....Men gleden! Gleden over at et så fantastisk menneske finnes! Jeg kan gå rundt på jobben og plutselig kjenne en ilende lykke gjennom kroppen over tanken på Ingrid! At hun er. At hun er min datter. Jeg gleder meg hver dag til å komme hjem til henne, eller til å hente henne i barnehagen. Se henne lyse opp i et stort smil når hun ser meg og hvordan hun løper mot meg mens de små fjonene på hodet virrer i vinden.
Hun er så god, så snill, så vakker, så bestemt, så temperamentsfull, så kul! Hun er en storm, en hvirvelvind, så full av strålende liv!

Å bli mamma forandret meg som menneske. Ikke så mye min personlighet kanskje, men mitt livssyn. Jeg har fått andre prioriteringer. Jeg ser verdien i andre ting enn jeg gjorde før. Jeg ser annerledes på livet rett og slett. Fokuset er endret. Perspektivene er endret. Livet føles mer verdifult!

Look At Miss Ohio - Gillian Welch & David Rawlings

Kom over denne på youtube og fikk så lyst til å dele den. Den er så fin, og jeg liker spesielt godt disse live-versjonene der de synger sammen og utførelsen er akustisk.  Det var slik som dette konserten jeg var på ble fremført.
Enjoy, og ha en fin mandagskveld og uke.

Trøtte kvelder

Høsten har nå trådd inn i sin mørkeste tid. Trærne har mistet alle bladene. Brune og sprikende står de igjen. Ribbet. Nakne i den rå lufta.
Vinteren lar vente på seg. Ennå har dagene vært forholdsvis milde. Men mørket er her. Vi har stilt klokka tilbake og det begynner å bli skumring når jeg drar hjem fra jobben. Selv om jeg elsker høsten og liker vinteren og gleder meg til adventstiden og jul, så er det ett minus med dette: nemlig mørket. At det er kaldt ute har jeg ikke noe særlig problemer med. Men mørket syns jeg er tungt. Dagene er så korte, jeg ser sjelden sola og energinivået synker. Nå for tiden blir jeg kjempetrøtt allerede klokka sju på kvelden! Skikkelig sigen! Hvis jeg ikke har noe som jeg på forhånd har bestemt meg for å gjøre, skal det mye til for å få meg ut av døra etter klokka sju på kvelden!
Jeg husker når jeg hadde hesten... Da var jeg ute tre ganger i uka. Jeg ringte aldri og avlyste. Selv om det fristet minimalt å skulle ut i stupmørket og iskulda eller plaskregnet for å ut og ri alene, gjorde jeg det alltid. Og det var jo alltid deilig å komme seg ut. Når jeg først satt til hest og jeg kjente lukta fra den våte skogen blande seg med lær og hest, var jeg jo alltid lykkelig.

Men i dag dro Ingrid til bestemor og bestefar, og jeg og min kjære brukte fritden vi fikk til å jogge! Vi jogget i lysløypa og hadde en frisk og fin tur. Selvtilliten fikk dessuten et boost, da vi tok igjen et annet joggende par! ;) I motsetning til altfor mange andre kvelder, kan vi i kveld slange oss i sofaen med lys samvittighet!

Til slutt: Er det lov å bli irritert når naboen setter igang med slagdrill og hammer klokka 20 på kvelden? Jeg synes egentlig det, men mulig jeg er en muggen særing...

Ammetiden - fra smertehelvete til himmelsk lykke

Bildet er lånt fra Mammabutikken.no

I kjølvannet av amme-diskusjonen som pågikk for et par ukers tid siden, fikk jeg lyst til å skrive litt om mine egne erfaringer og opplevelser av amming og ammetiden min. Først og fremst vil jeg da påpeke at dette innlegget er ikke ment som en moraliserende pekefinger mot de som ikke velger å amme, men håper snarere på at jeg med dette kan oppmuntre og sette litt mot i dem som strever med ammingen.

Da jeg endelig fikk min skjønne datter i armene mine rett etter fødsel, tok det ikke lang tid før fødselshjelperen la henne mot brystet mitt. Min lille fant frem og fikk seg noen styrkende munnfuller etter strabasene. Sugeteknikken var umiddelbart på plass! Glad og fornøyd satte jeg dermed igang med min tid som ammende mor. Dagen etter merket jeg at det var litt ømt, spesielt på det ene brystet. Dette sa jeg ifra om til sykepleier/ jordmor, litt bekymret - ettersom jeg flere steder hadde lest at "amming skal ikke gjøre vondt!(...)" - hvorpå jordmoren beroliget meg med at det gjør vondt i begynnelsen! Så jeg slo meg til ro med det. Jeg dro hjem allerede etter ett og et halvt døgn på sykehus. Alt var jo ok, og jeg lengtet etter å komme hjem med min lille.

Men ammingen skulle vise seg å bli mer problematisk enn fryktet. Og det var smerten som var problemet. Min lille sleit med å få tak på mitt venstre bryst, og dette gjorde at det ble mye masing og kaving og hardhendt behandling med dette brystet. Jeg ble så sår! Det ble helt uutholdelig. Jeg beit tennene sammen, tårene rant, blodet rant, jeg gråt av smerter! Jeg hadde mye melk og Ingrid tømte ett og ett bryst annenhver gang. Så da det ble tid for venstre bryst-amming måtte jeg forberede meg psykisk, trekke pusten og sa til min kjære halvt på spøk og helt på alvor: Nå kommer haiangrepet! For det var virkelig som å bli utsatt for et haiangrep (uten at jeg skal skryte på meg å ha blitt utsatt for det, men jeg tror dette kan sammenlignes ;) ). Jeg takket Gud for at Ingrid ikke var av dem som er født med tenner....

Å ikke amme var overhode ikke et tema for meg. Jeg skulle amme! Så jeg begynte selvsagt å prøve å finne løsninger som kunne lette på min situasjon. Albueskjell og ammeskjold var det som i første omgang skulle prøves. Albueskjell slo jeg fra meg, av den grunn at de ikke hadde dem på apotek, men vi måtte på sykehusapotek. Jeg hørte dessuten at det var veldig lett å pådra seg sopp av albueskjell, men det var først og fremst på grunn av vanskelig tilgjengelighet. Ammeskjold derimot kjøpte jeg meg på Babyshop. Med stor skepsis undersøkte jeg den ENORME tuten som skulle være brystknopp, og tenkte "jaja, går dette så går alt..."

Og min lille skjønne tok silikon-knoppen også hun! Jeg måtte få igang melkeutdrivelsen på forhånd, slik at tuten ble fylt med melk og da var hun i gang. Selv om jeg fortsatt måtte trekke pusten dypt og bite tennene sammen i suge-seg-fast-øyeblikket, var likevel smerten redusert med 50%. Og etter noen titalls sekunder drev den bort, og jeg fikk en tilnærmet normal ammestund. Jeg var så stolt av lille Ingrid som tok både ENORM silikontut og naturelle pupp! Og litt stolt av meg selv også som faktisk klarte å gjennomføre ammingen på tross av STORE smerter! Etter hvert kunne jeg starte med ammeskjoldet til hun var kommet orntlig igang, for så å fjerne det og fortsette med naturelle. Etter noen uker kunne jeg droppe hele ammeskjoldet.

Etter denne innkjøringsperioden la ammingen seg til ro. Men så noen måneder etter dukket det opp et nytt problem. Plutselig ville hun ikke ha det høyre brystet! Jeg fikk litt småpanikk etterhvert, mitt høyre produserte veldig mye melk og jeg ble sprengt og øm. Pumpet jeg meg, endte det med at jeg måtte kaste melken, for hun som hadde vært så flink som tok ENORM silikontut, nektet plent å ta flaske! Jeg ringte ammehjelp og styra på. Vi tenkte at det kunne være noe i det faktum at melken kom veldig voldsomt i mitt høyre bryst, at det rett og slett ble for mye å svelge unna for henne. Jeg lirket og lurte og noen ganger hjalp det å legge henne i tvilling-posituren. (Altså at hun lå med sin høyre side ned .) Vi fant aldri ut av hva som var grunnen til dette fenomenet, men uansett så gikk det over og atter falt alt på plass. Denne gangen for godt.

Jeg må bare få si: Ammetiden står for meg som noe av det beste og vakreste med babyperioden. Jeg ville for alt i verden aldri gått glipp av den! Jeg ammet i ett og et halvt år, da fant Ingrid ut av seg selv at nok var nok. Ingen opprivende avvenningsperiode for oss.
Å sette seg godt til rette i sofaen eller i sengen, legge henne til seg og se at hun faller til ro, kjenne melken strømme, se at hun svelger og koser seg, det var så uenderlig trygt og godt! Her er hun, i mine armer, ved mitt bryst.
Blikket hennes.
Av og til opp på meg i inderlig samhørighet. Av og til att og fram etter hvilke lyder hun oppfattet rundt seg.
Og hånda hennes.
Som alltid klappet eller strøk meg eller holdt meg i hånden. Det var vidunderlig disse stundene vi hadde sammen. Helt vidunderlig. Stunder med ro og lykke. Det hender at jeg lengter etter dem.

Så til dere som strever med ømme, vonde bryst: Ammeskjold kan være vel verdt å prøve! Gi deg og barnet litt tid, sannsynligvis kommer det til å bedre seg! Med meg tok det som sagt uker, og mens det pågikk tvilte jeg egentlig på at det noensinne kom til å bli bra og smertefritt å amme. Men det gjorde det!

Lykke til!

Sofapus eller...pusesofa?

Urgh...Hver dag ser sofa'n slik ut..Mer eller mindre. Jeg MÅ støvsuge hver dag. I alle fall annenhver dag!
Er det verdt det?

Sukk...JA, det er definitivt verdt det!

Bilder av oppussing og julekuler

Her kommer noen bilder (spesielt til deg Anyanka :))fra oppussingsprosjektet vårt. Over ser dere slik det så ut før; en slags brunbeigeaktig tapet. Ikke så ille farge i seg selv, men i vår heller trange leilighet ble dette altfor mørkt. Her ser det faktisk veldig lyst ut, men bildet lyver...Handyman in action.

Slik ble det etterpå. Lyst og fint!

Liker så godt at det er "malingstrøk" på panelet. (Dårlig bilde, men dere ser det såvidt.)Dette var jo ferdigmalt, men denne overflaten var veldig fin.

Til slutt må jeg bare vise fram de fine juletrekulene jeg kjøpte. I år skal vi ha juletre!

En impulsiv musikkopplevelse

I går dro jeg på min første countrykonsert, fullstendig på impuls. To av mine kusiner med følge, samt onkelen min var på besøk hos oss før de skulle dra inn på konserten, og siden de hadde en ekstra billett heiv jeg meg på lasset. Country har jeg egentlig ikke hørt så mye på, men har oppdaget det litt sånn etterhvert, at faktisk noe av det kan være ganske okay. Så jeg tenkte at dette kan være en ny og annerledes opplevelse, let's give it a try!

Dama som skulle synge het Gillian Welch, og jeg hadde aldri hørt om henne. Hun var der sammen med sin partner, David Rawlings, to akustiske gitarer, en banjo og ett munnspill.
Hva skal jeg si?
Den første sangen gav meg tårer i øynene. Det var vakkert, lunt og ektefølt. Melodiene var nydelige, Gillians stemme er utrolig behagelig å høre på, aldri noe strev med vokalen eller falske toner der! Og David Rawlings var helt rå på gitaren! Soloene hans høstet høylydt og begeistret klapping og roping. Stemningen var intim og svært avslappet, Gillian og David koste seg og publikum koste seg - meg inkludert!

Ifølge Wikipedia spiller Gillian Welch en genierklært blanding av bluegrass, country, americana og folk. En beskrivelse jeg kan bifalle.
Jeg skal sjekke ut musikken på Wimp, men live var det i allefall en veldig fin musikalsk opplevelse! Det var med varme hjerter vi tuslet ut i oktober-natten.

Mimring, mørkeredsel og en godsang

Jeg tok en sykkeltur i går på min nyervervede sykkel. Klokka var sju og høstmørket hadde lagt seg over oss. Jeg ville sykle lysløypa og da jeg trillet innover i skogen på den fine grusveien fikk jeg skikkelig flashback til "gamledager". Til rundt sånn ungdomsskolealder. Da syklet jeg mye til venninna mi, og ofte også i mørket. Jeg husket hvor takknemlig jeg var i nedo
verbakkene, når jeg kunne suse fort avsted, for egentlig var jeg ganske redd for å ferdes ute i mørket alene. På sideveiene rundt omkring der jeg er ifra er det ikke opplyst med gatelykter! Det er det her. Overalt nesten. Jeg husker at jeg tenkte der jeg gikk i omsluttende mørke på strekningen hovedveien - hjem: "Om det bare hadde vært noen få gatelykter her! DA hadde jeg ikke vært redd!" Jeg klarte nemlig aldri å venne meg til mørket, selv om jeg var oppvokst i det. Vi bodde svært usjenert til, med nærmeste hus 300 meter unna og skog på alle kanter.

Nå som jeg bor på et mer tettbebygt sted skulle man tro at mørkeredselen var en sagablott, i og med at man nesten ikke får muligheten til å føle på mørket. Der det er naturlig å ferdes er det opplyst. Men tvert imot, jeg er like redd - kanskje nesten reddere - her.

Det som jeg savnet der jeg vokste opp, er det som faktisk gjør meg redd her. Nemlig mennesker. Det bor mye folk her og selv om Oslo ligger et stykke unna, er det likevel nært nok. Der jeg i hjembygda var redd for mer usannsynlige fantasiskapninger, er jeg her redd for høyst reelle mennesker. Slemme mennesker. At noen skal stå i mørket utenfor gatelysene langs skogsstien som utgjør lysløypa, og lure på meg og kanskje angripe meg. På en annen side er det også en trygghet at det er mye mennesker her. For det betyr at folk aldri er så veldig langt unna. Men likevel. HVIS noen fant ut at de skulle gjøre meg noe, hadde nok vedkommende likevel fått tid til å gjøre det...
I fjor var jeg ute og gikk på ski i lysløypa en fredagskveld. Da møtte jeg kanskje to mennesker på hele runden, og jeg skal hilse og si at jeg følte meg ikke så høy i hatten der inne i skogen da! Tror nok at jeg tilbakela runden på ny personlig rekordtid den kvelden!

MEN jeg må jo få sagt at mørket er ikke bare forbundet med creepy feelings for meg! Jeg liker mørket også. Liker følelsen av hvordan det omslutter meg. Og er det noe jeg virkelig savner så er det synet av en mektig stjernehimmel over meg. Uten forstyrrende lysende elementer. Å bli badet i måneskinn...

Har oppdaget et "nytt" band. Legger ved en sang som jeg får ortnlig gode vibber av! God uke til dere blogglesere!

Barneoppdragelse: Selvtillit

Er det én ting jeg og kjærsten min er skjønt enige om, så er det at vi skal etterstrebe så godt det lar seg gjøre å gi jenta vår god selvtillit.
Jeg har tenkt veldig mye på hva som gir mennesker selvtillit og vi to har snakket en del om dette. Er det noe som kan læres? Eller må det ligge der nedfelt i personligheten allerede fra begynnelsen av? Er det genetisk?

Med god selvtillit mener jeg ikke at man skal stikke seg fram, være brautende og høyrøstet. Jeg mener den ekte selvtilliten, en grunnleggende ro og en overbevisning om at jeg er god nok. Jeg kan klare det meste om jeg bare angstrenger meg litt. Jeg er like god som alle andre og har ingen grunn til å føle meg underlegen.
Jeg vil at jenta mi skal få styrken til å ikke bry seg så mye om hva andre sier. Jeg ønsker at hun skal få styrken som trengs til å si ifra hvis hun opplever urett - mot seg selv eller andre! Jeg ønsker at hun har den indre styrken som gjør at hun ser at hun er verdifull og elsket, at hun er glad i seg selv og at hun derfor kan vise empati og kjærlighet til andre. Jeg tror at man må være glad i- og fornøyd med seg selv hvis man skal være glad i andre mennesker. Jeg ønsker at datteren min blir sikker på seg selv uten en annen egenskap som noen mennesker assosierer med et godt selvbilde, nemlig hovmod. Jeg ønsker at hun føler seg så sikker på seg selv at hun får en god dose med selvironi og med glimt i øyet kan le hjertelig av seg selv.

Et menneske med godt selvbilde blir nesten alltid sett opp til. (Også de hovmodige dessverre.) Men det er ikke først og fremst derfor jeg ønsker Ingrid god selvtillit. God selvtillit gir gode følelser. Simple as that. Det beskytter følelseslivet ditt mot sleivete kommentarer og fnising bak hender. I neste omgang beskytter det deg mot lignende episoder, fordi en person med god selvtillit blir svært sjelden hundset med! Tvert imot som allerede nevnt; folk ser opp til deg!

Så er da spørsmålet hvordan gi henne denne fantastiske egenskapen? Jeg roser henne ofte, overøser henne med klemmer og kyss og forteller ofte at jeg elsker henne. Dette kommer spontant selvfølgelig, det er ikke en del av oppskriften Prosjekt Hvordan gi God Selvtillit! Men jeg håper at det hjelper. I tillegg er jeg nøye med at andre barn ikke skal få være slemme mot henne. Selvfølgelig hender det. Hun er jo 2 år og menger seg med små barn der det å være slemme mot hverandre er nærmest dagligdags. Jeg vil ikke at hun skal få en følelse av at det er greit at andre oppfører seg stygt mot henne. Hun skal reagere på sånn oppførsel og si ifra. For all del, det hender at jeg sier at hun ikke skal bry seg om det i en gitt situasjon, men det er ikke greit at noen er direkte slemme eller overkjører henne!

Innerst inne tror jeg nok at sånn selvtillit som jeg tenker på er noe som kommer med årene. Jeg tror ikke du kan oppnå den slags selvfølelse før du begynner å bli litt voksen.... Men jeg håper i allefall inderlig at vi kan gi henne den hjelpen som trengs til å legge grunnlaget, og at hun kanskje får litt bedre selvtillit enn det som er gjennomsnittet for et skolebarn/ ungdom. At hun tør å si nei, tør å si ja, tør å feile, tør å si ifra. Har tro på seg selv.

Jeg har mange tanker rundt barneoppdragelse generelt. Ikke like mange svar som spørsmål er jeg redd... Det er et stort og vanskelig tema, med mange meninger og metoder. Tar gjerne imot innspill. Er det noen som sitter med de samme tankene som meg eller kanskje noen som har erfaring rundt emnet barn og selvtillit, skriv gjerne noen ord til meg.

Oppvåkningsmønsterfenomenet

Ingrid er visst ikke den eneste, og jeg lurer jo litt på hva dette er for et slags fenomen, for at det er et fenomen er jo helt tydelig!: I ukedagene må jeg vekke henne kl 0700, mens kommer det en fridag våkner hun før 0630.....??

Akk ja. Godt kaffen er klar ;)

Høstluft

Nå har virkelig Høsten kommet! Etter flere uker med -ja faktisk varme dager- har nå lufta fått den skarpheten som er den rette for årstiden og som minner oss -og advarer oss- om at vinteren kommer før vi vet ordet av det.

Jeg er egentlig ikke noe særlig glad i "indian summer". Varme dager skal vi ha om sommeren, når vi kan nyte dem. Når vi har fri og kan løpe ut i svalende vann og la sola varme oss tørre etterpå. Ikke langt uti september, når jeg sitter og peser inne på kontoret mitt! Da vil jeg heller ha frisk, klar luft. Gyldne farger ute og rød nesetipp og kalde kinn.

Og sånn er det ute nå. I dag tidlig lå det rim på brune nedfalls-ospeløv. Lufta var rå og dannet slørtynne tåkedyner over engene. Det duftet våt gran fra skogen.

Høsten er vakker. Selv om den ikke har vært så fargesprakende i år som den var de to foregående år. Jeg går rundt og kjenner på halloween-følelse, og en titrende julestemning begynner også å melde seg. Den kom tidlig i år.

                                                                                                                        Laura