Status updates...

Nå sitter jeg i barndomshjemmet mitt, mett og god etter kveldens grilling. Det er pinseaften, lysblå himmel, man kjenner fortsatt varmen etter sola som har stått på i hele dag og sørget for nok en deilig sommerdag. Uka har vært helt fantastisk! Skikkelig sommervarme. Denne helgen står i kontrast til forrige helg. Da ble jeg nemlig nok en gang syk. Det begynte med at jeg følte meg slapp og kvalm og jeg tenkte at dette er vel svangerskapssymptomer som begynner å melde seg. Men så ble jeg bare dårligere og dårligere, mandlene begynte å verke og da skjønte jeg at her var det noe mer. Og ganske riktig; her var det streptokokker! Så var det på'n igjen med pencilinkur, den 3. på 3 måneder! Man skulle ikke tro det var mulig! Jeg blir helt oppgitt, jeg har kanskje vært like mye syk i år som jeg har vært sammenlagt de ti siste åra! Det har gått slag i slag med halsinfeksjoner for meg og Ingrid denne våren. Utrolig utmattende og frustrerende... Det verste var at jeg var så utrolig syk. Var helt utmattet, bare lå i senga og orket ikke spise.

Men NÅ er jeg i form igjen. Og som sagt tilbringer vi pinsehelgen hjemme hos mor. I dag har jeg imidlertid vært veldig energiløs og tendenser til kvalme når jeg blir sulten etc. Så her er det tydelig at det er ting på gang, det er jo nesten så man lurer litt på om det faktisk er tilfelle dette her! he he..

Nå får jeg joine familien litt. Skriver mer senere.

Ønsker alle en fin pinseaften.

I full gallopp

Måtte bare dele dette herlige bildet av Ingrid og hennes første gallopp! 

Jeg går jo på voltige-kurs hver mandag og dette er Ingrid veldig opptatt av. Hun er generelt veldig opptatt av hester og ridning. Hun har jo ridd noen ganger, men det har ikke blitt veldig mye. Så jeg tror kanskje det må være fordi jeg rir, også kanskje fordi hun har sett mye på Pippi. Hvertfall så maser hun hver gang vi hilser på en hest om at hun "vil ri på hesten!" Og hun leker at hun rir og elsker å sitte på mammas rygg mens jeg "gallopperer" avgårde. ( Jeg ville blitt meget takknemlig for å bli erstattet med en orntlig hest! Både av den ene og den andre grunnen, he he..) 

I går kom hun opp til ridesenteret sammen med bestemor og bestefar, og da fikk hun lov til å ri litt. Hun var virkelig helt i hundre. " Jeg vil ri på hesten !" ropte hun - ingen nøling. Så jeg lempet henne opp og hoppet opp bak henne. Hun fryydet seg! Sang av glede. Så både travet og gallopperte vi. I voltige har hesten på seg en voltige-gjord - altså en innretning som er spent rundt magen på hesten med bøyler som voltigeutøveren kan holde seg i. Disse bøylene gjorde det perfekt for henne å holde seg fast, også med meg bak så var det en helt trygg affære. Dessuten ble jo hesten longert av en annen person, så jeg kunne bare konsentrere meg om tryggheten til Ingrid - noen andre kontrollerte hesten. 

Det var så utrolig gøy å se hennes entusiasme og glede! Dette var virkelig helt topp og fikk meg til å tenke at -åh, dette skulle vi ha gjort mer! 

Etterpå fikk hun alle til å le da hun hoppet rundt på tønna ( en tønne med voltigeutstyr som man kan øve seg på istedenfor å slite ut hesten. ) og gjorde triks helt i riktig voltige-ånd. 

Jeg syns bare hun er så utrolig kul og vidunderlig !

Mammatanker og avsløring av en liten hemmelighet

Jeg så igjennom "gamle" bilder av Ingrid her en kveld. Fra hun var baby og opptil et år. Minnene kom strømmende på, det føltes så lenge siden på et vis, men likevel også bare som et lite blaff av tid. Tenk at det nærmer seg tre år siden! Det er utrolig hvordan tiden går..

Når jeg ser på disse bildene må jeg smile, hun er en sånn fantastisk nydelig skapning. Men jeg kjenner også alltid et lite sting av vemod. Tanken på at den tiden er forbi, at jeg aldri mer kommer til å oppleve henne som den hun var da. Baby-Ingrid. Men det slår meg også hvor utrolig lik hun er seg selv! Hun er den samme. De samme utrykkene, det samme ansiktet, det samme lynnet. Skjønt langt mer temperament i form av sinne i dag da! Men den samme intensiteten. Allerede som baby hadde hun en tydelig personlighet. Hun var Ingrid!

Jeg husker så godt hvordan det var å holde i den lille spinkle kroppen. De perfekte små føttene og de tynne, litt bøyde leggene. Spebarns-legger. Det lille perfekte hodet med nesten ingenting hår. De fantastiske lydene hun laget, som hun faktisk fortsatt kan lage! Hjertet mitt blir varmt når jeg hører disse lydene. Åh, som  jeg elsket det vesenet fra første stund!
Og jeg blir egentlig litt satt ut ved tanken på at snart - om alt går bra- så holder jeg en slik liten en i armene mine igjen.
Jeg venter barn. Ingrid - min lille baby- skal bli storesøster!
Uvirkelighet, spenning, forventning og glede fyller meg. Pluss en liten dæsj engstelse. Det er fortsatt veldig tidlig! Er vel mellom 4 og 7 uker. Det er bare de nærmeste som vet om det ennå. Grunnen til at jeg deler det her inne er fordi at her er jeg jo anonym uansett. Jeg er dessuten en person som ikke klarer å holde ting skjult. Jeg synes det er bedre at folk vet grunnen til min eventuelle oppførsel eller sinnstilstand. Men litt til ennå skal det få forbli min lille hemmelighet.

Jeg lurer på hvem det er som driver og tar form der inne nå! Tenk at det allerede nå er bestemt om det er en gutt eller en jente som ligger der... Utrolig, uvirkelig og fortsatt ganske så fjærnt. Lillesøster eller lillebror!
Et lite under.

Lengsel

Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.

Jeg lengter hjem.

Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.

Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".

Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!

Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!

Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.

Vårmorgen

Ville bare innom bloggen min en liten tur mens jeg venter på roen til å få ned de tankene som romstrerer rundt oppi hodet mitt. Det ligger stadig noen halvferdige utdrag av tankespinnerier der oppe, men det er neimen ikke så lett å få til å sette seg ned og konstruere et innlegg som det i tillegg skal kunne gå an å lese etterpå.

Det er tidlig søndag morgen. Ser ut til å kunne bli en fantastisk flott dag: sol, blå himmel og nyutsprungne lysegrønne små blader på trærne. Ingrid sitter bak meg ved det lille bordet sitt og maler. Fra vinduet mitt ser jeg rett ut på en bjørk som skjærene har brukt den siste tiden på å bygge reir i. Deres iherdige jobb har resultert i en stor kvisthule, med tak og greier. Lurer på om det ligger små egg oppi der nå..

I går så vi på en bil som vi tenker på å kjøpe. Tror nok at vi ender opp med den. Skal bare snakke med banken på mandag. Vi har faktisk alltid kjørt bil uten air condition. Før tenkte jeg at det ikke var noe som var nødvendig for oss her oppi det kalde nord. Men bilen blir jo kokende het selv om det kan være bikkjekaldt ute, og da vi fikk barn - pluss at vi i tillegg ofte har med oss pus på lange bilturer- er air condition virkelig noe jeg har savnet! Så vår nye bil skal i alle fall ha det!

Ellers er jeg inne i en slags underlig avventende periode. Jeg venter. Vet ikke helt på hva. På sommeren kanskje. På varmere dager. På forandring...?

Mer musikk

I forrige innlegg la jeg ut en sang av Joanna Newsom. Hun er relativt ukjent her i Norge, og noe av det hun lager er jo litt spesielt. Men jeg liker henne veldig godt, jeg elsker den mystiske og følelsesladde klangen som harpe gir og noen av melodiene er fantastiske.
Fikk lyst til å dele enda en sang av henne. Dette var den første sangen jeg hørte, og også her ble jeg fanget inn av den drømmende stemningen.
Lytt og nyt og ha en deilig uke!

Sangskatt

Jeg kom over denne sangen av Joanna Newsom her om dagen, og ble med en gang fanget av stemningen i den.
Jeg kan kjenne de berusende, eksploderende duftene fra naturen etter et sommerlig regnskyll. Gress og jord blandet med sjasmin og roser. Jeg ser solstrålene lyse opp det grønne løvverket. Jeg hører den jublende fuglesangen over at verden atter blir badet i lys og varme...
Også kjenner jeg på den altomfattende kjærligheten jeg føler for min nydelige datter.
Jeg blir fylt med lykkelige og vemodige følelser på én gang.
Savn og håp.

Påske, hverdag og enda litt mer sykdom

Det er rett og slett uvant for meg å være så mye syk som jeg har vært denne vinteren/ våren!
Kun få uker etter at forrige pencilinkur er overstått er jeg i gang med en ny halsinfeksjon. Denne gangen lokalisert lenger opp, hals og munnhule er forferdelig sår, mandlene er store og rød og jeg har masse røde "sår" i ganen og på tunga har jeg massevis av såkalte "jugerblemmer". Det er utrolig vondt og hele siste del av påskeferien var jeg helt satt ut av dette! Heldigvis har jeg ikke hatt feber, men en uke med tidvis uutholdelige smerter i munnen som gjør at det er vondt å både spise, drikke og prate, gjør at jeg nå er temmelig forsynt og lei.

Det kan virke som at 2011 og 2012 er to motsetninger av hverandre. I fjor hadde vi tidenes mest snørike vinter og varmeste påske. I år har det vært  mild vinter og en helt utrolig kald påske! Ukene før var det jo ganske varmt og jeg var litt usikker med hensyn til hva jeg skulle pakke med meg av klær til påskeferien. Passet på å ta med ullgensere o.l men at gradestokken skulle krype helt ned på 10 minus - den kom litt uforberedt! Hele familien måtte gå til innkjøp av nye luer og vanter...

Telemark viste seg fra sin beste side.

Første del av påsken tilbragte vi i min hjembygd, en skikkelig pangstart med 50 årslag på lørdag og barnedåp på søndag. Vi hadde noen nydelige dager der, knallvær - men altså skikkelig kaldt. Onsdag gikk turen over fjellet til vestlandet der vi besøkte herr Lauras søster med familie. Det var da jeg begynte å bli syk, og dette la en betydelig demper på dette oppholdet for min del. Men vi gjennomførte noen fine turer til tross for dette.

På vestlandet fikk vi slik vær...

...men også slikt vær fikk vi et par dager !

Så nå er det tilbake i hverdagen.
Jeg må forresten også fortelle at jeg hadde et jobbintervju før påske! Det viste seg forøvrig at lønna der var lavere enn det jeg har nå, så den jobben var uaktuell. Men utrolig oppløftende at jeg ble innkalt! Bare det var nok til at jeg ble -ja, løftet opp fra den tunge følelsen av å stå å stampe i myr, og jeg ser litt lysere på hele situasjonen. Det er faktisk mulig liksom.

Så er det en fantastisk ting som gleder mitt mammahjerte, og det er at Ingrid har kastet bandasjen og tommelen ser sååå fin ut! Den er nesten helt leget, nå mangler det bare negl og litt mer slitesterk hud på tuppen, så er den så god som orginal! Det er så deilig.
Aprilskumringen senker seg. Det er ganske rått og jeg synes at det blir kaldere i huset. Skal nok ta meg noe varmt (eller lunka!) å drikke, krype under et teppe og bare slappe av i kveld. Og la pencilinen ta seg av jobbingen i min stakkars bakterieherjede kropp.

Min lille akrobat

Den jenta!
Så full av energi! Så full av liv!
"Skal jeg vise deg et triks?" spør hun ofte, og intensiteten lyser ut av øynene hennes. Så går hun igang med en eller annen akrobatisk øvelse med stor innlevelse og kraft.

Litt dårlige bilder (tatt med mobil og motivet var ikke helt i ro for å si det slik..). På de to bildene over kan du se den lilla selvklebende bandasjen hennes. Så tommelen gjør henne ikke nevneverdig handicappet kan man si!

Hun er min sol. Mitt lys. Mitt liv.

God helg!

Touch av vår

I dag skinner sola fra blå og klar vårhimmel.

Men det er kaldt.

Ingen måned er vel så lunefull som mars. Den ene dagen kan det være mild luft med løfte om sommer. Den neste iskald vind og snø kastende over oss, og vinterstøvlene må tas fram igjen.

Vi har vært gjennom begge deler i løpet av måneden. Jeg var ute på joggetur en kveld iført kun en fleecejakke over singleten. Kvelden var lun og stille. Noen ganger løp jeg gjennom lommer der lufta var helt varm. Og jeg så opp på de nakne svarte greinene over meg og forestilte meg 2 måneder fram: De svarte greinene har fått små lysegrønne nyutsprungne blader, den svarte stjernekledde himmelen over meg er erstattet med lysblå vår-skumring. Åh, kjenner at det skal bli fint med vår!

I kveld starter jeg også opp med voltigekurs igjen. Blir hyggelig og gøy og komme ut av huset, treffe venninnen min og gjøre noe aktivt.

Ellers var vi ved en aldri så liten milepæl på fredag/lørdag. Ingrid var nemlig på sitt første overnattingsbesøk alene. Det var hos bestemor og bestefar, og det hadde gått så fint! Sovet hele natten og ingen gråting etter mamma og pappa. Hun var så innstilt på å gjøre det, da jeg dro fra henne sa hun bare "hade mamma!" og snudde seg ikke engang etter meg. Det var rart og fint og litt vemodig å tenke på at hun begynner å bli løsrevet og selvstendig. Den lille skjønne jenta mi. Hva meg og herr Laura angikk; vi dro på kino og sov til vi våknet dagen etter. Så hadde vi en underlig stille morgen og formiddag. Som vi savnet den lille jenta vår! Så hadde vi verdens herligste gjenforening. Stor glede og masse klemmer og kyss.

Teller ned dager til påskeferie.

Intet nytt fra vestfronten...

...eller noe annet sted for den del. Ikke noe svar på jobbsøknader og livet er det samme...
Det går framover med tommelen til Ingrid da. Vi skifter bandasje hver dag, hevelsen er gått mye ned og det ser litt "renere" ut.  Vi er gått inn i en ny måned, mars - vårmåned. Og en ny måned på stedet hvil.
Kjenner at jeg er sliten og skuffa over at jeg ikke har hørt noe med hensyn til jobbsøknadene mine. Selv om jeg ikke hadde store forhåpninger så er det jo klart at langt inne i hjertet spirer det jo likevel et håp. Og når det slukner føles håpløsheten enda større. Min lille skatt har lagt seg sammen med pappan i kveld og jeg hører henne le. Det gir meg tårer i øynene og et stikk i hjertet. Jeg vil så gjerne gi henne alt; et liv i lykke. Hvorfor kan jeg ikke lykkes litt mer med det jeg prøver på?  Hvorfor kan ikke jeg også gå rundt og være tilfreds og glad slik som alle andre tilsynelatende er?

Ville egentlig bare innom og gi et livstegn fra meg. Har ikke så mye å skrive om akkurat nå. Føler meg egentlig litt tom.

Dramatisk helg

Det ble en ganske annen vri på denne helgen enn det som var forventet. Og som vanlig var det et øyeblikk, et sekunds hendelse som klarer å snu opp ned på tilværelsen. Vi sitter her og er ganske slitne alle sammen, for det har vært en helg med psykiske påkjenninger og mye bilkjøring . Men heldigvis hadde vi hell i uhell og det ser ut som at ting - i dette tilfelle en liten tommel -  kommer til å bli bra..

Vi var hjemme i min barndoms bygd denne helgen, og lørdag skulle vi ha en hyggelig felles tur til svømmehallen. Begge søstrene mine med barn og min mamma tok den 30 minutter lange kjøreturen til nabobygda for å boltre oss i vannet. I garderoben skulle bare jeg en tur på do før vi gikk i dusjen. Ingrid var glad og forventningsfull i ny badedrakt og hun ble med meg inn på doen. Der var det et slags armlene for handicappede som var slått opp og derfor lå opp langs veggen. Ingrid - som skal undersøke alt - fiklet med dette stativet og plutselig -WHAM! - smeller hele stativet ned! Ingrid roper opp i smerte og jeg ser til min skrekk at hun blør fra et stygt sår på tommelen. Ved nærmere ettersyn ser jeg faktisk at hele tuppen er vekk!

Jeg løper ut og får papir som jeg fikler rundt tommelen. Et menneske i garderoben henter en "vakt", et -unnskyld meg - mehe som ikke visste hva hun skulle gjøre! Hun klarte å hoste opp nummeret til legevakta og jeg kastet på meg en bukse og en genser over badadrakta også kjørte vi avgårde til legevakta. Jeg merket at jeg nådde en tilstand som minnet om panikk før vi kjørte. Jeg klarte ikke å sette ord på det som hadde hendt ( jeg vet jo heller ikke hva en sånn armlene-stativ-ting heter), jeg skalv og kjente at jeg hyperventilerte. Med en gang dette skjedde klarte jeg å beholde roen og fikk Ingrid til å roe seg helt ned, men reaksjonen kom litt etterpå, når det ikke ble noe fortgang på ting, når ingenting ble gjort med situasjonen. Et nummer til en legevakt lissom som jeg ikke visste hvor holdt til! Takk og lov var herr Laura med! Vi kom oss til legevakta og fikk undersøkt overfladisk og bandasjert. Legen mente at neglen var intakt, ellers var det ingenting å sy, så vi fikk beskjed om å oppsøke lege dagen etter for kontroll.

Den kvelden hadde jeg vondt i magen og var skjelven og matt. Ingrid var i ganske fin form, lekte og sov godt til natta.

Dagen etter dro vi til legen. Hun klarte ikke å få sett orntlig på tommelen, litt av forbindingen hadde klistret seg inn på såret og hun klarte ikke å få det av uten at det gjorde forferdelig vondt. Hun ville ikke traumatisere min lille så veldig og sa dessuten at hun synes såret så så stygt ut at hun ikke følte seg komfortabel med å håndtere det! Vi ble henvist til plastikkirurgien i Skien, til håndspesialist...På turen nedover gråt jeg. Det var en strålende solfylt dag, en sterk kontrast til vår situasjon. Jeg så for meg den perfekte lille tommelen deformert, infeksjoner og alt mulig skummelt. Herr Laura prøvde å trøste meg ved å si at en litt kortere finger er ikke verdens undergang, vi måtte være glade for at det ikke var noe verre! Men jeg tenkte på den nydelige lille tommelen, og klarte ikke helt å glede meg over at det ikke var et verre scenario.

Vel nede på sykehuset: vi kom kjapt inn til kirurgen og han sa at han bare kunne kjenne bløtvev, og at dette kom til å hele seg fint! Det kom til å ta sin tid, men tommelen ville sannsynligvis bli fullt førlig igjen og sjansen for komplikasjoner var minimale. Vi tok også røntgenbilde og det viste at beinet var helt og fint! Åh så lettet vi ble! Stakkars lille Ingrid var helt utrolig tapper! Hun gråt sine modige tårer, men lot legen få gjøre det han skulle. Etterpå fikk hun is og godteri og var ganske så blid og fornøyd igjen. Jeg kunne endelig la bekymringene slippe taket. Nå hadde vi fått eksperthjelp og -uttalelse om at ikke noe bein var borte. Vi dro hjem til mamma igjen og overnattet en natt til. Vi påkostet oss en dag fri på mandag. Fortjent synes jeg.

I dag har vi atter vært hos lege, og skal igjen på fredag... blir nok noen legebesøk framover. Nå får vi bare ta tiden til hjelp og håpe at den lille tommeltuppen vokser seg til.

Frustrasjon og håp

Nå har jeg skrevet og sendt inn diverse jobbsøknader av forskjellige slag! Det er en slitsom prosess, men jeg føler i allefall en utrolig lettelse over at hvertfall det er gjort! Nå ligger det liksom ikke i mine hender lenger. Jeg håper så inderlig at noe skjer, at jeg får svar, at jeg blir innkalt til intervju og ikke bare får en lapp i posten der det står at stillingen er besatt...
Jeg har hanglet så altfor lenge nå i en tilstand av misfornøydhet med jobben. Det har bare blitt noen halvhjertede grep tidligere. Joda, jeg har sendt inn diverse søknader hist og her, men det har blitt altfor langt mellom hver. Jobben har blitt en slags kilde til frustrasjon, over at jeg ikke kommer meg videre. At det tilsynelatende har blitt min endestasjon. Jeg føler meg inngrodd, fastlåst. Fullstendig stoppet i utviklingen.

Jeg er så ubeskrivelig klar for forandring! Jeg har vært det lenge, men det kommer gjerne i bølger. Da behovet blir altoppslukende og lever i hver celle i kroppen min. Et skrikende behov for å kutte de båndene jeg har til jobben. Aller helst ville jeg ha flyttet. En total-forandring. Flyttet til hjembygda, der vi kunne kjøpt hus, der jeg har et nettverk og der jeg kunne hatt mulighet for å drive med hest. Men det er en utopi, så jeg får sikte lavere. En ny jobb. Kan jeg i alle fall klare å få en ny jobb???

En forandring ville selvfølgelig også innebære følelser som frykt og kanskje til og med vemod. Slik er det jo. Det er skummelt med forandring, man står ovenfor noe ukjent, noe man ikke kjenner konsekvensene til. Men tenk for en lettelse! Når jeg endelig har kommet til den stunden da jeg skal sette meg ned og skrive oppsigelsen til den jobben jeg har nå! Jeg ser fram til det med en oppildnet glede, men samtidig bryter det  svarte tanker ned gjennom hodet mitt at det kommer ikke til å skje..... Jeg sitter fast. Jeg må bare ikke innbilde meg at jeg noen gang kommer derifra..... Og ja, jeg vet det er tanker som er absurde. Men det hindrer meg ikke i å tenke dem.

Men nå er søknadene sendt! Og da har jo sjansen øket med flere prosent ville jeg tro, enn om jeg ikke hadde sendt søknader.. Så da får jeg bare vente. Vente og tenke positivt!
For meg er det en kunst.

Familien Syk

Har tilbrakt de siste 8 dagene med en lungelidelse a la astma. Feber og slapp og hele pakka. Brystet er helt tett av slim som jeg ikke klarer å hoste opp. En skrekkelig utmattende tilstand. Nå er også herr Laura rammet, skjønt av en litt mildere variant. Ingrid har også hatt sin tørn i helgen. Så i går hadde vi familieutflukt til legekontoret. Legen sa at jeg hørtes ut som en astmapasient, så det står ikke så bra til nedi der.. Ble satt på lungebetennelse/ bronkittmedisiner. Håper det tar den uinviterte "gjesten". Skal prøve meg en tur på jobb i morgen. Er 50% sykemeldt ut uka.

Setter inn et par bilder av senge-trappa som min handyman snekret. Er han ikke flink?

Han skulle nok ha vært snekker...

Myr

Av og til kan livet føles tungt.

Det kan føles som at man står og stamper i en hengemyr, og kommer ikke videre. Mismotet siger inn i kroppen lik det kalde myrvannet som trekker inn i støvlene. Man blir rastløs, oppgitt, sliten og lei.

Livet er her og nå, og man føler ikke at man får utnyttet tiden på noe fornuftig. Man synes at hverdagen har blitt litt for grå, litt for fargeløs. Litt for lite meningsfull. Store deler av livet til datteren min får jeg ikke ta del i. Så mange timer i løpet av en dag, en uke, en måned, et år - som jeg ikke vet hva datteren min har opplevd eller gjort. Så og si alle i vesten har det sånn. Man setter vekk barna i barnehagen og drar på jobb. Og det er både positive og negative sider ved en sånn ordning. Men av og til kan det bare føles litt.... meningsløst?

Det er når man kjenner seg lei av hverdagen at sånne tanker kommer. Lei av de samme gamle omgivelsene. Lei av å gå på jobb hver dag. Den samme jobben som bare blir mer og mer forutsigbar og som man føler at ikke gir deg noe tilbake lenger. En rastløs følelse av å egentlig bare ville komme seg vekk, sveve bort fra alt, kaste av seg alle plikter og alt ansvar, si: Jeg slutter. Jeg skal ikke være en del av dette lenger. Ferdig!

Der jeg svever opp i lufta, opp fra det gustne og grå, strekker jeg meg mot horisonten der det lyser et skarpt lys. Mot der skal jeg gå. Mot noe nytt! Noe som ligger der blankt og urørt og venter på meg!

Dessverre er det ikke gjort på den måten. En jobb må man ha. Alternativet er å gå igjennom den smertefulle prosedyren med å lete etter og søke nye jobber. Lange pinefulle timer foran PC'en. Hjernen som slår knute på seg i forsøket på å formulere gode, velskrivde søknader. Systemkræsj og alt arbeidet forfra igjen...

Også tvil. Alltid denne snikende følelsen av tvil. Kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden? Hva om dette er det beste jeg kan få? Misnøye, kjedsommelighet og dårlig betaling til tross, hva om det ikke finnes noe bedre for meg??? Hva vil konsekvensene bli? En dårligere hverdag?

Jeg må være verdensmester i å tvile!......

Årene går og man er i akkurat samme situasjon. Man har ikke kommet så mye som et skritt videre. Myrvannet trenger gjennom sokkene og man synker enda litt lenger ned i den gjørmete mosen.

Skodda ligger fortsatt lavt. De nakne trærne rundt er fortsatt grå, dryppende og triste.

Så, etter å ha gått igjennom flere intetsigende timer, er det ikke noe mer igjen av dagen. Den evinnelige tørnen ved grytene, så er det kvelden. Og sånn går dag ut og dag inn. Og jeg drømmer. Drømmer om forandring. Drømmer om en litt lysere hverdag. Om en hverdag fylt med litt flere innput, litt fler opplevelser og litt mer latter. Litt mer tid og litt mer følelsen av å faktisk leve og ikke bare være.

Livet kan føles tungt noen ganger. Det handler om å takle det. Og om å gjøre grep når det trengs. Gjøre noe for å forandre, både tankene og tilværelsen . Jeg skal komme meg løs fra den kalde våte myra. Ta akkurat de kraftanstrengelsene som må til for å komme meg fram og opp på fast grunn. Da skal jeg se at tåken letner, solstrålene skal bryte gjennom til meg og lufta skal bli fylt med fuglesang.