Søndag - et glimt av hverdag

Det har ikke blitt så mange innleggene som omhandler nøytral hverdag det siste halve året. Tenkte å bare kjapt innom bloggen for å vise at - joda, faktisk så har vi et vanlig liv med hverdagens sysler!

Det er søndag kveld, og den siste helgen i januar er i ferd med å ebbe ut. Vi har hatt en rolig dag hjemme med aking og kringlebakst. Herr Laura hadde bursdag igår, men da var vi opptatte i badeland - hvor Ingrid virkelig storkoste seg superintenst og ble så sliten at hun sovnet i handlevogna på Rimi etterpå (en vellykket tur med andre ord) - derfor kringlebakst dagen derpå. 

En fin helg.

Ellers så vet vi nå litt mer om hva som gikk galt under svangerskapet med Lillegutt. Jeg tror nok at jeg kommer til å skrive litt om det i et eget innlegg ved en senere anledning.

Nå er det leggetid.

God natt.

Influensa og Det som ikke ble

Ute er det så kaldt at det knaker. Det knaker i snøen og det knaker i veggene. 

Januarfrost.

Jeg fikk en runde med influensa og lå strøken hele forrige uke. I tillegg til de fysiske smertene en influensa fører med seg, dro også sinnet mitt ned i mørke daler. 

Sist jeg var syk var rett før jeg mistet lillegutten. Av den grunn følte jeg at jeg på en måte ble satt tilbake i den situasjonen. Den ble plutselig så nær igjen, minnene kom så tett innpå meg igjen. Det var en veldig vond følelese og jeg var mye lei meg og deprimert i løpet av de dagene. Dessuten; når man har opplevd noe som ikke er vanlig, som ikke skal skje, så ligger de fatalistiske tankene ikke så langt unna. Jeg opplever nå at det er lettere å begi seg ut på tankespinnerier i negativ retning. 

Både farlig svineinfluensa og at det skulle være andre underliggende sykdommer hos meg var tanker som meldte seg. Eller at jeg rett og slett skulle bli en av de få som faktisk stryker med av influensa hvert år. Jeg har ikke akkurat vært på rett side av verken statistikken eller på "hellbarometeret" de siste månedene, så hvorfor ikke?

Men jeg ble da frisk. 

Og da føles hverdagen som en befrielse. Det føles deilig å igjen kunne orke å støvsuge og lage mat. Og orke å spise den... Det føles til og med godt å orke å gå på jobb. Selv om at det ikke var der jeg skulle være nå. Jeg skulle jo være i permisjon. Arbeidsplassen min skulle være uten meg, jeg skulle ikke ha vært en del av den. Jeg skulle være opptatt med helt andre ting. Jeg skulle hatt en liten babygutt hos meg. Jeg skulle akkurat begynne å kjenne på følelsen av å være tobarnsmor, vi skulle begynne å bli kjent med den nye tilværelsen som familie-på-fire. Ingrid skulle ha vært storesøster. 

Så mye trillings hadde det vel ikke blitt nå i denne strenge kulda, men jeg ville kose meg inne og sett fram til mildere vær så vogna igjen kunne tas med på tur. 

Hvordan hadde han sett ut nå tro? 

Hadde han vært lys som meg og Ingrid eller mørk som far? 

Hårløs slik som Ingrid var på den alderen?

Ville han vært like kvikk og mye våken som søsteren, eller ville han vært av det mer rolige slaget?

Han som ikke ble. 

Det er så rart å tenke på. 

Det fyller meg med en sånn usigelig tristhet.

Når det atter skyer over

Bildet er hentet fra In Twin Peaks.com

Jeg har hatt gode uker. 

Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg. 

Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.

Så kom dagen idag. 

Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt. 

Sånn er livet med sorg. 

Man tror at man har lært å leve med den.  Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

Samtale på sengekanten

Ingrid:  Mamma er du gravid?
Meg:  Nei...jeg er ikke det. Vet du hva det vil si å være gravid da?
Ingrid:  Neeei...
Meg:  Det betyr at man har baby i magen.
Ingrid:  Men man kan være gravid men ikke ha baby i magen!
Meg:  Nei, hvis man er gravid så har man baby i magen.
Ingrid:  Men du var gravid en gang og da hadde du baby i magen og det var lillebror men han døde også fikk han hjerte og så fikk han stein. Jeg skal lage en baby til deg jeg, mamma.
Meg- litt satt ut, med sårt bankende hjerte som alltid når Ingrid snakker om lillebror - rekker ikke si noe før hun på nytt skyter inn:
mamma, ønsker du deg late-hest?
Meg:  Nei, eg ønsker meg en orntlig hest jeg!
Ingrid:  Jeg skal lage en hest til deg. Og jeg skal lage en levende baby til deg! Søte mamma.

Også stryker hun meg over kinnet og sier at jeg er snill. Tårene mine renner,  av sorg over den lille som forlot oss og av takknemlighet og glede over min nydelige datter.

Godt nyttår !

Julehilsen

God jul.

Vi nærmer oss slutten av dette året.
2012 - som ble et år med omveltninger.
Men mer om det i et eget nyttårsinnlegg, jeg ville egentlig fortelle litt om hvordan jula har vært i år.

Denne jula som jeg gruet meg sånn til - den ble faktisk ikke så ille. Til tross for omstendighetene... På toppen av alt ble Ingrid syk på lillejulaften med dyp hoste og feber. Men med paracet i ny og ne hadde hun sine gode perioder gjennom julaften, og jeg tror nok at det var en suksess for hennes del med julenissebesøk og gaver. 

På ettermiddagen - før vi dro til svigers for julefeiring - var vi selvfølgelig til lillebror og tente lys. Steinen hans sto der med nysnødryss, kald og stille. Men moren og søsteren til herr Laura hadde allerede vært der, så det sto to lykter og lyste der da vi kom. Jeg ble stående der litt alene når herr Laura og Ingrid tuslet mot bilen igjen. Der jeg tidligere har kjent det godt å være på graven kjente jeg nå på sorgen og følelsen av urettferdighet og meningsløsheten over at ting er som de er. At vi ikke fikk beholde den lille gutten vår.
Du skulle jo ha vært hos oss! 

Men det er du ikke. 

Du dro hjem isteden. 

Men en hyggelig overraskelse ventet meg under gaveseansen senere på kvelden. 

Midt under kaos og ståhei, intense barn og rasling med gavepapir åpner jeg opp en liten gave fra herr Laura. I en blå eske ligger to ringer i gull - forlovelsesringer!

Vi har jo snakket om giftermål mange ganger opp gjennom åra egentlig, vi har faktisk vært sammen i 12 år... Men vi har aldri fått ut fingeren, for å si det slik. Så fullstendig ut ifra det blå var det ikke, men det var likevel ikke forventet og overraskelsen var stor! Koselig å kunne fortelle familie og venner en hyggelig nyhet igjen...

2.juledag var Ingrid pigg igjen etter en feberfri natt, og vi dro til min barndomsbygd. Så nå er vi her, og det er deilig. Det er nesten klisjéaktig vakkert ute med puddersnø og klare måneskinnsnetter. Vi aker og koser oss og har det veldig sosialt. Ingrid storkoser seg og jeg føler at jeg har mer energi. Jeg nyter tiden her og tenker ikke så mye på kommende dager.

Strålande jul - en anbefaling

I dag fikk jeg lyst til å dele et julemusikk-tips. 

Albumet Strålande jul med Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er noe jeg har hørt mye på denne adventen. Nydelige harmoniske melodier framført av Sissels overjordisk vakre vokal og Odds lune stemme gjør dette til en musikkopplevelse av de heller sjeldne. 

Som Aftenposten skrev i anmeldelsen sin da plata kom ut i 2009:

Det er fort gjort å miste julens egentlige budskap av syne i alt det kommersielle maset og ståheien som er blitt denne høytiden til del. I den forbindelse skaper det årlige utbudet av julekonserter, juleplater og annet ståk en slags nummenhet allerede før det hele starter. 

Derfor oppleves «Strålende jul» som en befriende positiv opplevelse. Endelig noe som hverken er klamt, kynisk markedstilpasset eller dynket i overfladisk føleri. 

Melodiene, arrangementene og tekstene er heller hjemmekjære, inderlige og oppriktige. Duoen har forkastet det pompøse til fordel for en enklere, mer jordnær tilnærming hvor blant annet folke- og countrymusikkens virkemidler har fått virke i samspill med Nordstogas velutviklede musikalske kunnskap om hva som klinger godt sammen.Man blir ganske enkelt bergtatt av hva han har fått til.

Dette albumet beveger seg i en litt mer "seriøs" del  av julemusikklandskapet. Det ligger ganske langt unna amerikanske klassikere som Silver Bells, It's beginning to look a lot like christmas, Santa Baby og lignende. Skjønt dette er også julemusikk jeg liker å høre på. Men Strålande jul har en dybde som passer meg godt i disse dager. 

Sjekk det ut! Det ligger tilgjengelig på både Wimp og Spotify.

Om jeg skal trekke fram noen spesielle sanger som personlige favoritter kan jeg nevne Upp gledjest alle gledjest no, (som du også kan høre i dette innlegget), No høyr de gode folk, og den fagraste rosa.

Juleferie - med bitter ettersmak

I dag har jeg hatt min siste dag på jobb før jul. Jeg får en lang juleferie i år. Men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det i dag. 

Jeg skulle ha vært i barselpermisjon jeg nå! Jeg skulle hatt mange måneder foran meg som skulle dedikeres til å bli kjent med babyen min. Vårt nye familiemedlem. Jeg skulle snart hatt en baby! Jeg skulle snart hatt Lillegutt hos meg...

Jeg pakker inn gaver. Jeg pynter med nye juleduker og tenner levende lys. Jeg hører på julemusikk og synger med sammen med Ingrid. Men hele tiden tenker jeg på at det skulle vært annerledes. Denne adventstiden, der det vi virkelig ventet på skulle komme rett over nyttår. Den skulle ha vært helt spesiell i år. Vi skulle ha ventet på lillegutt. 

Den ble jo spesiell... Men overhodet ikke slik vi hadde sett for oss.

Tenk at han snart har vært død like lenge som han var til. Det er ufattelig å tenke på. Den lille gutten min som kom kun på en kort visitt, satte uviskbare spor i hjertet mitt - og dro sin veg.

Så flyktig.

Steinen på plass

Da har steinen til gutten vår kommet opp!

Den ble så fin, akkurat slik vi ville ha den - nesten finere.

Etter noen runder med herr Laura og meg selv falt valget på en hvit stein. Jeg liker renheten og enkelheten over steinen. Steintypen er norsk og heter Størengranitt.

Jeg velger å anonymisere navnet vårt, gutten vår har fått etternavnet til både meg og pappan, akkurat som storesøster har. Ikke så lekkert med den svarte streken, men prøv å se for dere et navn der isteden, med litt mindre bokstaver enn det Lillegutt er skrevet i.

De lyseblå sommerfuglene er i bronse og boltet fast på steinen. For meg representerer sommerfugler det flyktige, skjønnhet og frihet. Symbolikken trenger vel ikke forklares mer...

I høyre hjørne har vi hånd- og fotavtrykket til Lillegutt. Disse er laget etter hans autentiske originale trykk. De er så bittesmå, ca 3,5 cm lange.

Så har vi minneord nederst. Tenkte først på et dikt, men det hadde blitt litt knapt med plassen. Alltid i våre hjerter er imidlertid en setning som tok form veldig raskt etter at han døde. Det er så enkelt, men likevel så beskrivende. Det er det han er og alltid vil være.

Til slutt et bilde tatt i mørket.

Det er fint å ha steinen på plass. Og det gleder meg at det ble så vakkert. Samtidig som det er uendelig trist. Det blir så.... endelig. Det var jo ikke der gutten vår skulle være...

Det Vakreste

Å høre hennes trillende latter. 

Å høre henne synge musevisa eller egenkomponerte sanger med "mammaaamammamamm" som tekst. Det lokker frem mittt eget smil. Uansett hvordan jeg har det. 

Ja, bare å se henne ligge ganske stille og sove, med bustete hår og fredfullt ansikt, gir meg en boblende lykke i hjertet.

 Tenk at vi har fått den jenta til oss! Så utrolig heldige vi var med henne. Hennes enorme livsglede er vår medisin på tunge og vanskelige dager, vår livseliksir. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke hva i all verden skulle vi gjort uten henne??

 Å kjenne de tynne armene hennes rundt halsen min, en liten hånd som stryker meg over kinnet, verdens vakreste stemme som sier "Jeg elsker deg mamma".  

Det er så vidunderlig! 

Vi elsker henne så høyt! 

Hun er Det Vakreste.

Om graven, og sorgens tosidighet

Det begynner å bli en stund siden sist vi pyntet på graven og de siste gangene jeg var der så har jeg gremmet meg over den visne lyngen og den triste andre planta som jeg ikke vet navnet på. Det har også blitt en stund siden vi var der, dagene er korte, vi er slitne og jeg sitter uten bil på dagene. Men endelig; i går hadde vi familie-utflukt til lillebror, i novembermørket. Men det har kommet litt snø, så helt svart var det ikke. Det var første gang jeg så graven hvit. Så stille lå den der, og det hvite ventetegnet kunne nesten ikke skjelnes fra de hvite omstendighetene. Vi rasket bort plantene som sto der og la ned et dekorert mosehjerte. Engelen og gyngehesten står der og to lykter satte vi opp. Det ble så vakkert! Noen andre småting tok vi med hjem. Delvis for å "renske" litt opp, delvis fordi steinen kommer opp snart, og i den forbindelse ville jeg ha det litt mer ryddig omkring.

 Vi var innom steinhoggeriet i går og fikk se sjablongen med trykket som skal komme på steinen. Det blir så fint! Mer om den senere. Vi får den ihvertfall opp før jul, og det kjenner jeg at er litt godt. Vi fikk tips om å legge ut bobleplast over der som steinen skal stå. Det er nemlig meldt 15 kalde til helgen, og bobleplasten er faktisk det som skal til for å hindre at telen kryper ned i jorda.

Ingrid hadde ikke vært på graven siden allehelgenersdag, og her om kvelden sa hun noe som rørte meg slik: "Jeg vil til lillebror og tenne lys!" Selvfølgelig skulle hun få komme til lillebror og tenne lys! Det var akkurat det samme jeg hadde verket etter i flere dager. Kjenner at det er så viktig for meg å komme dit. Det gir meg rett og slett litt sjelefred. Jeg syns det er godt å være der. Fint. Han er jo i hjertet mitt og derfor med meg hele tiden. Men så er det jo liksom der den lille kroppen hans ligger da...

Vi har hatt et par veldig tunge uker. Alt føltes håpløst. Svart.

Denne uken har imidlertid vært betraktelig bedre. Det er rart hvordan sinnet kan veksle mellom det lyse og det totalt bekmørke. Tilsynelatende uten noen opplagt grunn. Jeg tror jeg aner konturene av hvordan manisk-depressive har det...

Det nærmer seg advent- en tid jeg har sett fram til med gru. Men jeg tar meg i å tenke på å henge opp julestjerna og sette fram adventslys og annen julepynt. Et hus i sorg trenger vel vél så mye å være julepyntet og fint som andre hus.. 

Det er viktig for oss å tillate todeltheten i sorgen. Det er ikke svarthvitt og ingenting er bedre enn om det er innslag av glede i det triste. Vi kan snakke om at vi er triste fordi lillebror ikke er her hos oss, for i neste øyeblikk entusiastisk snakke om en god idé til gravpynt. Jeg husker i begravelsen. Etter at Lillegutt var senket ned i jorda og seremonien rundt det var over, tumlet de minste barna rundt graven og lekte og lo. Jeg synes ikke det var upassende i det hele tatt. Jeg syns det var fint! Jeg vil at det skal være lek og glede rundt han. Gjett om han hadde elsket det!

3 måneder ❤ ❤ ❤

Jeg gråter et hav over det som ikke ble.

Over dager som brått ble revet bort.

Jeg gråter et hav over drømmer som brast

da det lille livet forlot oss.

Jeg gråter et hav over gleden som ikke kom,

men som ble til sorg isteden.

Jeg gråter et hav over deg, min skatt.

Jeg gråter et hav....

3 måneder har gått.

Vi savner deg gutten min.

Et aldri så lite livstegn

På søndag hadde jeg bursdag, og den ble rett og slett feiret for første gang på x antall år! Som regel har vi hatt en beskjeden markering ved å spise ute eller lignende. I år gjorde vi også det, vi spiste på restaurant lørdagskvelden. Dagen etter hadde jeg tenkt å bare ha svigers over på kaffe, men kl 1200 ringte det på døra, og der sto deler av familien ++ ! Jeg ble kjempeoverrasket og rørt. Jeg har jo ikke akkurat familien min i umiddelbar nærhet heller. Det var liksom det siste jeg tenkte på; å feire min egen bursdag, men det er klart at jeg satte ekstra stor pris på en sånn gest nå - i disse tunge tider. 

Det er flere ting jeg kunne ha skrevet om. Om blafrende minner fra barndommens bursdagsfeiringer. Om følelser av utilstrekkelighet og handlingslammelse. Om sårheten ved å møte på en bekjent som gikk gravid sammen med meg, og som nå hadde fått en baby for 5 dager siden... Eller om den grenseløse, gledelige kjærligheten jeg føler for Ingrid. Men jeg har ikke helt ro på meg, klarer ikke helt å samle tankene mine. Så jeg lar det bli med et mini-innlegg denne gangen.
Et lite livstegn.
Ha en fin november-kveld alle der ute som leser bloggen min.

En av mine nye te-kopper. 

                Er den ikke fin?

Og tusen takk for alle kommentarer som blir lagt igjen. Jeg suger til meg alle ord, bønner, tanker og virtuelle klemmer.

Om absurditeter og de små gleder

Har akkurat levert Ingrid i barnehagen nå, har fri, det er fredag og dagens første kaffekopp er underveis.  Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å være sykemeldt! Ha lange morgener, levere Ingrid halv ti i barnehagen og så ha en blank dag foran meg. Jeg går mye turer. Noen ganger har jeg fått med meg ei venninne, og det er så hyggelig! Ren luksus midt oppi det triste. 

For visst er det trist. 

Jeg synes at de to siste ukene har vært veldig tunge. Jeg blir plutselig overmannet av sorg, den griper om meg helt plutselig og den eneste tanken jeg klarer å formulere inni hodet mitt er et rungende NEI!

NEINEINEI! 

Fortsatt blir jeg slått av en vanvittig uvirkelighetsfølelse. Når jeg tenker på den lille livløse gutten som lå i armene mine. Jeg kan fortsatt fornemme hvordan det var å holde i den bittelille slappe kroppen. Den lille kroppen som jeg bare timer før hadde kjent sparke inni magen min. Hvordan kunne det skje? Hvordan er det mulig? Er det virkelig sant?

Jeg besøker graven hans og når jeg kommer tilbake til bilen må jeg rett og slett stoppe opp. For å ta inn over meg den vanvittige situasjonen. Nå skulle jeg telt ned dagene til nedkomst. Jeg skulle ha vært så fjærnt ifra kirkegårder og graver som det kunne gå an å bli! Isteden er kirkegårdsbesøk blitt en del av hverdagen... Det var der han endte opp. Ikke ved mitt varme trygge bryst, med Ingrid ved siden av- betraktende med tindrende stolte storesøsterøyne. 

Vi har ikke fått noen svar enda. Og mine følelser rundt det å få vite grunnen til at gutten min ble født 19 uker før tida er ambivalente. Det kommer til å bli grusomt, uansett hva grunnen er egentlig. Men så er det jo heller ikke sikkert at vi får vite noen grunn. Vet ikke helt hvilket alternativ som er værst..

Gråtetokter og eksistensielle grublerier og praktiske gjøremål - de går hånd i hånd. De lever side om side. 

Vi pusser opp rommet til Ingrid. Har sparklet og malt vegger, vinduskarm, tak og lister og lagt nytt golv. Jeg ser at jeg må rydde opp tepper og puter etter hyttebygging i sofan. Etter det blir det kaffekopp og en episode med Twin Peaks. Får gjøre hva jeg kan for å få noen drypp av hygge og glede.
...Denne setningen skurrer litt.. Er det virkelig mulig å føle hygge og glede over en kaffekopp i hånda mens introen til en TV-serie fra tidlig 90-tall ruller over skjermen, når man har en liten sønn i graven?? Hvor absurd høres ikke det ut! Men jo; det går faktisk an å føle ( en litt rar) glede ved de små ting fortsatt. Og heldigvis for det! For hva hadde alternativet ellers vært ?...

Livet altså!

For en.... rar ting.

Tanker en novemberdag

Novemberhimmel.

I går ved middagsbordet sa den lille jenta mi: "jeg savner lillebror, jeg."

Jeg synes at hun prater mer om han nå for tiden enn det hun gjorde i begynnelsen. Det er så tydelig at hun tenker på han. Og hun forstår. Hun forstår alt. 

Her om dagen var hun inne på badet, lekte og skvaslet med noe vann, også ropte hun plutselig ut til meg: "mamma hva er det?". Jeg satt ved kjøkkenbordet og tristheten hadde plutselig lagt seg over meg, slik som den gjør av og til. Dette senset hun, inne på et annet rom! Nesten som telepati.

Åh, som jeg skulle ønske at hun hadde sluppet å oppleve dette. Jeg blir så trist når jeg ser andre søsken leke og herje sammen. Det er så sårt å se Ingrid betrakte dem, litt på siden. Hun ser så ensom ut og det stikker i hjertet mitt. Hun har ingen søsken å leke med. Enda værre: hun har en lillebror som ligger død på kirkegården. Det er liksom så trist og grelt at det er ikke måte på!

Det er vanskelige tider. For meg har livet stoppet litt opp. Det går mot advent. Jeg skulle ha begynt å glede meg til jul, kjøpe inn julepresanger og adventskalendergaver. Så skulle lillebror kommet rett etter nyttår. En midtvintersbaby. 

Nå ser jeg fram til jul omtrent med en følelse av panikk. Jeg skjønner virkelig ikke hvordan jeg skal klare å håndtere årets jul. Jeg tror den kommer til å bli forferdelig for meg følelsesmessig. Alt jul betyr for meg: tradisjoner, barndomsminner, familie og trygghet. Julebudskapet. Mest av alt har jeg lyst til å hoppe over julen i år. Melde meg helt ut. Men lille Ingrid fortjener en jul i lykke og glede. Hvordan i all verden skal jeg klare å gi henne det når innsiden av meg kommer til å være som et åpent sår? 

Misforstå meg for all del ikke. For jeg elsker den jenta høyere enn alt og jeg føler sitrende lykke over å se henne og tenke på henne. Noen ganger, når livet føles ekstra tøft, tenker jeg at jeg må fokusere kun på henne. Tross alt så har jeg jo verdens nydeligste jente! Men så er jo ting blitt som de har blitt. Jeg kan ikke bare skyve vekk tapet av Lillegutt. Det er der og vil alltid være der.

Som jeg har skrevet før; jeg kjenner glede over livet. Men det har blitt komplisert. Ytterpunktene i følelseslivet ligger mye tettere. Fra svart håpløshet til lykkelig takknemlighet.

Jeg har dessuten ikke mange tanker (drømmer) om framtiden. Annen jobb og bopæl er fullstendig lagt på is for min del. 

Jeg lever fra dag til dag. 

Orker ikke tenke på framtiden. Det foregår tungt nok arbeid oppi hodet mitt som det er...

...og der bare sluttet tankerekken min.