Vårpuss på graven

I helgen har vi endelig kunnet plante ut friske blomster på graven igjen.

Det er fortsatt litt frost på natten, men ikke så ille at vårblomstene dør. Vi valgte lyseblå stemorsblomster som vårpynt for lillebror. All snøen er vekk og jorda var fin og løs å grave i.

Jordhaugen over graven er ganske stor. Vet ikke om denne kommer til å sige eller om den må spas vekk etterhvert. Ingrid og pappan mente hvertfall at de måtte lage noe av jordhaugen, så da forvandlet de den til et hjerte.

Motsol - men dog. Fint og vårlig ble det tilslutt. Vi fikk også satt opp gravlykten. I vinter har vi bare hatt en liten Plantasjen-sak, men nå har vi altså fått opp en skikkelig gravlykt som ikke ruster og som har plass til et stort lys som brenner lenge.

❤ 8 måneder ❤

I dag er det 8 måneder siden  vi mistet vår lille gutt. Åtte måneder har gått siden vi kom hjem fra sykehuset, lamslåtte, tomme og sorgfylte. 8 måneder....

8 måneder siden jeg holdt i den lille tynne kroppen din for første og eneste gang. Jeg lengter etter deg, og feller tårer over deg hver dag.

Fortsatt har jeg dager som er veldig tunge og vanskelige. Der jeg kjemper mot tårene konstant hele dagen. Vanskelige dager på jobben. Dager der jeg tilbringer lange stunder på toalettet fordi tårene bare renner og renner. For hvor lenge er det egentlig greit å sørge? Det er gått 8 måneder og jeg vet ikke om det er "greit" for omgivelsene mine at jeg sørger tungt fortsatt. Derfor trekker jeg meg unna. Gjemmer meg bort med sorgen min. Den ensomme sorgen som bare er min. 

Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.

Savn og hjemlengsel

Jeg har tunge og vanskelige dager.

Dager fylt med savn og lengsel. Der sorg, håpløshet og svartsyn har vært de eneste følelsene jeg har klart å føle.

Vi står på terskelen til påskeferie og da skal vi hjem. Dit jeg kaller hjem.

Håper jeg klarer å klarne hodet mitt der og at tankene mine lysner.

Sorgrommet

Denne uka har vært - i mangel på et bedre dekkende ord- rar.

Jeg har et rom inni meg der sorgen ligger. Periodevis har døren inn til dette rommet vært nesten helt lukket. Jeg har åpnet den litt i stille stunder, følt på det som er der inne, og siden lukket døren igjen, vendt oppmerksomheten mot her og nå, mot herr Laura og mot livseliksiren Ingrid.

De siste dagene har jeg imidlertid ikke klart å lukke døren helt. Det er nesten som om noe har kommet i klem imellom, for døren vil ikke igjen. Den nakne sorgen siver ut fra rommet sitt og fyller meg. Gjør meg sårbar, skjør, sliten og trett. Av en eller annen grunn kommer den snikende ut mens jeg sitter på toget på veg til jobb og slipper ikke taket før jeg igjen er hjemme og kan slå armene om jenta mi som bobler over av intensitet og energi.

Det har vært mye fokus på en grusom sak i media i det siste. Christoffer-saken. 

Jeg blir fylt av en slik usigelig sorg når jeg tenker på han. Når jeg tenker på at noen kan gjøre slikt mot barn. Jeg har oppdaget at vonde følelser åpner opp for min sorg over Lillegutt. Den kommer utilslørt fram igjen, blir mer intens.

Denne saken og alt det som jeg har gått igjennom de siste seks - snart sju- månedene, gjør at jeg tenker mye på det urettferdige og meningsløse i livet. Hvorfor blir gode mennesker syke og dør? Mennesker som er rause, inkluderende, fulle av kjærlighet? Mens krapyl som fører redsler og uendelige lidelser over andre lever og er friske? Det gir ingen mening... Jeg leter etter mening, men finner den ikke.

 Men kanskje min lille gutt kjenner hemmeligheten? Kanskje de gode sjelene som har gått over til den andre siden ser den Store sammenhengen? Jeg håper den finnes.

Så er det jobben da. Som jeg føler NULL motivasjon til. Den gir meg absolutt ingenting. Ingen input, ingen utvikling, ingen mening. Herr Laura har det på samme måten. Det er virkelig tungt å føle at man står helt fast. Det har blitt så mye. Vi har sorgen. Vi mistrives med jobbsituasjon. Vi har rotet oss ut på ei myr og tråkket oss fullstendig fast. Vi har kommet fram til at vi må egentlig bare bort fra hver vår respektive jobb. Det får bli første bud... Så vi søker jobb begge to.

For et år siden var jeg i nøyaktig samme situasjon som nå. Jeg var på utkikk etter annen jobb. Følte at livet fløy bort, mens jeg sto stille. Så ble jeg gravid. Og la selvfølgelig jobbsøk på hylla. Gledet meg til å få en liten. Gledet meg til forandring. Gledet meg til å bli en familie på fire. Og her sitter jeg nå. På det samme kontoret. Jeg har ikke permisjon. Jeg har ikke en liten. Det eneste som er forandret er at jeg er en smertelig erfaring rikere.

Det er vel ikke så rart at døren inn til sorgrommet står åpen.

Om glede og sorg

Når du er lykkelig

skal du se dypt inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at bare det

som har gitt deg sorg

kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,

skal du igjen se inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at du gråter

for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:

“Gleden er større enn sorgen”

andre sier: “Nei sorgen er størst”.

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved sitt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.

Fra Profeten av Kahlil Gibran

Seks måneder ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

I natt er det seks måneder siden du ble født, gutten min. 

Tenk, et halvt år! Det er helt ufattelig, aldri hadde jeg trodd at et halvt år kunne gå så fort. Det høres så lenge ut, men det er jo egentlig ikke så lenge og det føles i hvertfall ikke så lenge... 

Hvis alt hadde gått etter planen skulle du nå ha nærmet deg 2 måneder. Jeg tenker på hvor annerledes livet hadde vært om du hadde vært her. For en helt annen tilværelse det hadde vært! Det hadde vært babylyder, gulpekluter og amming. Trilleturer og mammaperm. Jeg ville vært lykkelig uvitende om de erfaringene jeg sitter med idag. Å føde et barn i redsel og sorg. Følelsen av å holde mitt eget døde barn i armene mine. Å vite hvordan et barn i 21.svangerskapsuke ser ut... Det er vonde erfaringer som jeg så gjerne skulle ha vært foruten. På en annen side ville jeg ikke vært deg foruten, Lillegutt... 

Vi har lært oss å leve med at du er borte. Det er vondt og det er trist og jeg feller tårer over deg hver dag. Jeg savner deg. Jeg lengter så inderlig etter deg.
Du var en gave som vi ikke fikk beholde. Vi hadde deg bare til låns en liten stund.
Men du fikk en evig plass i hjertene våre.

❤ ❤ ❤

Sorgen og gleden, de vandrer til hope

Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.

Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 

Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...

Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 

Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.

Listemodus: fine ting denne uka

❤    Lysløype rett utenfor døra. Snøtunge graner og glitrende skispor.
❤    Ingrid - mitt lys og min lykke! Min kjærlighet til henne kjenner ingen grenser...
❤    Kaffe og Gilmore Girls. (Sistnevnte bestilt på cdon.com. Minner meg sååå om                 mammapermisjonstiden med Ingrid.)
❤    Fredag! Og vi drar til Vestfold på besøk til søsteren min og hennes familie.

Jeg har det ikke bare tungt og trist. Det meste av tiden har jeg det bra. Jeg opplever øyeblikk med lykke. Jeg gleder meg til ting. Hverdagen er ....hverdagslig. Sorgen er ikke like massiv lenger. 

En utenforstående ville kanskje tenkt at jeg "har kommet over" sorgen. Jeg synes at det blir feil, og jeg kjenner at jeg ikke vil bruke det uttrykket. Det ville nesten være det samme som å si at jeg er ferdig med det, jeg har pakket det bort og lagt det fra meg, og nå drar jeg lykkelig videre. 

Det er ikke sånn. 

Jeg kommer aldri til å bli ferdig med Lillegutt. Han er en del av meg, en del av familien. Sorgen over han kommer aldri til å bli borte. Hver dag kommer den til meg, i plutselige kast. En bølge av sårhet som skyller gjennom kroppen min. 

Men det ene utelukker ikke det andre. Jeg lever med både lykke og sorg. 

Og jeg har det egentlig ganske bra.

Ønsker alle en fin helg. Vi skal kose oss masse masse!

Sluttrapport

Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.

 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.

Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.

Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 

Men hvordan får man hull på fosterhinna? 

Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 

I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...

Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 

Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 

På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤

Søndag - et glimt av hverdag

Det har ikke blitt så mange innleggene som omhandler nøytral hverdag det siste halve året. Tenkte å bare kjapt innom bloggen for å vise at - joda, faktisk så har vi et vanlig liv med hverdagens sysler!

Det er søndag kveld, og den siste helgen i januar er i ferd med å ebbe ut. Vi har hatt en rolig dag hjemme med aking og kringlebakst. Herr Laura hadde bursdag igår, men da var vi opptatte i badeland - hvor Ingrid virkelig storkoste seg superintenst og ble så sliten at hun sovnet i handlevogna på Rimi etterpå (en vellykket tur med andre ord) - derfor kringlebakst dagen derpå. 

En fin helg.

Ellers så vet vi nå litt mer om hva som gikk galt under svangerskapet med Lillegutt. Jeg tror nok at jeg kommer til å skrive litt om det i et eget innlegg ved en senere anledning.

Nå er det leggetid.

God natt.

Influensa og Det som ikke ble

Ute er det så kaldt at det knaker. Det knaker i snøen og det knaker i veggene. 

Januarfrost.

Jeg fikk en runde med influensa og lå strøken hele forrige uke. I tillegg til de fysiske smertene en influensa fører med seg, dro også sinnet mitt ned i mørke daler. 

Sist jeg var syk var rett før jeg mistet lillegutten. Av den grunn følte jeg at jeg på en måte ble satt tilbake i den situasjonen. Den ble plutselig så nær igjen, minnene kom så tett innpå meg igjen. Det var en veldig vond følelese og jeg var mye lei meg og deprimert i løpet av de dagene. Dessuten; når man har opplevd noe som ikke er vanlig, som ikke skal skje, så ligger de fatalistiske tankene ikke så langt unna. Jeg opplever nå at det er lettere å begi seg ut på tankespinnerier i negativ retning. 

Både farlig svineinfluensa og at det skulle være andre underliggende sykdommer hos meg var tanker som meldte seg. Eller at jeg rett og slett skulle bli en av de få som faktisk stryker med av influensa hvert år. Jeg har ikke akkurat vært på rett side av verken statistikken eller på "hellbarometeret" de siste månedene, så hvorfor ikke?

Men jeg ble da frisk. 

Og da føles hverdagen som en befrielse. Det føles deilig å igjen kunne orke å støvsuge og lage mat. Og orke å spise den... Det føles til og med godt å orke å gå på jobb. Selv om at det ikke var der jeg skulle være nå. Jeg skulle jo være i permisjon. Arbeidsplassen min skulle være uten meg, jeg skulle ikke ha vært en del av den. Jeg skulle være opptatt med helt andre ting. Jeg skulle hatt en liten babygutt hos meg. Jeg skulle akkurat begynne å kjenne på følelsen av å være tobarnsmor, vi skulle begynne å bli kjent med den nye tilværelsen som familie-på-fire. Ingrid skulle ha vært storesøster. 

Så mye trillings hadde det vel ikke blitt nå i denne strenge kulda, men jeg ville kose meg inne og sett fram til mildere vær så vogna igjen kunne tas med på tur. 

Hvordan hadde han sett ut nå tro? 

Hadde han vært lys som meg og Ingrid eller mørk som far? 

Hårløs slik som Ingrid var på den alderen?

Ville han vært like kvikk og mye våken som søsteren, eller ville han vært av det mer rolige slaget?

Han som ikke ble. 

Det er så rart å tenke på. 

Det fyller meg med en sånn usigelig tristhet.

Når det atter skyer over

Bildet er hentet fra In Twin Peaks.com

Jeg har hatt gode uker. 

Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg. 

Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.

Så kom dagen idag. 

Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt. 

Sånn er livet med sorg. 

Man tror at man har lært å leve med den.  Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

Samtale på sengekanten

Ingrid:  Mamma er du gravid?
Meg:  Nei...jeg er ikke det. Vet du hva det vil si å være gravid da?
Ingrid:  Neeei...
Meg:  Det betyr at man har baby i magen.
Ingrid:  Men man kan være gravid men ikke ha baby i magen!
Meg:  Nei, hvis man er gravid så har man baby i magen.
Ingrid:  Men du var gravid en gang og da hadde du baby i magen og det var lillebror men han døde også fikk han hjerte og så fikk han stein. Jeg skal lage en baby til deg jeg, mamma.
Meg- litt satt ut, med sårt bankende hjerte som alltid når Ingrid snakker om lillebror - rekker ikke si noe før hun på nytt skyter inn:
mamma, ønsker du deg late-hest?
Meg:  Nei, eg ønsker meg en orntlig hest jeg!
Ingrid:  Jeg skal lage en hest til deg. Og jeg skal lage en levende baby til deg! Søte mamma.

Også stryker hun meg over kinnet og sier at jeg er snill. Tårene mine renner,  av sorg over den lille som forlot oss og av takknemlighet og glede over min nydelige datter.

Godt nyttår !