Ordinær ultralyd og tanker

I dag kom endelig dagen for ordinær ultralyd. Som alltid foran ultralydene er jeg spent og engstelig. Nå som jeg kjenner liv hver dag er det jo lettere å følge med, men jeg er likevel redd for at de skal finne noe galt; at det er for lite fostervann eller lignende.

Vi kom overraskende fort inn til jordmor, en meget kyndig og erfaren dame som vi straks fikk tillit til. Alt så fint ut! Og jeg kunne puste lettet ut. Jeg har ikke tenkt på kjønn i denne omgang - det vil si; jeg har jo tenkt på det, men overhode ikke hatt noen preferanser på det området denne gangen. Så da jordmor spurte om jeg visste hva jeg bar på, så hadde jeg nesten glemt bort hele temaet, men jeg ville jo gjerne vite hva det var. Herr Laura så det på skjermen, jeg hadde problemer med å se noe særlig hva som var mellom de sprellende beina. Det er ei jente. En lillesøster.

Det kom noen tårer, og jeg presiserte at det ikke var på grunn av skuffelse, det ble bare så...sterkt. 

Det er egentlig litt overraskende at jeg holder dette svangerskapet så adskilt fra det forrige. Det er to helt forskjellige svangerskap, to helt forskjellige barn og to helt forskjellige hendelser. Jeg setter dem ikke opp mot hverandre. I forkant av graviditeten hadde jeg tenkt på at et nytt svangerskap ville være vanskelig også på det viset at man ville sammenligne. At jeg ville føle på urettferdighet over at jeg klarer å bære fram dette barnet når lillebror måtte dø. At jeg kanskje ville føle dårlig samvittighet over at jeg klarer å glede meg over det nye barnet - det som er istedenfor han som døde. Eller hva hvis jeg ikke klarte å føle glede over det nye? At jeg rett og slett ikke klarte å bli glad i det fordi det ikke er lillebror... 

Men sånn er det ikke. Jeg har ikke hatt noen av de tankene i det hele tatt. Det er to separate ting. Jeg har sorgen over lillebror som jeg ikke fikk beholde, og gleden og håpet over lillesøster. Begge deler går sammen med meg. 

Men det er klart at en sånn dag også bringer minnene nærmere. Minnene om forrige gang jeg var på ordinær UL. Hvordan jeg satt på det samme toalettet etterpå og fordøyde opplysningen om hva vi ventet. Jeg må ta fram ultralydbildet jeg har av lillebror. Sorgen skyller igjennom meg. 

Jeg skulle så gjerne hatt deg også! Deg og lillesøster!

Men; det er deilig å senke skuldrene og slappe av.

 Alt ok i denne omgang. 

Jeg ble satt noen dager tilbake. I dag er jeg 19 uker og 3 dager. Snart halvveis. Snart 21 uker - uken da jeg mistet. Jeg kjenner at det også er en milepæl det blir godt å komme over.

Skjønne lillesøster.

❤ 1 år ❤

I dag er det ett år siden Lillegutt ble født. 

Det har vært en rar dag. Vond og vemodig. Vi ville markere dagen på et hyggelig vis, så vi lagde muffins og syklet avgårde til graven med piknik-teppe, lys og blomster. Ingrid inisterte på å synge "Hurra for deg"... så da gjorde vi det, men ordene satte seg fast i halsen min.

Minnene kommer sterkere på ved en sånn merkedag. Jeg har tenkt mye på den tiden vi hadde på sykehuset, 22.august - den vonde siste dagen med gutten min i magen. Natten da han ble født. Og jeg har følt på den tomheten jeg følte for ett år siden. Dagene etter med begravelsesforberedelser, møtet med begravelsesbyrået og det bizarre med å få utdelt hefter som het "Når et barn dør" med bilder av små kister og blomsteroppsatser, og gravsteiner formet som bamser. Meningsløsheten og smerten var ikke til å fatte.

I kveld er lykta på graven tent. Det vil lyse hele natten igjennom med gyllen glød. Her hjemme er lyset til lillebror tent. Etterhvert slukner de -av seg selv eller fordi vi må blåse det ut for natta. Men i hjertet mitt skinner lyset for gutten min hele tiden.

Vi savner deg så lillebror! 

En liten kommentar

Av og til kommer de - de små kommentarene som plutselig får følelsene til å strømme. De små harmløse kommentarene - gjerne spontane -  som med ett blir så overveldende fulle av mening, som river ned forsvarsverket av styrke, mot og gladhet som jeg har bygd opp rundt meg, og som løsner et skred av følelser inni meg. Sorg, vemod, redsel, usikkerhet og engstelse for framtiden, frustrasjon...

Jeg hadde i utgangspunktet en dag da jeg følte meg litt tankefull og trist. Ingrid var sitt sedvanlige livate jeg, pludret og pratet ved frokostbordet. Også kom kommentaren: Jeg gleder meg så til babyen kommer, for da skal jeg kose med han!

En sånn fin og god og vakker kommentar fra min fine, gode, vakre jente! Sagt med entusiasme og glede.

Men jeg gråt. Tårene bare rant og rant og det tok langt tid før jeg klarte å stoppe. Sorgen over gutten vår, sorgen over at vi må leve med denne erfaringen, sorgen over at lille Ingrid måtte oppleve dette! Redselen for at lillejenta mi skal bli utsatt for enda en skuffelse. Redselen for mer smerte. Redselen for at det ikke skal gå bra denne gangen heller. Den tanken klarer jeg ikke tenke fullt ut... 

En liten kommentar kan virkelig utløse mange store følelser.

Augusttanker

 

Vi er i midten av august. Jeg synes at lufta allerede har fått en annen skarphet. Lyset er blitt annerledes. Sommeren er på hell.

Det nærmer seg ettårs-dagen til lillebror. Selv om han aldri er helt vekk fra tankene mine, så merker jeg i disse dager at tankene mine er ekstra sentrert om han. Minnene kommer litt sterkere fram igjen. Sårheten er igjen mer tilstedeværende. 

Jeg tenker på hvordan han ville ha vært nå hvis han hadde fått leve. Han hadde vært 8 måneder om han hadde blitt født til terminen i januar. Jeg husker så veldig godt hvordan Ingrid var på den alderen. Da var vi på tur til London og Paris, så derfor husker jeg mer detaljert hvor hun var i utviklingen osv. Hun var utrolig livat, blid og oppmerksom. Krabbet rundt i turbofart, reiste seg opp etter diverse møblement, gikk og klatret. En sånn utrolig livsglede som smeltet alle rundt henne. 

Der skulle lillebror ha vært nå. 

Jeg ligger omtrent to uker etter i svangerskapet nå - kontra i fjor. Et helt annerledes svangerskap denne gangen. Jeg har ikke tegn til bekkenløsning og allmenformen føles veldig bra. Ingen kynnere. Jeg begynner å kjenne små, små dult på innsiden av magen. Endelig! Jeg har tenkt mye på MA denne gangen, og det blir godt å kunne følge med selv. 

Ellers hadde vi en veldig hyggelig helg. Fredag møtte vi to par fra sorggruppa hjemme hos det ene paret. Det var utrolig hyggelig og vi var ikke hjemme før klokka halv to på natta. Resten av helga var også sosial med både familien til herr Laura og naboer, ripsplukking i tordenvær og også en stille stund for meg selv på verandaen i augustsol. I dag er det planleggingsdag i barnehagen og jeg tok meg fri. Ingrid har kost seg lenge i badekaret, men nå vil hun visst opp!  Hverdagens plikter kaller!

Jettegryter

 

Vi har nå kommet hjem fra nesten 3 uker borte på ferie. Vi har hatt deilige dager med fantastisk vær og mye bading har det blitt både her og der. Tenkte å reklamere/ tipse litt om den ene badeplassen vi var på, for det er virkelig en spesiell plass!

Vi tilbragte en dag i jettegrytene i nærheten av Treungen i Telemark. Dette var en elv som ble lagt i rør til kraftproduksjon en gang på 50-tallet, og da åpenbarte det seg et ca 300 meter langt område med massevis av jettegryter og "sklieformasjoner" i fjellet. Grytene er i alle slags størrelser, fra små plaskebasseng til den dypeste på 13 meter - hvis jeg ikke husker feil. 

Et naturlig badeland! 

 

Da vi var der tror jeg nesten vi opplevde den varmeste dagen i sommer. Det var aldeles syden-feeling, fjellet brant oss under føttene, og i visse gryter var vel badetemperaturen mellom 22 og 24 grader.

Dette er gøy for både store og små! Eneste kryss i margen var at visse steder var fjellet veldig glatt, så vi måtte være temmelig forsiktige når vi gikk der det var fuktig fjell.

Merk: her er det ikke iskremkiosker og hamburgersjapper, så mat og drikke må man ha med selv. Man får derimot en opplevelse av noe urørt og ukommersielt, og selv om det er mye folk er det ikke overfylt (jeg fordrar ikke stinne strender!) .

Dette er absolutt en plass å anbefale. En virkelig spesiell og flott opplevelse!

Her kan du lese mer om jettegrytene i Treungen.

Å miste et barn i dødfødsel

 

Siden vi mistet gutten vår i fjor har jeg skrevet mye her på bloggen om mine indre prosesser. Jeg delte graviditeten min her, og det ble helt naturlig for meg å skulle fortsette å dele etter at vi mistet. Det er viktig for meg å prøve å sette ord på ting - både for å få andre til å forstå og for å sortere mine egne kaotiske tanker - og kanskje dermed gjøre det lettere for meg å forholde meg til dem. Jeg får på en måte organisert kaoset og bare det kan hjelpe meg med å gi meg mer ro i sinnet.

Jeg skrev mens jeg sto midt oppi sjokket og sorgen. Jeg skrev ned akkurat det jeg følte der og da. Det er vanskelig å skulle sette seg ned å skrive innlegg som er formulert på en slik måte at det er lesbart når man er i en slik tilstand som jeg var. I ettertid kan jeg nesten ikke skjønne at jeg klarte det, når jeg ser på de forskjellige dateringene på innleggene. Kvelden før begravelsen for eksempel. I det hele tatt er det mye jeg ikke skjønner at jeg har klart å komme meg igjennom - i alle fall ikke på den måten som jeg tross alt gjorde.

Jeg må nevne at overskriften ikke blir helt "riktig" for meg, dødfødsel blir ikke helt riktig å si i mitt tilfelle. Men jeg vet ikke helt hva jeg ellers skal kalle det. Gutten min var ikke død inni magen min. Han levde helt til han ble født. Fødselen kom igang 19 uker for tidlig, lungene hans var ikke klare for  å kunne puste, så han døde under fødsel. Han var død når jeg fikk han i armene mine. Så kanskje det blir riktigere å si at jeg mistet et barn i for tidlig fødsel. For meg er det viktig at detaljene er riktige.

Det er ingen som kan sette seg inn i - og forstå fullt ut - hvordan det er å miste et barn som ikke har levd utenfor magen. Ingen andre enn de som har erfart det selv. Man står så utrolig ensom i sorgen fordi det ikke er så mange som kan relatere til en sånn opplevelse, og fordi man har ingen å dele den samme sorgen med. Det finnes ingen andre som kjente han. Det finnes ingen andre som hadde fått noe forhold til han. Det finnes ingen med felles erfaringer, opplevelser og minner om han. 

For andre har han ikke eksistert. 

Noen forstår ikke at jeg har mistet et barn. De tror jeg har mistet et foster. Det er ingen som har sett det lille fullkomne ansiktet hans. Noen har blitt veldig overrasket og vantro når de har hørt at jeg fødte han, at jeg gikk igjennom en fødsel. Jeg vet ikke helt hva de har sett for seg, en blodig klump i do, eller hva? Uforstanden er stor, og jeg skjønner jo at det kan være vanskelig for folk å forstå rekkevidden av dette. Folk flest er veldig forståelsesfulle, men jeg vet at noen - bak ryggen min - ikke helt skjønner hvorfor jeg "tar sånn på veg". Det gjør inderlig vondt. Men jeg kan jo på en måte ikke klandre dem...

I løpet av livet vil man gå igjennom opplevelser og erfaringer som er med på å forme den du er. Det at jeg mistet den lille gutten min vil for alltid være med meg. Jeg har kommet langt i sorgprosessen. Jeg går videre med livet. Men jeg legger jo ikke fra meg gutten av den grunn. Jeg går videre - men tar gutten min med meg. Jeg legger ikke vekk sorgen, sorgen er også med meg. Men etterhvert blir kantene mer avrundet. Steinen av sorg kværner ikke like smertefullt lenger. 

Jeg er nå gravid igjen. Jeg venter et nytt barn på samme tid som gutten min skulle ha blitt ett år hvis han hadde fått leve. Det er svimlende og rart. Jeg er glad, spent og takknemlig for den lille som ligger i magen. Men jeg har fortsatt mistet et barn. Jeg har fortsatt sorgen over gutten min inni meg - selv om jeg venter et nytt barn. Jeg vil på en måte alltid ha et barn for lite. Den lille gutten som aldri fikk leve utenfor magen, som vi hadde forventninger og håp til, men som vi aldri fikk bli kjent med. 

Selvfølgelig vil jeg alltid bære han med meg.

Værfrustrasjon, engstelse, mimring og bryllup

1. juli. 

Men hvor er sommeren??? Fikk et godt spørsmål fra lille Ingrid her om dagen: Mamma, når blir det sommer?

Mye regn, grå himmel og ikke mange varmegradene får ikke akkurat sommerfølelsen til å blomstre. Kjenner at jeg begynner å bli utrolig lei av år etter år med ikke-somre og har fryktelig lyst på en solferie. Men det spørs om det blir noe denne sommeren heller. Jeg kvier meg for alle ting som innebærer en ørliten risiko for gravide (å fly for eksempel) og er livredd for at katastrofen skal inntreffe på et fremmed sted. Ja, jeg er mye engstelig. Selv om jeg stort sett er rolig i hverdagen skal det ikke mye til før jeg blir redd, og jeg føler meg vel egentlig aldri helt trygg. Det er på ingen måte slik at jeg går rundt og svartmaler og tror at dette umulig kan gå bra, jeg er ved godt mot! Men redselen lurer rett under overflaten. Jeg har allerede hatt et par episoder der jeg har vært livredd for - og nesten overbevist om at - jeg har mistet, eller vært i ferd med å miste. Håper på rolige uker framover nå.

Jeg må tenke på denne dagen for 4 år siden. Det var en helt utrolig varm dag. Juni måned 2009 hadde vært veldig varm og jeg tilbragte dagene på verandaen, fortrinnsvis i skyggen, med radio og noe kaldt å drikke. Walking on a dream med Empire of the sun og Ambitions med Donkeyboy gikk hyppig på lufta. Jeg hadde hatt termin to dager før, og var lei og veldig klar for at noe skulle skje snart med hybelboeren i magen. Senere var jeg på kontroll og det ble bestemt igangsetting dagen etter. Jeg hadde litt høyt blodtrykk, så legene ville ikke la meg gå lenge over tiden. Senere den kvelden dro vi og badet. I nydelig nesten lunka vann! Og den natten fikk jeg rier! Vi dro til sykehuset dagen etter - til den avtalte timen min - og der fikk vi greie på at fødselen var igang. Så da var det bare å vente, og litt etter kl 2130 var min vidunderlige, fantastiske datter i armene mine...

Fire år siden. Det er utrolig som tiden går, samtidig som jeg føler at hun alltid har vært en del av livet mitt. Fire år med glede, takknemlighet og stolthet. Hun har gitt meg engstelse og frustrasjon, men hun har også hjulpet meg gjennom noen av mitt livs vanskeligste og tøffeste dager. Hun har gitt meg evnen til å føle en kjærlighet som ikke lar seg beskrive med ord, som overgår alt. Jeg gleder meg til hver dag med henne.

I helgen var vi i bryllup til en av mine kusiner. Det var en nydelig seanse i et privat kapell på en gammel prestegård med påfølgende middag og fest. Regnet silte, men det skjønne brudeparets forelskelse og lykke gjorde dagen skinnende, og utpå kvelden lå fjellsidene badet i gyllent sollys. Ingrid storkoste seg på voksenfest, danset til bandet og menget seg med gjestene. Jeg dro hjem med henne halv tolv på natten. Før hun gikk fikk hun selveste brudebuketten! Gjett om det var stor stas!

Brudebuketten. Ikke fullt så fresh på tredje dagen, men fortsatt vakker!

Om en uke går jeg ut i ferie. Jeg blir nok ikke helt borte, men vil likevel ønske dere en riktig fin sommer! Sol eller ikke sol...

Midtsommerhilsen

Midtsommer i dag. 

Skiftende vær, ikke så veldig varmt i lufta, men vi har grillet, gått tur i sommereng og skog og spist friske jordbær og bringebær med krem.

Formen er fin. Etter at jeg ble frisk har også sinnet roet seg. Så lenge jeg ikke får vondt, så kommer ikke engstelsen heller. Jeg er bare sporadisk kvalm. Den største utfordringen til nå er trøtthet, men dette begynner også å vike litt tilbake synes jeg. Skjønt noen dager er bedre enn andre.

Det er også merkedag i dag. 10 måneder siden lillegutt ble født. Har ikke vært på graven idag, vi var der i forigårs og plantet en nydelig campanula.

Forrige helg hadde vi en deilig tur til Hvaler. Legger ved noen bilder fra det også.

Ønsker alle en god midtsommer.

En kjapp oppdatering

Får innom med en liten oppdatering. Ser at tiden flyr... på en måte. Samtidig som det føles som at den står stille også. Jeg er for eksempel bare 8+5 uker i dag. 

Jeg har hatt noen dager med uro i sinnet. Sist helg ble jeg syk. Forkjøla, vondt i halsen, tett og slapp. Forferdelig slapp. Var sengeliggende i 3 hele dager og føler meg fortsatt ikke på høyden. Jeg likte overhode ikke å bli syk. Hadde mange tanker og endte opp på søndag kveld med å være overbevist om at nå hadde jeg hatt en MA. Nå er fosteret dødt, tenkte jeg. Jeg tenkte på hvordan jeg måtte si ifra til mamma, søsken og venner -og ikke minst til lille Ingrid- at det ikke ble noen baby denne gangen heller. Jeg så permisjon flagre bort, ny jobbsøkingskarusell og hvordan mitt eget sinn ville reagere på å få slått bort de trinnene med håp som jeg møysommelig har begynt å klatre oppover. Jeg fikk en ultralydtime dagen etter, og fikk til min store lettelse konstatert liv og velstand. Jeg skjønner jo at jeg er hysterisk, men det er dessverre en grunn til at jeg er hysterisk...

Til helgen er det sommerfest i barnehagen før vi setter kursen mot Hvaler og hytta. Jeg skal bare prøve å kose meg max, stelle med meg selv og nyte fridager med
mann og datter.

Håpets frø

For ca et år siden oppdaget jeg at jeg var gravid med deg, Lillegutt. Akkurat som nå var naturen kledd i ny vårdrakt, hvitveisen blomstret, svarttrosten sang om kveldene og dagene var lange og lyse. Senere på sommeren fikk vi vite at det var en lillebror som skulle komme. 

Vi gledet oss. Vi var spente. Vi ventet på deg. 

Også kom du ikke. 

Mitt lille vinterbarn ble et sensommerbarn. Og istedenfor i mine trygge kjærlige armer ligger du nå i en liten hvit kiste. Istedenfor glede ble det bunnløs sorg. 

Men kjærligheten ble ikke erstattet. Den finnes fremdeles. 

Jeg tenker på deg hver dag. Jeg savner deg hver dag. Jeg elsker deg hver dag.

For noen dager siden kom stunden som jeg har ventet så lenge på. Som jeg har sett fram til med håp, redsel og lengsel. Et lite display med ett enkelt ord: Gravid. I magen min ligger nå et lite frø igjen! For tredje gang. Håpets frø. Nesten nøyaktig ett år siden min lille gutt ble skapt. Igjen får jeg termin i januar. Når det er ett år siden min lille gutt ble født og døde, er jeg kommet nesten nøyaktig like langt som da jeg mistet. Det føles veldig spesielt. Veldig sårt, men også litt fint...

Jeg går nå inn i dette svangerskapet med åpne øyne. Jeg vet det kommer til å bli tøft følelsesmessig. Men foreløpig føler jeg ikke så mye engstelse. Nå føler jeg mest på håpet.

❤ ❤ ❤

Vårfølelser

Vi er godt uti mai-måned og våren har festet grepet. Plutselig, på bare noen dager egentlig, er gresset blitt grønt, løvet springer ut og små blomster titter frem. Det er en underlig tid. Naturen våkner til liv etter flere måneder i dvale under vinterens kalde teppe. Etter kald stillhet synger fuglene igjen. Mørket har trukket seg tilbake til bare noen timer om natten, det er lyset som råder. Det anger av våt jord, gress og blomster.

 Denne våren vekker flere motstridende følelser i meg. Jeg kjenner stille lykke over alt det vakre, og denne oppvåkningen rundt meg bringer med seg håp.

 Men også savn, vemod, lengsel og sorg.

Glimtvis kan jeg kjenne fornemmelser av barndommen. Barndommens vår. Da alt var så mye enklere. Da jeg så på tilværelsen med naive, barnlige øyne. Livet var gledelig og framtiden var håpefull. Selvfølgelig var ikke livet sorgløst da heller, men det var mye mindre komplisert. Jeg tenker på den tiden med et anstrøk av vemod. Vemod over at denne tiden aldri kommer igjen og at jeg aldri vil
se på verden på samme måte igjen...

Midt i alt dette livet kommer også døden nærmere. Kontrasten får den liksom tydeligere fram. Min lille gutt er fortsatt død og borte. Alt annet våkner til liv, men ikke min lille gutt. Min lille gutt som skulle vært 4 måneder. Dette skulle vært hans første vår, hans første møte med solhatt og korte ermer, stille trilleturer på grusveier i skogen...

Jeg kjenner på takknemlighet og overveldende kjærlighet. Til familien min, til det vakre i naturen. Følelseslivet mitt går opp og ned, men den siste tiden har vært god.

Nå og utover sommeren vil alle i sorggruppen nå årsdagen til våre små døde.

Jeg vil gjerne hedre dem med å nevne alle her. Jeg tenker sånn på dem og på deres flotte, gode foreldre.

Aleksander Cornelius 14.april 2012

Eirik 22.mai 2012

Amélie Sofia 02.juni 2011 

som ikke hører til min sorggruppe, men som jeg vil ta med likevel.

Nils August 26. juni-28.juni
Magnus 01.august 2012

Lillegutt 23.august 2012

Håper dere alle løper rundt sammen i solen der dere er nå!

Gave på en hverdag

Harry, I'm going to let you in on a little secret.
Every day, once a day, give yourself a present.
Don't plan it, don't wait for it, just let it happen.

Kloke ord fra en av mine desidert favorittkarakterer på TV/film; Dale Cooper, FBI agent fra Twin Peaks.
Det kan være et nytt klesplagg, eller en telysholder, en god kopp kaffe eller bare en stille stund for deg selv. Eller som denne nøkkelringen jeg fant på eBay!

Gleder et Twin Peaks-freak-hjerte!

Og det beste av alt var å bestille tre stykk og sende to av de andre i posten til to andre mennesker som jeg vet at setter pris på det! 

Den største gleda ein kan ha, det er å gjera andre glad sies det. 

Og det er jammen sant!

Langhelg og tur til Gøteborg

En langhelg er forbi og den har vi virkelig fått utnyttet på beste vis! Vi ble bedt med til Gøteborg av naboene våre som har en gutt på Ingrid sin alder, og det ble en helg med opplevelser, input og mye morro. Av og til er det nødvendig å få en liten ekstra puff for å komme seg ut av et mønster, og en "innbydelse" til å joine en reise er lettere å hoppe på enn å komme på det selv - og faktisk få fingeren ut og GJØRE det! 

Vi hadde uansett en veldig hyggelig tur, og dette var virkelig noe vi trengte alle sammen. Vi fikk oppleve både Liseberg og Universeum, og det var ikke bare barna som hadde det gøy der. Været var også ganske bra; tidvis litt blåsete og kaldt, men også tidvis sol og deilig mai-varme. Gøteborg er en fin og koselig by og kan absolutt anbefales et besøk!

Ville egentlig legge inn noen bilder fra turen, men det viste seg at minnebrikken i kameraet var ødelagt! Heldigvis er bildene blitt lagret på internminne, men vi finner ikke fram dit... Hmmm, får se om jeg får legge inn bilder senere.

Så er det mandag igjen da...Og regn. 

Men til helgen er det atter en ny langhelg og 17.mai på fredag. Store sjanser for at det blir Vestfold den helgen. Og torsdag skal jeg på jobbintervju! Håper at det blir en forandring på jobbsituasjonen min nå. På det ene eller det andre viset... Jeg er virkelig helt ferdig  med den jobben jeg har i dag. Motivasjonen er helt borte og mentalt har jeg lagt den bak meg og blikket mitt er rettet mot nye horisonter. Ukjente horisonter...

Vårpuss på graven

I helgen har vi endelig kunnet plante ut friske blomster på graven igjen.

Det er fortsatt litt frost på natten, men ikke så ille at vårblomstene dør. Vi valgte lyseblå stemorsblomster som vårpynt for lillebror. All snøen er vekk og jorda var fin og løs å grave i.

Jordhaugen over graven er ganske stor. Vet ikke om denne kommer til å sige eller om den må spas vekk etterhvert. Ingrid og pappan mente hvertfall at de måtte lage noe av jordhaugen, så da forvandlet de den til et hjerte.

Motsol - men dog. Fint og vårlig ble det tilslutt. Vi fikk også satt opp gravlykten. I vinter har vi bare hatt en liten Plantasjen-sak, men nå har vi altså fått opp en skikkelig gravlykt som ikke ruster og som har plass til et stort lys som brenner lenge.

❤ 8 måneder ❤

I dag er det 8 måneder siden  vi mistet vår lille gutt. Åtte måneder har gått siden vi kom hjem fra sykehuset, lamslåtte, tomme og sorgfylte. 8 måneder....

8 måneder siden jeg holdt i den lille tynne kroppen din for første og eneste gang. Jeg lengter etter deg, og feller tårer over deg hver dag.

Fortsatt har jeg dager som er veldig tunge og vanskelige. Der jeg kjemper mot tårene konstant hele dagen. Vanskelige dager på jobben. Dager der jeg tilbringer lange stunder på toalettet fordi tårene bare renner og renner. For hvor lenge er det egentlig greit å sørge? Det er gått 8 måneder og jeg vet ikke om det er "greit" for omgivelsene mine at jeg sørger tungt fortsatt. Derfor trekker jeg meg unna. Gjemmer meg bort med sorgen min. Den ensomme sorgen som bare er min.