Takk for sist!

Dette er første gangen jeg logger inn på bloggen min på veldig lenge! Her er ikke mye aktivitet for tiden. Tiden strekker liksom ikke til. For det første bør jeg være uforstyrret, helst alene. Og akkurat det hender jo ikke så veldig ofte... Å skrive et blogginnlegg tar tid. Tid som jeg føler at jeg heller burde bruke på andre ting: støvsuge, legge sammen tøy og ikke minst; lese pensum! Jobbe med pensum er vel egentlig det jeg gjør de få stundene jeg er alene, eller når ungene sover. I går gjorde jeg meg ferdig med en skriveoppgave, et av dette semesterets arbeidskrav; en bildebokanalyse. Da føler jeg liksom at jeg kan koble av litt med noe helt annet.

Jeg stortrives som student! På et pussig vis føler jeg at jeg klarer å komme igjennom pensum på adekvat vis, til tross for at omstendighetene ikke er helt optimale: baby som sover ekstremt lite, amming, nattamming (som nå er en saga blott...), småbarnsmammatilværelsen i det hele tatt, jobbing ved siden av studiene. Jeg har ikke bare meg selv å tenke på, som student nå kan jeg ikke la studiene komme først, de må faktisk komme ganske langt ned på prioriteringslista noen ganger. Men likevel går det greit, jeg klarer meg faktisk veldig bra! Eksamen til jul gikk strålende, jeg kunne ta juleferie med en nyervervet A i karakterprotokollen, noe som selvfølgelig gav meg enormt med videre motivasjon! Denne uka var vi på samling på høgskolen, og det var første gang jeg var borte fra minstejenta over flere dager. Tre døgn var jeg borte, og jeg savnet jentene mine så enormt! Men denne gangen fikk jeg tid til å dyrke litt sosial omgang med resten av kullet da, og det var jo fint.

Vesle Solveig har blitt stor jente! 23.november begynte hun å gå, og hun har vel nesten ikke vært i ro siden det. Alt av nips og pips har vi måttet rydde vekk, alle skap er sikret med lås, vi har fått opp grind ut til gangen og nå må vi legge ned kjøkkenstolene fordi hun klatrer opp på kjøkkenbordet! Hun er ei herlig jente, vi ser mye storesøster i henne, både sinn og skinn. Men her er likevel noen markante forskjeller. Hun har en sterk vilje og er urolig i kroppen -som sin søster- men er nok ikke like glødende intens. Tror jeg da! Forrige uke startet hun i barnehagen, og tilvenningen har gått veldig fint til nå, hun er trygg og tillitsfull. Ingrid har også blitt stor jente, siste året i barnehagen, hjelpe og trøste! Hun er voldsom som en naturkraft, det hender vi bryner oss litt på henne. Hun er en slik fantastisk jente og jeg elsker å se henne i samspill med lillesøster. Når de holder rundt hverandre og ser på noe i fellesskap, når Ingrid iler til for å gi lillesøster noe hvis hun gråter, når de ler og herjer sammen... det er så utrolig! Mammahjertet svulmer, og jeg er bare så utrolig glad for at jeg har disse jentene. For en berikelse de er, til tross for nattevåk (med den yngste), masing, sammenstøt (med den eldste), mekling, sove-kles-og spiseproblematikk. Det er krevende med barn, men det er også selve (meningen med) livet!

Dette kan ikke bli for langt. Plikter venter, i form av innhandling av mat og henting i barnehagen. Kanskje det ikke blir like lenge til neste gang.....

En ny epoke

Stemningsbilde fra i sommer. Nydelig solnedgang på Hvaler.

Det er på tide med en aldri så liten oppdatering nå, for her har det skjedd forholdsvis store forandringer! Ikke bare har vi blitt en familie på fire, men mannen har fått ny jobb og jeg har jammen BLITT STUDENT igjen! Jeg tar nettbasert lærerutdanning på deltid, et tilbud som kun høgskolen i Telemark har. Vips, så er eksamen, forelesninger og oppgaver ikke lenger en saga blott! Jeg har forelesning to dager i uka på nett i sanntid, altså direkte. Det er helt genialt! Jeg kan sitte i mitt eget hjem med kosebukse og nykokt kaffe og følge en forelesning, slipper hele stresset og tiden det tar med å skulle komme meg til og fra skolen. Noe som er gull når man er småbarnsmor! Lille Solveig pleier å være hos besteforeldrene sine imens, og det går veldig bra. Det er med glede at jeg kan si at jeg føler meg så tilfreds med hvordan min hverdag har utviklet seg. Da jeg tok steget og søkte på skolen var det med splittet sinn, for det var et drastisk steg å ta og veldig skummelt. Jeg var redd for å angre og tenke at "hjelp, hva har jeg gjort??" Men jeg føler bare lettelse, jeg er motivert og synes det er gøy!
Jeg har sluttet i gamlejobben og det er som en tung bør er løftet av skuldrene mine. Jeg var så fullstendig ferdig med jobben mentalt sett. Det har jeg vært helt siden før jeg ble gravid med lillebror. Da jeg mistet han og måtte gå tilbake til jobben med knust hjerte var det som om jeg mistet absolutt alt av gnist og motivasjon. Å komme tilbake til jobben var et mareritt. Det føltes mer meningsløst enn noen gang, og jeg ble bare mer deprimert av å være der. Nå er den jobben fortid. Når jeg tenker at jeg aldri mer skal jobbe der brer det seg et smil over ansiktet mitt! Det viser hvor riktig den avgjørelsen var for meg! Også var jeg så utrolig heldig at jeg fikk napp på en skole som jeg henvendte meg til angående vikarjobb. Så når permisjonen min er ferdig i oktober, tiltrer jeg rollen som ringevikar. Det blir veldig spennende og helt topp med hensyn til relevans til utdanningen min!
Så nå er det nye tider ja. Forandring fryder sies det, og det gjelder i høyeste grad i mitt tilfelle.

Det er på tampen av september og permisjonen nærmer seg slutten. Nå blir det ikke den enorme overgangen for meg med full jobb fra hjemmeværende. Det er deilig å tenke på. Vi har søkt barnehageplass for Solveig fra januar, fram til da er det pappaen som skal ha deltidspermisjon, så stepper besteforeldrene inn de dagene jeg har forelesning. Solveig har blitt så stor. Hun krabber og reiser seg, går såvidt med trillevogn, sitter selv. Noen ganger koser hun og storesøster seg, andre ganger er hun en plage for storesøsteren sin ;) Jeg er så glad og takknemlig for de to jentene mine. Livet er så klart ikke rosenrødt hele tiden. Men jeg er glad for å kunne si at nå har jeg det veldig bra. For to år siden var det en ganske fjærn tanke...

Sommeroppdatering

For en sommer!
I tre uker nå har vi hatt aldeles tropevarme. Første del av ferien -dvs jeg har jo permisjon, men mannen hadde ferie- ble tilbrakt på Hvaler og aldri har jeg opplevd maken til godvær! Hvaler kan være kaldt og vindfullt, men nå blåste det fralandsvind hele tiden og den var varm som en ørkenbris. Det var nesten så jeg ble litt forfulgt av varmen og det var deilig at sola gikk ned! Mest med hensyn til minstejenta. Men hun taklet soldagene virkelig bra, selv om hun sov dårlig på hytta og det var nok fordi det ble så varmt inne.
Senere gikk ferden til Telemark, inkludert tur til Gaustadtoppen og Rjukan. Må si det var litt av en tur, men litt må det jo koste for å komme på toppen av Telemarks høyeste fjell! Underlaget var primært stein og visse steder måtte man faktisk klatre, så det var en heller krevende tur. Er imponert over Ingrid og søskenbarna hennes! Er dessuten litt stolt av meg selv, for jeg gikk opp med Solveig på magen! Pappa tok henne på nedstigningen, og det var heller ikke barebare, for her måtte man være stø på foten! Vi hadde kostet på oss overnatting på hotell etter turen og gjett om det var deilig å ankomme Gaustadblikk med stor, deilig seng, raus middagsbuffet og stille utsikt mot majestetiske Gaustadtoppen! Barna var ikke nevneverdig slitne, de spilte minigolf, matet ender og hadde kveldsbad i bassenget med pappaene. (Min eldste søster og familien hennes var med oss.)
Ellers har vi badet utrolig mye, i sjø, innsjø og elv.

Idag begynte mannen på jobb igjen, siste innspurt i gamlejobben før han ENDELIG forlater den til fordel for en ny jobb! Hva meg selv angår; jeg blir deltid student i august! Så her blir det forandringer framover, utrolig deilig, spennende og skummelt! Jeg starter på lærerstudie på nett via Høgskolen i Telemark, og jeg føler meg veldig motivert og gleder meg til å komme igang. Jeg håper på å få en ringevikarjobb i skolen underveis, sånn at jeg kan slutte i min gamle jobb. Bare tanken på å skulle tilbake dit, om enn bare 50%, gjør meg deprimert, så jeg har å få meg noe annet!

Det er lenge siden det var aktivitet her på bloggen, så nå har jeg vel mistet omtrent alle mine faste lesere. Beklager til dere. Tiden strekker liksom ikke til. Livet per idag er temmelig travelt og jeg har nesten aldri tid og ro nok til å kunne sette meg ned og rømme inn i bloggverdenen. Jeg har vært litt usikker og til og fra med hensyn til framtiden til bloggen på grunn av dette, men jeg vil ikke stenge den av riktig ennå. Det blir kanskje ikke så ofte oppdateringer her inne framover, men jeg er på Instagram og vil invitere dere som har fulgt meg til å følge meg der. Der er jeg ikke anonym, så jeg vil ikke skrive brukernavnet mitt her, men send meg en e-post til Laurap79@hotmail.no om du er interessert!

Her er glimt fra sommeren vår:

 

Majestetiske Gaustadtoppen i morgensol sett fra verandaen på Gaustadblikk. Vi sto opp tidlig, Solveig og jeg, og for ikke å vekke storesøster og pappa gikk vi ut i foajeen på hotellet og nøyt en kaffekopp og teppebelagte golv.

Snaaart oppe og krabber!

 

Farvel mai og sommerstell hos lillebror

Mai måned har bare et par timer igjen, så er det juni- sommermåned. Det er så vakkert ute må at jeg skulle nesten ønske at det fantes en pauseknapp. Syriner som blomstrer, det lukter så deilig av alle slags vekster, kveldene er lange og lyse. Også så deilig vær det har vært den siste tiden! Tenker på i fjor på denne tiden, da var svangerskapet mitt med Solveig akkurat begynt. Og for to år siden hadde jeg gått inn i svangerskapet med lillebror. Rart, sårt og vemodig å tenke på. Men jeg er glad for at jeg ikke går enda en sommer i møte som gravid. Atter en gang er jeg ofte sjømannsenke for tiden, jeg husker godt hvor slitsomt det var å være alene med Ingrid, fullstendig energiløs, kvalm og engstelig.

For et par dager siden var jeg og lille Solveig til lillebror og plantet sommerblomster. Det var så fint vær og vi satt der en stund, lillesøster og jeg, hos lillebror - som liksom for alltid vil være lillebror fordi han aldri ble noe større. Jeg tenkte på det forunderlige i det faktum at hadde det ikke vært for lillebror så hadde ikke Solveig blitt til. Lille Solveig med de gode kinna og de blå-blå øynene. Med solhatt og knubne, nakne, myke legger. Også tenkte jeg på hvordan de små føttene til lillebror har satt spor.
Han er med oss.

Et lite pip i maikvelden

Finnes det egentlig noe så intenst grønt som naturen i mai? Det er så vakkert ute nå. Nesten alle trærne har fått blader, gresset spirer, løvetannen lyser med gule hoder, svarttrosten synger... Jeg bare elsker svarttrostens sang! Den fyller meg med glede, barndommens minner, lengsel...

Det nærmer seg 17.mai, da er Solveig 4 måneder. Det slo meg her om dagen at spedbarnstiden er forbi. Den er sannelig allerede forbi. Nå ruller hun rundt fra ryggen til magen, griper etter alt mulig- skal kjenne og utforske, følger interessert med på det som foregår rundt henne ( og det er jo litt av hvert med en snart femåring som er høyt og lavt! Hun blir eksponert for litt flere inntrykk og impulser på et tidligere stadium enn det storesøster ble, det skal være visst! ). Hun er mye våken om dagen og har blitt introdusert for grøt- med hell! Hun liker det faktisk - i motsetning til sin storesøster der det aldri ble noe dreis på grøtspisingen. ( Ingrid ville prøve en porsjon i går -for gøy - men hun liker det fortsatt ikke og sa nei takk etter første skei.)
Så ja; den første spedbarnstiden er over. Rart, og nesten litt vemodig, men mest gøy. Nå blir det bare morsommere framover! Jeg gleder meg til å se de sammen, når Solveig krabber rundt i turbofart og når hun begynner å si sine første ord! Ingrid forguder henne fortsatt på samme vis. Det er så rørende.

I dag er det 16. Mai, ble et opphold fra skrivingen på et par dager gitt! Sitter nå i stua hos den ene søsteren min i hjembygda. Solveig sover, og storesøster må også snart i seng. Ikke så enkelt når det er vill lek med kusina... Jeg var ute en tur i hagen, det snødde epleblomster ned på det grønne gresset i kveldssola. Mai er vakker. Vidunderlig vakker! Kjenner mange minner strømmer på fra barndommen. Lenge siden jeg feiret 17.mai her...

Noen ord om påsken

 Dette innlegget ble skrevet igår, men livet med baby er høyst uforutsigbart og nært sagt ingen påbegynte prosjekter blir gjennomført uten avbrytelser!

Skal prøve å skrible ned noen ord mens minsten sover en stakket stund. FOR ET VÆR! Verandadøra står åpen og sola skinner fra lyseblå sommerhimmel. Temperaturen viser 22 grader ( kan det være mulig?? ). Våren kom som et skudd. Vi var i min barndoms bygd i påsken. Jeg dro i forveien med jentene og katt. Hadde gruet meg veldig til turen, da Solveig kan finne på å lage spetakkel i bil, men etter noen stopp med amming og bare pause, sovnet hun og sov de to timene som resten av turen tok. Bortsett fra torsdag, som det regnet, var det nydelig vær i påsken. Etter regndagen eksploderte naturen i sola, løvet på trærne spratt og gresset ble grønt. Kveldene var lange og lyse og svarttrosten sang. Ubeskrivelig vakkert!
I fjor gikk vi på skiturer hver dag- også i fantastiske forhold. I år måtte man høyt til fjells for å finne skiføre, og herr Laura tok seg en tur, men jeg avsto. Er mest opptatt med å være amme, og hadde dessuten en dag der jeg var ganske redusert av forkjølelse. Men ellers hadde vi nydelige turer til fots i år.




 

Et lite pip

 

Nå er det vår!
Fuglene synger, vi har plukket hvitveis og hestehov, sola skinner til og med noen ganger. For eksempel i dag! Men noen lang trilletur ble det ikke på meg for Solveig ville ikke sove i vogna idag. Det er slutt på soveøkter på 3 1/2 timer, ofte blir det bare en halvtime i slengen- gjerne på fanget mitt... Effektivitet blir et fremmedord i barseltida. Jeg er superfornøyd hvis jeg får gjort unna støvsuging og rydde ut av oppvaskmaskina eller sette over en klesvask. Blogging kommer langt nede på lista over must- do's. Derfor er det litt stille her inne. Men jeg har det bra. Vi har to fantastiske jenter. Man må jo bli glad av det! Jeg var på foreldresamtale i går i barnehagen. Selv om jeg visste det fra før, så er det fint å få bekreftelse på at barnet mitt har det bra i barnehagen. At hun er glad og har høy status hos de andre barna. At hun er intelligent og "langt framme". At hun er selvstendig og i besittelse av en indre ro og trygghet på seg selv- faktisk en uvanlig indre styrke ifølge pedagogisk leder. Jeg er så glad og takknemlig for at jenta mi har fått denne gaven, som egentlig vanskelig lar seg tillæres. Selv om jeg også håper og tror at vi som foreldre har gjort noe riktig her... Håper vi ikke kludrer det til!
Solveig vokser til. Hun er nå veldig pratsom, gurgler og smiler- masse kommunikasjon! Ligger hun en stund alene, mens vi spiser middag for eksempel, roper hun etter oss og krever oppmerksomhet. Det er klart at hun også vil være med! Lurer på om hun blir like skravlete som storesøsteren sin. Da blir det livat her!

...og der hadde det gått noen timer ja! Sånn er livet med baby, i alle fall for meg. Ikke mange prosjektene som blir fullført uten avbrytelser! Nå er det kveld, fredagkveld. Deilig med helg, det betyr at mannen er hjemme og familien kan ha det hyggelig sammen.
Ønsker dere alle en fin fredagskveld og en god helg.

Hverdag og søskenkjærlighet

Dagene går så fort. Det er nesten en måned siden sist blogginnlegg, Solveig er 7 uker i morgen!
Dagene består av amming, trilleturer, forefallende arbeid i huset, stell og lek med storesøster. Men de siste dagene var litt mer utenom det vanlige, for da var vestlandsslekta her på østlandet så vi har hatt mye omgang med dem. Ingrid har kost seg med de fetterne som hun ikke ser så ofte, så det har vært veldig hyggelig.
Været er typisk mars- bare at det har vært det samme været nå siden november: regn,  tåke, sludd. Det er utrolig lenge siden vi har sett sola, jeg føler meg omtrent som en muldvarp! Men vi er ute og går hver dag, Solveig og jeg. Med dunpose, ullteppe og regnovertrekk. Frisk luft og mosjon er deilig. Og så komme hjem til kaffekoppen og kanskje en episode av Gilmore Girls.
Fortsatt sover lille veldig mye. Hun har den mest aktive perioden på kvelden, mellom 20:00 og 23:00. Synes at det blir litt seine kvelder, hun holder det gående til rundt tolv hver kveld, men hun sover jo så godt om natta! Vi har bare en amming for tiden, i ca 04-05tiden og da sovner hun igjen så fort hun har spist seg ferdig, så jeg klager ikke!
Også storesøster da! Gode, stolte storesøster med stooor S! Det er virkelig rørende å se hvor glad hun er i lillesøster. Hun koser og kysser og renner egentlig over. Noen ganger må vi gripe litt inn, fordi det kan bli ganske så voldsomt, men hun er jo bare glad! Hun legger ansiktet helt inntil Solveig sitt og sier eller hvisker " jeg elsker deg". Flere ganger har hun sagt at hun får tårer i øynene når hun koser med henne. En gang spurte jeg hvorfor og da sa hun at det var fordi hun er så glad i lillesøster! Det er så vakkert. Og jeg kjenner hvordan hjertet mitt fylles av kjærlighet og alle slags følelser av glede, vemod, takknemlighet, sorg. Lillebror har en like stor plass i hjertet som alltid. Han er alltid med. Ingrid inkluderer han ofte, i ting hun sier, på tegninger, ting som har med familien å gjøre, da har hun alltid med han. Senest i går sa hun at det er tre gutter i familien: pappa, Sniff og lillebror. Og i barnehagen sa hun at lillebror er den minste i familien. Et av barna spurte hvor han var egentlig. Da svarte hun at " han er i himmelen, overalt!" Det er rørende, godt, trist å høre. Mest godt kanskje...
Ellers driver både jeg og mannen og tenker på framtiden. Mulig det blir noen forandringer etterhvert. Vi tenker begge på å studere, en spennende og skummel tanke. Vi får se.

Nå er jeg skikkelig melkesprengt og hun lille bare sover og sover! Tror nesten jeg må hjelpe henne å våkne snart...
Det var en liten oppdatering fra meg. Blogging står ikke akkurat øverst på prioriteringslista for tiden, men jeg holder det gående ;)

La vita e bella

Ja, akkurat nå synes jeg livet er deilig!
Energien har kommet tilbake. Det utrolig såre brystet mitt begynner å bli mye bedre. Vi triller turer og det er så deilig å kjenne at kroppen er bra igjen! Bekkenet er helt fint, jeg kan gå uten å ha vondt! Jeg kan ta på meg sko, bøye meg ned til gulvet, kjøre bil, løpe til og med ( selv om det er litt vondt med melkespreng ;) ) Kjenner virkelig på viktigheten av å ha en kropp som fungerer...

Også barna da! Solveig sover mye og spiser mye. Jeg begynner å bli orntlig kjent med henne nå, og da roer liksom ting seg litt. Man blir mer avslappet selv og hverdagen faller på plass. Og storesøster har også roet seg . I begynnelsen merket vi at hun var litt mer " touchy", kunne bli veldig opprørt og lei seg for den minste ting, men nå er hun tilbake til sitt positive, glade jeg. Det går helt fint å fortsette å ha morgenansvaret med levering i barnehagen, og det synes jeg er veldig hyggelig. Vi koser oss med lange morgener før vi alle tre triller bort til barnehagen. Og da sover lillesøster såpass lenge at jeg kan hygge meg med en kaffekopp etterpå.

Den fine snøen vi hadde ble ikke helt den samme etter flere dager med mildvær og regn. Jeg kunne ønsket meg litt mer vinter, men nyter at dagene er lysere og at fuglene har begynt å kvitre igjen.
Tenker på å ta turen til bygda i helgen. Har jo så lyst til å vise frem vidunderet for øvrig slekt og venner!

Barseltid

 

Januar nærmer seg slutten og lille Solveig er to uker gammel idag.
Den første barseltiden er jo en spesiell tid. Man skal bli kjent med det nye familiemedlemmet, ammingen skal komme på plass, kroppen skal restituere seg. Man har mange nye tanker i hodet, hormoner, man skal takle den nye tilværelsen - og det gjør man med boblende energi og glede! Eller?
Noen ganger blir det ikke helt som man hadde forventet, og det kan det være mange grunner til.

For min del ble det en litt tung start. Hele den første uka vi var hjemme følte jeg meg ikke helt på topp. Jeg var blitt veldig sår av ammingen, noe jeg trodde at jeg kanskje skulle slippe unna denne gangen, men nei! Men jeg følte meg også veldig trøtt og sliten og frøys mye. Mot helgen ble jeg veldig syk med feber og frostrier og skjønte at jeg hadde pådratt meg brystbetennelse. Ikke noe hyggelig måte å tilbringe barseltiden på! Redselsfullt rett og slett! På mandagen fikk jeg antibiotika så nå er jeg heldigvis mye bedre, skjønt jeg føler meg fortsatt sterkt redusert og brystet er fortsatt sårt. Men jeg merker meg at hevelsen er borte og ømheten forøvrig i brystet er også mye bedre. Så bare jeg får bygd opp energilagrene nå, så håper jeg at jeg snart er tilnærmet lik mitt gamle jeg.

 Nå gleder jeg meg stort til veien videre. Veien videre med lille Solveig og storesøster Ingrid. Det er et fantastisk vintervær ute! Mannen har vært på ski nesten hver dag og det har Ingrid også. Jeg rakk en minitrillietur før jeg ble syk og ser virkelig fram til å orke å gå lange turer. Det virker svært lovende med hvordan hun lille oppfører seg i vogna hvertfall; hun sovner bom momentant!
Hun sover i det hele tatt veldig mye. Litt uvant. Jeg tror ikke Ingrid sov så mye. Solveig spiser og sover. Også hender det jo at hun er litt våken og da ser hun på oss med store mørkeblå øyne og litt forundret mine. Fast blikk. Sterk i nakken. Akkurat som storesøster er hun veldig stram og sterk i kroppen. Løftet hodet rett etter fødsel. Det blir spennende å se hvem hun er etterhvert!

Nå må jeg ta pencilinen min!

Lillesøster er her!

NÅ ER LILLESØSTER HER!
Det er med en ubeskrivelig følelse av glede og lettelse jeg kan skrive dette! I morra er terminen - og her sitter jeg med henne sovende på brystet mitt!

Torsdag kveld kjente jeg endel kynnere - noe det har vært lite av i dette svangerskapet- og fikk litt forhåpninger om at KANSKJE det tydet på en start?? Men var forberedt på å vente i dagevis på fortsettelsen. På natta utviklet de seg til å bli litt vonde og da morgenen kom sa jeg til mannen at han fikk se an å dra på jobben... Jeg dusjet og spiste litt frokost, skjønte at -joda, ting er på gang-  så bestemor og bestefar kom å hentet Ingrid, for barnehagen hadde plandag, også dro vi til sykehuset. Vi var der ca litt over kl 1100, 1419 kom vårt lille vidunder! Fra jeg målte 5 cm åpning til jeg fikk pressrier var vel bare snakk om 10-15 minutter. Det gikk så utrolig fort. Tror jeg hadde 4-5 pressrier, så var hun ute. En helt ubeskrivelig følelse. Helt vilt! Jeg var så tilstede, jeg kjente så godt hvordan hun kom og forløselsen når hele henne var ute. En vanvittig smertefull sjau, men så vilt og sprøtt og fantastisk!

I går kom vi hjem og det er så koselig å være hjemme hos storesøster. Da hun besøkte oss på fredagskvelden og skulle hjem, fikk hun en voldsom reaksjon. Hun gråt og gråt mens hun gjentok "baby, baby!" Det var ikke oss hun ikke ville forlate, men lillesøster. Jeg knytter det direkte opp mot tapet av lillebror. Hun var rett og slett redd for at ikke lillesøster heller skulle komme hjem...

Men nå er hun her! Verdens fineste lillesøster.






 

Venting...

39 + 1

Det er det dagene går i for tiden. Venting, venting og atter venting.

39+1 idag og lite tegn på at ting er på gang. Tidligere i uka ble jeg plutselig kvalm, såpass kvalm at jeg måtte kaste opp litt. Kun en gang også ferdig med det. Fikk litt forhåpninger, for begge mine tidligere fødsler ble faktisk innledet med en plutselig, rask forbigående kvalme ca et døgn før riene startet. Men; dagene gikk og ingenting skjedde. Ingen kynnere, ingen murringer... Bare vondt bekken og usannsynlig trøtt! Men til tross for det er jeg mye våken på nettene.
Til onsdagen skal jeg på sykehuset og få en vurdering på tingenes tilstand. Det blir veldig spennende å se hvor moden jeg har blitt. Det kan bli aktuelt med igangsetting, men det får tiden vise.

Nå har det endelig blitt et værskifte. Idag er det et hvitt dryss med snø ute og 4-5 kuldegrader og sol! Kom meg ut litt og snakket med naboer mens Ingrid akte og koste seg. Deilig med frisk luft, blir mye innesitting for tiden.

Velkommen 2014!

Godt nyttår!
Her står jeg på terskelen til 2014 fylt av spenning, undring og forventning over hva det nye året vil romme! Terminen min nærmer seg nå, og det kjennes. Jeg veksler mellom utålmodighet og engstelse på at lillesøster skal melde sin ankomst. Jeg er spent på fødselen, men gruer meg ikke. Man har jo alltid tenk-hvis-tanker, men de får ikke ta overhånd...

Jula var... ja hva skal jeg si? Vi hadde det fint. Vi koste oss og gledet oss over Ingrid. Vi feiret med mine søstre denne gangen og det var veldig hyggelig. På en annen side var jula litt rar. For det første får jeg sorgen over lillebror tettere på meg. Det føles rart å være der som jeg skulle ha vært i fjor. Høygravid ved juletider. Vente på en liten på nyåret...
For det andre var jeg svært plaget med bekkenløsning hele jula og måtte stort sett halvligge i en sofa.
Dessuten; ute var det 6 varmegrader, grønne plener og silregn - null julestemning. Ingrid fikk også sin første ørebetennelse der vi hadde en urolig natt med smerter i øret og to dager med feber. Men dette leget seg selv og hoiet fort over.

Det er helt utrolig og surrealistisk å tenke på at ved utgangen av denne måneden har vi lillesøster her. Da har vi et barn til! For det SKAL vi, vi tenker ikke på alternativet! Det MÅ gå bra og det SKAL gå bra denne gangen. For noen dager siden spurte Ingrid meg om lillesøster skulle dø... Det gjør så vondt i meg over at hun må sitte med en erfaring av livets brutalitet allerede i så ung alder. Av og til blir jeg redd for hva dette kan ha å si for henne på sikt. Hun virker jo som en skikkelig gla'jente nå, harmonisk og trygg. Men hva om det dukker opp i senere alder? Hun har snakket mye om lillebror i det siste. Mer enn før. Tegner familiebilde av mamma, pappa, seg selv, Sniff(pus), lillesøster i magen og lillebror i himmelen. Noen ganger med vinger. Og hun er veldig opptatt av lillesøster! Koser med magen min og snakker til den - eller til henne da! Det blir så stort når hun er her...

Sommerfuglen

Så blafrende lett
mot min hud.
Sart som et vindpust.
Så vakker. Så skjør.
Guds perfekte lille skapning.

Så lettet du
og fløy avsted.
Jeg strakte ut hånden etter deg,
ville ikke at du skulle dra.

På lette vinger flagret du bort.
Og jeg sto igjen med sorg i hjertet.    

Og slik går no dagan...

I dag våknet jeg opp med rygg-vondt igjen. Musklene langs ryggraden på hele venstre side er utrolig ømme og det sprer seg også utover bekkenet. Herlig! For å sitere Teskje-kjerringa: " Også akkurat i dag som jeg skulle på julehandel." Ja, hadde planer om å gjøre en orntlig innsats og få de siste julegavene unna i dag, men de planene måtte dessverre skrinlegges. Utrolig frustrerende å ligge her og være rastløs og føle på alt man skulle ha gjort!

Jeg må si at jeg venter med utålmodighet på at dette svangerskapet er over. Å få lillesøster i armene mine først og fremst, men også på å få kroppen min tilbake. Jeg skal ikke påstå at det er en god og behagelig tilstand å være i tredje trimester. Jeg føler meg tung og stiv og sprengt. De siste ukene har det oppstått et voldsomt press mot mellomgolvet og lungene, noen ganger føler jeg at jeg ikke får puste orntlig og ribbeinsbuen er helt øm. Jenta ligger lavt i bekkenet nå med hodet ned, så hun presser og sparker nok endel mot øvre sjikt av magen min. I går var jeg veldig plaget med dette og tror nok at det er derfor det har satt seg vondt i ryggen min i dag. Jeg prøver å kompensere for ubehaget, blir anspent og bærer kroppen feil. Pluss at det blir vanskeligere og vanskeligere å ligge godt om natta.
Bare små- men akk så viktige- detaljer som å slippe halsbrann, kunne ta på sokker og sko uten vondt, kunne sitte og ligge i hvilken stilling man vil - ja det skal bli helt fantastisk! Jeg føler på en måte at jeg har gått gravid så lenge. Jeg gikk jo 21 uker i fjor, så var det en liten pause i en surrealistisk tilstand av vakuum og sorg og lengsel og smerte, så var jeg gravid igjen.

I dag er jeg 34+4. På julaften og nyttårsaften er jeg henholdsvis 36+3 og 37+3. Da begynner det virkelig å nærme seg! Jeg føler meg bare som en rugemaskin. Gjør litt husarbeid, gjør ærend på butikken, går på bassengtrening og kontroller. Det er grunnen det dagene går i. Helgene blir litt mer aktive. Da blir jeg gjerne med ut og får luftet meg. Forrige helg var vi på tur i skogen, til en gapahuk som barnehagen disponerer rett i nærheten. Der grilla vi pølser sammen med naboen som har en gutt like gammel som Ingrid og som nettopp har fått en baby. På søndag var vi i lavvoen til barnehagen på foreldre-og-barn-treff med mer grilling og lek. Før det var Ingrid og pappaen på ski. Jeg/vi er velsignet med en mann/ super-pappa som er veldig aktiv og finner på masse gøy med datteren sin. Han er virkelig verdens beste pappa!

Så hva gjør jeg i dag? Jo, ligger på sofaen med varmefladke mot ryggen og trøstespiser hjemmelagde Brune pinner, klementiner og kiwi. Og satser på at ryggen er bedre i morgen!