Livets berg-og-dal-bane: om tøffe tak, takknemlighet og møysommelig klatring

Bildet til dagens innlegg er tatt i påsken på en av våre skiturer. 

Skispor og harespor var det eneste vi så.

Ellers urørt natur og uendelig stillhet.

Om jeg skal starte opp der jeg sluttet forrige blogginnlegg: Tiden før påske var tøff.
Svært tøff. 

Jeg var nede i en skikkelig bølgedal. Midt oppi dette hadde jeg dessuten plutselig fått ansvar for en happening, noe som ikke kunne ha passet dårligere. Jeg ble stresset og enda mer nedslått og dette la en demper på hele påskeferien for min del. Jeg klarte likevel å ha noen virkelig fine dager. Strålende solskinn fra skyfri himmel hver dag er ikke noe vi opplever ofte! Vi var masse ute på ski, lille Ingrid gikk 9 km på to dager og fikk også prøvd seg på slalomski. Vi hadde fri hele påsken fra palmehelgen, og det var virkelig noe både jeg og herr Laura trengte sårt.

Det har med andre ord vært en tid der jeg verken har hatt tid, overskudd eller tiltak til å blogge.

Både på sorggruppe og hjemme har vi pratet litt om hva vi har lært av, eller hva vi kan bruke det vi har vært igjennom til. Kan vi bruke det til noe godt liksom? Har vi tilegnet oss visse gode egenskaper eller tatt lærdom som vi kan bruke på en positiv måte? Jeg har så gjerne villet si at jeg har forandret meg til det bedre. At jeg fryder meg mer over de små ting. At jeg setter uendelig mer pris på livet. At jeg har blitt rolig, tålmodig og raus. I tunge stunder stemmer ikke noe av dette i det hele tatt. Isteden føler jeg meg bitter og sorgtung. Anspent, amper og skjør. At evnen til å takle motgang er blitt betraktelig svekket. Liten tro på framtiden...

Det er Ingrid som er vår udelte glede. Det er hun som er lyset i vår tilværelse. Vi føler oss utrolig heldige og priviligerte som har henne. For andre så er det å få barn nærmest en selvfølge. Vi har fått føle på kroppen at dette slettes ikke alltid er tilfelle. Vi vet litt for mye om hva som kan gå galt.

Kanskje vi ikke får flere barn. 

Det er godt mulig at Ingrid forblir enebarn i praksis, med en liten bror i himmelen. Jeg synes det er veldig trist å tenke på, og dette utgjør en ganske stor andel av den cocktailen av grunner som gir meg de vonde følelsene jeg går og bærer på for tiden. 

Men så kommer andre øyeblikk med aksept. Får vi ikke flere, så får vi ikke flere... Sånn er det. 

Men vi har i allefall fått ett barn - som ikke er et hvilket som helst barn, men selveste Ingrid!
❤ ❤ ❤

Jeg har nå kommet meg litt opp i høyden igjen. Jeg er ikke lenger på bånn av den dype dalen der solen aldri kommer til. Dager borte fra jobben og i helt andre omgivelser gav meg litt pusterom og jeg har sakte men sikkert begynt å klatre oppover. Jeg har også gjort noen konkrete grep hva framtiden gjelder. Blir spennende å se hva som kan komme ut av det.