I dag

I dag skulle jeg vært 25 uker på veg.

Det er en svimlende tanke. Eller en svimlende tanke at jeg ikke er det... Det hele er så utrolig uvirkelig, så surrealistisk og så vanskelig å forholde seg til. Av og til får jeg øyeblikk der jeg nesten ikke kan tro at det er sant, jeg tenker at det må være en drøm, et uhyggelig mareritt som jeg snart våkner opp av med en lammende følelse av skrekk, men som løser seg mer og mer opp etterhvert som virkeligheten og bevisstheten kommer tilbake til meg.

Men det er ingen drøm.

Dette er virkelig.

Magen min er tom.

Det kommer ingen lillebror utpå nyåret.

Noen ganger kan denne "plutselige" vissheten, denne brutale realiteten slå ned i meg som et lyn. Den slår nesten pusten ut av meg og jeg kjenner avmakten som en kald klo om hjertet.

Det er i dag fire uker siden han døde. Fire uker siden jeg ble lagt inn på sykehuset med beskjed om at gutten min ville bli født om få timer og ikke være levedyktig. Fire uker siden jeg ble tobarnsmor. Fire uker som englemamma.

Dagene har bare vært en grå masse. Jeg skjønner nesten ikke at det har gått så lang tid. Andre har kanskje nesten glemt hva vi har gått igjennom nå. Mens jeg sitter midt oppi det fremdeles. Sorgen og smerten er like overveldende. Og tanken på at jeg skal gå videre med dagliglivet er fortsatt like absurd...

Jeg vil til slutt likevel ta med noen fine ting i livet mitt som tross alt lyser opp i mørket:

• Lang tur i høstskogen i dag. Sola blinket ned på meg mellom trærne, gule løv lå på stien og deilig duft av høst fylte nesen min. Godt å få frisk luft og føle at maskineriet kommer igang.

• Flinke, engasjerte, varme og omtenksome barnehageansatte.

• Besøk av min nydelige venninne i går som kom og lagde lunsj til oss. Lange gode samtaler om det vonde, det gode og det hverdagslige. Fikk til og med ledd litt!

• Mange nye lesere som har lagt igjen kommentarer som varmer og gleder hjertet mitt i en tung tid. Tusen takk til dere, og tusen takk Amélie for fin omtale av meg på bloggen din!

• Ingrid

• Herr Laura