Om glede og sorg

Når du er lykkelig

skal du se dypt inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at bare det

som har gitt deg sorg

kan gi deg glede.

Når du er ulykkelig,

skal du igjen se inn i ditt hjerte,

og du vil oppdage at du gråter

for det som før har gitt deg lykke.

Noen av dere sier:

“Gleden er større enn sorgen”

andre sier: “Nei sorgen er størst”.

Men jeg sier at de er uatskillige.
Sammen kommer de, og når den ene
sitter alene med deg ved sitt bord,
skal du huske at den andre
sover i din seng.

Fra Profeten av Kahlil Gibran

Seks måneder ❤ ❤ ❤ ❤ ❤ ❤

I natt er det seks måneder siden du ble født, gutten min. 

Tenk, et halvt år! Det er helt ufattelig, aldri hadde jeg trodd at et halvt år kunne gå så fort. Det høres så lenge ut, men det er jo egentlig ikke så lenge og det føles i hvertfall ikke så lenge... 

Hvis alt hadde gått etter planen skulle du nå ha nærmet deg 2 måneder. Jeg tenker på hvor annerledes livet hadde vært om du hadde vært her. For en helt annen tilværelse det hadde vært! Det hadde vært babylyder, gulpekluter og amming. Trilleturer og mammaperm. Jeg ville vært lykkelig uvitende om de erfaringene jeg sitter med idag. Å føde et barn i redsel og sorg. Følelsen av å holde mitt eget døde barn i armene mine. Å vite hvordan et barn i 21.svangerskapsuke ser ut... Det er vonde erfaringer som jeg så gjerne skulle ha vært foruten. På en annen side ville jeg ikke vært deg foruten, Lillegutt... 

Vi har lært oss å leve med at du er borte. Det er vondt og det er trist og jeg feller tårer over deg hver dag. Jeg savner deg. Jeg lengter så inderlig etter deg.
Du var en gave som vi ikke fikk beholde. Vi hadde deg bare til låns en liten stund.
Men du fikk en evig plass i hjertene våre.

❤ ❤ ❤

Sorgen og gleden, de vandrer til hope

Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.

Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 

Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...

Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 

Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.

Listemodus: fine ting denne uka

❤    Lysløype rett utenfor døra. Snøtunge graner og glitrende skispor.
❤    Ingrid - mitt lys og min lykke! Min kjærlighet til henne kjenner ingen grenser...
❤    Kaffe og Gilmore Girls. (Sistnevnte bestilt på cdon.com. Minner meg sååå om                 mammapermisjonstiden med Ingrid.)
❤    Fredag! Og vi drar til Vestfold på besøk til søsteren min og hennes familie.

Jeg har det ikke bare tungt og trist. Det meste av tiden har jeg det bra. Jeg opplever øyeblikk med lykke. Jeg gleder meg til ting. Hverdagen er ....hverdagslig. Sorgen er ikke like massiv lenger. 

En utenforstående ville kanskje tenkt at jeg "har kommet over" sorgen. Jeg synes at det blir feil, og jeg kjenner at jeg ikke vil bruke det uttrykket. Det ville nesten være det samme som å si at jeg er ferdig med det, jeg har pakket det bort og lagt det fra meg, og nå drar jeg lykkelig videre. 

Det er ikke sånn. 

Jeg kommer aldri til å bli ferdig med Lillegutt. Han er en del av meg, en del av familien. Sorgen over han kommer aldri til å bli borte. Hver dag kommer den til meg, i plutselige kast. En bølge av sårhet som skyller gjennom kroppen min. 

Men det ene utelukker ikke det andre. Jeg lever med både lykke og sorg. 

Og jeg har det egentlig ganske bra.

Ønsker alle en fin helg. Vi skal kose oss masse masse!

Sluttrapport

Jeg sitter på det samme venterommet som da jeg skulle på ultralyd. Tankene mine går tilbake til den gangen, til 06.august. Verden var lys, vi var glade og spente. Spente på om det skulle komme en lillebror eller lillesøster. Spente på om alt stod bra til - men hvorfor skulle det ikke gjøre det?

Så tenker jeg på neste gang jeg sitter der på venteværelset. Knappe tre uker etter. Alt er annerledes. Jeg vet at noe er galt. Fryktelig galt. Men likevel er det en kime av håp langt der inne.

Neste gang vi sitter på venteværelset er ikke gutten hos oss lenger. Han er borte.

 Store gravide mager rundt meg. Usikre blikk i min retning. Jeg sitter og gråter mot brystet til herr Laura.

Denne gangen renner også tårene mine. Hjertet banker fort og tungt mot brystet.

Vi venter på sluttrapporten. Obduksjonsrapporten av den lille gutten vår, som kanskje kan si noe om hva som gikk galt. Dette er en dag som jeg har sett fram til med utålmodighet og redsel. Jeg føler det som om jeg står ovenfor en dom.

Så får vi endelig komme inn til legen. 

Obduksjonen viste ingen feil på gutten vår. Jeg hadde fått en rift i fosterhinna og blitt eksponert for oppadstigende infeksjon. Når fosterhinna blir betent støter kroppen den ut. 

Men hvordan får man hull på fosterhinna? 

Ukjent årsak. 

Vi er altså ikke så veldig mye klokere. 

I det minste vet vi at det ikke var noe genetisk i veien med han. Akkurat det er jeg takknemlig for. Samtidig som at det er så uendelig trist å tenke på at han var frisk og fin, men likevel måtte dø...

Jeg sitter fortsatt igjenn med en masse spørsmål. Var det noe som kunne ha vært gjort annerledes? Kunne vi ha reddet han på et tidligere tidspunkt? Var det noe jeg gjorde som forårsaket riften eller infeksjonen? Kan dette skje ved et eventuelt nytt svangerskap? Var det dette som var hele grunnen eller  kan det ha vært andre ting som legene har oversett? 

Jeg føler meg ikke sikker på noen ting. 

På ett vis har rapporten gitt meg en slags fred. Men på et annet vis har den ikke det.
Det gikk galt med gutten min.
Han fikk ikke leve.
Sannsynligvis tilfeldigheter og uflaks gjorde at han aldri fikk være sammen med oss - familien sin.
Vi hadde gledet oss slik til du skulle komme. Vi er så forferdelig lei oss for at du ikke fikk være hos oss. Vi savner deg så fryktelig gutten min... ❤

Søndag - et glimt av hverdag

Det har ikke blitt så mange innleggene som omhandler nøytral hverdag det siste halve året. Tenkte å bare kjapt innom bloggen for å vise at - joda, faktisk så har vi et vanlig liv med hverdagens sysler!

Det er søndag kveld, og den siste helgen i januar er i ferd med å ebbe ut. Vi har hatt en rolig dag hjemme med aking og kringlebakst. Herr Laura hadde bursdag igår, men da var vi opptatte i badeland - hvor Ingrid virkelig storkoste seg superintenst og ble så sliten at hun sovnet i handlevogna på Rimi etterpå (en vellykket tur med andre ord) - derfor kringlebakst dagen derpå. 

En fin helg.

Ellers så vet vi nå litt mer om hva som gikk galt under svangerskapet med Lillegutt. Jeg tror nok at jeg kommer til å skrive litt om det i et eget innlegg ved en senere anledning.

Nå er det leggetid.

God natt.

Influensa og Det som ikke ble

Ute er det så kaldt at det knaker. Det knaker i snøen og det knaker i veggene. 

Januarfrost.

Jeg fikk en runde med influensa og lå strøken hele forrige uke. I tillegg til de fysiske smertene en influensa fører med seg, dro også sinnet mitt ned i mørke daler. 

Sist jeg var syk var rett før jeg mistet lillegutten. Av den grunn følte jeg at jeg på en måte ble satt tilbake i den situasjonen. Den ble plutselig så nær igjen, minnene kom så tett innpå meg igjen. Det var en veldig vond følelese og jeg var mye lei meg og deprimert i løpet av de dagene. Dessuten; når man har opplevd noe som ikke er vanlig, som ikke skal skje, så ligger de fatalistiske tankene ikke så langt unna. Jeg opplever nå at det er lettere å begi seg ut på tankespinnerier i negativ retning. 

Både farlig svineinfluensa og at det skulle være andre underliggende sykdommer hos meg var tanker som meldte seg. Eller at jeg rett og slett skulle bli en av de få som faktisk stryker med av influensa hvert år. Jeg har ikke akkurat vært på rett side av verken statistikken eller på "hellbarometeret" de siste månedene, så hvorfor ikke?

Men jeg ble da frisk. 

Og da føles hverdagen som en befrielse. Det føles deilig å igjen kunne orke å støvsuge og lage mat. Og orke å spise den... Det føles til og med godt å orke å gå på jobb. Selv om at det ikke var der jeg skulle være nå. Jeg skulle jo være i permisjon. Arbeidsplassen min skulle være uten meg, jeg skulle ikke ha vært en del av den. Jeg skulle være opptatt med helt andre ting. Jeg skulle hatt en liten babygutt hos meg. Jeg skulle akkurat begynne å kjenne på følelsen av å være tobarnsmor, vi skulle begynne å bli kjent med den nye tilværelsen som familie-på-fire. Ingrid skulle ha vært storesøster. 

Så mye trillings hadde det vel ikke blitt nå i denne strenge kulda, men jeg ville kose meg inne og sett fram til mildere vær så vogna igjen kunne tas med på tur. 

Hvordan hadde han sett ut nå tro? 

Hadde han vært lys som meg og Ingrid eller mørk som far? 

Hårløs slik som Ingrid var på den alderen?

Ville han vært like kvikk og mye våken som søsteren, eller ville han vært av det mer rolige slaget?

Han som ikke ble. 

Det er så rart å tenke på. 

Det fyller meg med en sånn usigelig tristhet.

Når det atter skyer over

Bildet er hentet fra In Twin Peaks.com

Jeg har hatt gode uker. 

Uker der solen igjen har kommet fram i sinnet mitt, kroppen har blitt fylt av energi og jeg har vært lettere om hjertet. Jula som ble så mye bedre enn forventet og fryktet, forlovelse, termindagen som kom -og gikk, forhåldsvis greit. Jeg følte sorg og tomhet, men ikke så uutholdelig sterkt og ille som jeg hadde forestilt meg. 

Jeg begynte å føle at jeg hadde tatt et steg videre i sorgen, at den verste perioden var i ferd med å legges bak meg. Jeg begynte å formulere blogginnlegg i hodet mitt som skulle handle om aksept og voksende livsglede. Om å stå ved inngangen til et nytt år med nytt håp og fornyet kraft.

Så kom dagen idag. 

Dagen da alt igjen plutselig revner. Dagen da mørke skyer atter kommer snikende og legger seg over sinnet mitt og stenger for sola som akkurat var her og lyste så fint. Følelsen av håpløsheten som omslutter meg, den kan ikke beskrives... Igjen har den skrikende sorgen fylt meg. Igjen synes framtiden mørk. Igjen kommer tanker om redsel og skyldfølelse. Igjen gnager spørsmålene som kvernende steiner i hodet mitt. 

Sånn er livet med sorg. 

Man tror at man har lært å leve med den.  Man tror at man har klart å temme den til å bli mild og snill. Helt til den plutselig viser tenner.

Termindagen

I morgen er det 5. januar - termindatoen for Lillegutt. 

Kanskje hadde jeg allerede sittet her med han i armene mine nå. En liten tilfreds sovende bylt ved brystet mitt. Varm og trygg. Eller kanskje jeg fortsatt hadde ventet. Kjent etter hver minste lille bevegelse og følelse i kroppen; hmmm begynner det å skje noe nå??

Men han er ikke her.
Han ble født for litt over 4 måneder siden. Bitteliten, spinkel, uten en lyd. Lukkede øyne som aldri skulle få se mamman og pappan sin eller storesøsteren som ventet slik på han.
Den lille gutten min. Som jeg aldri skal få bli kjent med. Jeg skal aldri bli sliten av våkenetter med deg, aldri være bekymret over at du blir syk. Jeg skal aldri bli sint på deg og aldri kjenne overveldende lykke over at du er til. Aldri hviske til deg at jeg elsker deg... 

Jeg har bare minnene. Noen få bilder. En grav. 

Jeg har kjærligheten i hjertet mitt.

Du dro ifra oss en augustdag. 

Du ble borte, men ikke borte for oss. 

Du er med oss hver dag. Hele tiden.

Samtale på sengekanten

Ingrid:  Mamma er du gravid?
Meg:  Nei...jeg er ikke det. Vet du hva det vil si å være gravid da?
Ingrid:  Neeei...
Meg:  Det betyr at man har baby i magen.
Ingrid:  Men man kan være gravid men ikke ha baby i magen!
Meg:  Nei, hvis man er gravid så har man baby i magen.
Ingrid:  Men du var gravid en gang og da hadde du baby i magen og det var lillebror men han døde også fikk han hjerte og så fikk han stein. Jeg skal lage en baby til deg jeg, mamma.
Meg- litt satt ut, med sårt bankende hjerte som alltid når Ingrid snakker om lillebror - rekker ikke si noe før hun på nytt skyter inn:
mamma, ønsker du deg late-hest?
Meg:  Nei, eg ønsker meg en orntlig hest jeg!
Ingrid:  Jeg skal lage en hest til deg. Og jeg skal lage en levende baby til deg! Søte mamma.

Også stryker hun meg over kinnet og sier at jeg er snill. Tårene mine renner,  av sorg over den lille som forlot oss og av takknemlighet og glede over min nydelige datter.

Godt nyttår !

Julehilsen

God jul.

Vi nærmer oss slutten av dette året.
2012 - som ble et år med omveltninger.
Men mer om det i et eget nyttårsinnlegg, jeg ville egentlig fortelle litt om hvordan jula har vært i år.

Denne jula som jeg gruet meg sånn til - den ble faktisk ikke så ille. Til tross for omstendighetene... På toppen av alt ble Ingrid syk på lillejulaften med dyp hoste og feber. Men med paracet i ny og ne hadde hun sine gode perioder gjennom julaften, og jeg tror nok at det var en suksess for hennes del med julenissebesøk og gaver. 

På ettermiddagen - før vi dro til svigers for julefeiring - var vi selvfølgelig til lillebror og tente lys. Steinen hans sto der med nysnødryss, kald og stille. Men moren og søsteren til herr Laura hadde allerede vært der, så det sto to lykter og lyste der da vi kom. Jeg ble stående der litt alene når herr Laura og Ingrid tuslet mot bilen igjen. Der jeg tidligere har kjent det godt å være på graven kjente jeg nå på sorgen og følelsen av urettferdighet og meningsløsheten over at ting er som de er. At vi ikke fikk beholde den lille gutten vår.
Du skulle jo ha vært hos oss! 

Men det er du ikke. 

Du dro hjem isteden. 

Men en hyggelig overraskelse ventet meg under gaveseansen senere på kvelden. 

Midt under kaos og ståhei, intense barn og rasling med gavepapir åpner jeg opp en liten gave fra herr Laura. I en blå eske ligger to ringer i gull - forlovelsesringer!

Vi har jo snakket om giftermål mange ganger opp gjennom åra egentlig, vi har faktisk vært sammen i 12 år... Men vi har aldri fått ut fingeren, for å si det slik. Så fullstendig ut ifra det blå var det ikke, men det var likevel ikke forventet og overraskelsen var stor! Koselig å kunne fortelle familie og venner en hyggelig nyhet igjen...

2.juledag var Ingrid pigg igjen etter en feberfri natt, og vi dro til min barndomsbygd. Så nå er vi her, og det er deilig. Det er nesten klisjéaktig vakkert ute med puddersnø og klare måneskinnsnetter. Vi aker og koser oss og har det veldig sosialt. Ingrid storkoser seg og jeg føler at jeg har mer energi. Jeg nyter tiden her og tenker ikke så mye på kommende dager.

Strålande jul - en anbefaling

I dag fikk jeg lyst til å dele et julemusikk-tips. 

Albumet Strålande jul med Odd Nordstoga og Sissel Kyrkjebø er noe jeg har hørt mye på denne adventen. Nydelige harmoniske melodier framført av Sissels overjordisk vakre vokal og Odds lune stemme gjør dette til en musikkopplevelse av de heller sjeldne. 

Som Aftenposten skrev i anmeldelsen sin da plata kom ut i 2009:

Det er fort gjort å miste julens egentlige budskap av syne i alt det kommersielle maset og ståheien som er blitt denne høytiden til del. I den forbindelse skaper det årlige utbudet av julekonserter, juleplater og annet ståk en slags nummenhet allerede før det hele starter. 

Derfor oppleves «Strålende jul» som en befriende positiv opplevelse. Endelig noe som hverken er klamt, kynisk markedstilpasset eller dynket i overfladisk føleri. 

Melodiene, arrangementene og tekstene er heller hjemmekjære, inderlige og oppriktige. Duoen har forkastet det pompøse til fordel for en enklere, mer jordnær tilnærming hvor blant annet folke- og countrymusikkens virkemidler har fått virke i samspill med Nordstogas velutviklede musikalske kunnskap om hva som klinger godt sammen.Man blir ganske enkelt bergtatt av hva han har fått til.

Dette albumet beveger seg i en litt mer "seriøs" del  av julemusikklandskapet. Det ligger ganske langt unna amerikanske klassikere som Silver Bells, It's beginning to look a lot like christmas, Santa Baby og lignende. Skjønt dette er også julemusikk jeg liker å høre på. Men Strålande jul har en dybde som passer meg godt i disse dager. 

Sjekk det ut! Det ligger tilgjengelig på både Wimp og Spotify.

Om jeg skal trekke fram noen spesielle sanger som personlige favoritter kan jeg nevne Upp gledjest alle gledjest no, (som du også kan høre i dette innlegget), No høyr de gode folk, og den fagraste rosa.

Juleferie - med bitter ettersmak

I dag har jeg hatt min siste dag på jobb før jul. Jeg får en lang juleferie i år. Men jeg klarer liksom ikke helt å glede meg over det i dag. 

Jeg skulle ha vært i barselpermisjon jeg nå! Jeg skulle hatt mange måneder foran meg som skulle dedikeres til å bli kjent med babyen min. Vårt nye familiemedlem. Jeg skulle snart hatt en baby! Jeg skulle snart hatt Lillegutt hos meg...

Jeg pakker inn gaver. Jeg pynter med nye juleduker og tenner levende lys. Jeg hører på julemusikk og synger med sammen med Ingrid. Men hele tiden tenker jeg på at det skulle vært annerledes. Denne adventstiden, der det vi virkelig ventet på skulle komme rett over nyttår. Den skulle ha vært helt spesiell i år. Vi skulle ha ventet på lillegutt. 

Den ble jo spesiell... Men overhodet ikke slik vi hadde sett for oss.

Tenk at han snart har vært død like lenge som han var til. Det er ufattelig å tenke på. Den lille gutten min som kom kun på en kort visitt, satte uviskbare spor i hjertet mitt - og dro sin veg.

Så flyktig.

Steinen på plass

Da har steinen til gutten vår kommet opp!

Den ble så fin, akkurat slik vi ville ha den - nesten finere.

Etter noen runder med herr Laura og meg selv falt valget på en hvit stein. Jeg liker renheten og enkelheten over steinen. Steintypen er norsk og heter Størengranitt.

Jeg velger å anonymisere navnet vårt, gutten vår har fått etternavnet til både meg og pappan, akkurat som storesøster har. Ikke så lekkert med den svarte streken, men prøv å se for dere et navn der isteden, med litt mindre bokstaver enn det Lillegutt er skrevet i.

De lyseblå sommerfuglene er i bronse og boltet fast på steinen. For meg representerer sommerfugler det flyktige, skjønnhet og frihet. Symbolikken trenger vel ikke forklares mer...

I høyre hjørne har vi hånd- og fotavtrykket til Lillegutt. Disse er laget etter hans autentiske originale trykk. De er så bittesmå, ca 3,5 cm lange.

Så har vi minneord nederst. Tenkte først på et dikt, men det hadde blitt litt knapt med plassen. Alltid i våre hjerter er imidlertid en setning som tok form veldig raskt etter at han døde. Det er så enkelt, men likevel så beskrivende. Det er det han er og alltid vil være.

Til slutt et bilde tatt i mørket.

Det er fint å ha steinen på plass. Og det gleder meg at det ble så vakkert. Samtidig som det er uendelig trist. Det blir så.... endelig. Det var jo ikke der gutten vår skulle være...

Det Vakreste

Å høre hennes trillende latter. 

Å høre henne synge musevisa eller egenkomponerte sanger med "mammaaamammamamm" som tekst. Det lokker frem mittt eget smil. Uansett hvordan jeg har det. 

Ja, bare å se henne ligge ganske stille og sove, med bustete hår og fredfullt ansikt, gir meg en boblende lykke i hjertet.

 Tenk at vi har fått den jenta til oss! Så utrolig heldige vi var med henne. Hennes enorme livsglede er vår medisin på tunge og vanskelige dager, vår livseliksir. Jeg tar meg stadig vekk i å tenke hva i all verden skulle vi gjort uten henne??

 Å kjenne de tynne armene hennes rundt halsen min, en liten hånd som stryker meg over kinnet, verdens vakreste stemme som sier "Jeg elsker deg mamma".  

Det er så vidunderlig! 

Vi elsker henne så høyt! 

Hun er Det Vakreste.