Sorgen og gleden, de vandrer til hope

Denne helgen har vært en spesiell helg, en helg som har stått i motsetningenes tegn. En helg med innhold av både glede og sorg.

Forrige helg gikk en som sto oss nær bort. Etter flere år med sykdom var det slutt. Så dette har vært en helg med begravelse og ettertanke, men også med sosial omgang, vinteraktiviteter og glede. 

Jeg har kjent på min fortsatt relativt ferske sorg over Lillegutt og jeg har kjent på "gammel" sorg over andre kjære personer som har gått bort. Jeg har fundert på livet, på det meningsløse i skjebnens renkespill og tenkt at kanskje det er en mening likevel, en skjult mening som kanskje er en del av en helthet...

Livet er rart. Det er sammensatt og komplisert. Mellom sorg og tankefullhet var det også plass til å sette pris på hverandre. Kjenne glede og kjærlighet til hverandre. Vi var ute og gikk på ski, Ingrid har nemlig fått seg ski og vi gleder oss stort over å se hvordan hun går på med energi og tålmodighet. Jeg hadde aldri trodd at hun kunne være så tålmodig. Hun er en type som blir fort frustrert og - ja rasende- dersom det er noe hun ikke får til. Men på skia viser hun vilje og gå-på-humør som aldri før! Uredd setter hun utfor bakker - mer eller mindre på huk, detter litt kanskje, men opp igjen! Fantastisk jente. Vi er så stolte av henne både jeg og pappan. 

Sorgen og gleden, de vandrer til hope. Det er virkelig en sannhet som vi har erfart det siste halve året.