Jeg tok en sykkeltur i går på min nyervervede sykkel. Klokka var sju og høstmørket hadde lagt seg over oss. Jeg ville sykle lysløypa og da jeg trillet innover i skogen på den fine grusveien fikk jeg skikkelig flashback til "gamledager". Til rundt sånn ungdomsskolealder. Da syklet jeg mye til venninna mi, og ofte også i mørket. Jeg husket hvor takknemlig jeg var i nedo
verbakkene, når jeg kunne suse fort avsted, for egentlig var jeg ganske redd for å ferdes ute i mørket alene. På sideveiene rundt omkring der jeg er ifra er det ikke opplyst med gatelykter! Det er det her. Overalt nesten. Jeg husker at jeg tenkte der jeg gikk i omsluttende mørke på strekningen hovedveien - hjem: "Om det bare hadde vært noen få gatelykter her! DA hadde jeg ikke vært redd!" Jeg klarte nemlig aldri å venne meg til mørket, selv om jeg var oppvokst i det. Vi bodde svært usjenert til, med nærmeste hus 300 meter unna og skog på alle kanter.
Nå som jeg bor på et mer tettbebygt sted skulle man tro at mørkeredselen var en sagablott, i og med at man nesten ikke får muligheten til å føle på mørket. Der det er naturlig å ferdes er det opplyst. Men tvert imot, jeg er like redd - kanskje nesten reddere - her.
Det som jeg savnet der jeg vokste opp, er det som faktisk gjør meg redd her. Nemlig mennesker. Det bor mye folk her og selv om Oslo ligger et stykke unna, er det likevel nært nok. Der jeg i hjembygda var redd for mer usannsynlige fantasiskapninger, er jeg her redd for høyst reelle mennesker. Slemme mennesker. At noen skal stå i mørket utenfor gatelysene langs skogsstien som utgjør lysløypa, og lure på meg og kanskje angripe meg. På en annen side er det også en trygghet at det er mye mennesker her. For det betyr at folk aldri er så veldig langt unna. Men likevel. HVIS noen fant ut at de skulle gjøre meg noe, hadde nok vedkommende likevel fått tid til å gjøre det...
I fjor var jeg ute og gikk på ski i lysløypa en fredagskveld. Da møtte jeg kanskje to mennesker på hele runden, og jeg skal hilse og si at jeg følte meg ikke så høy i hatten der inne i skogen da! Tror nok at jeg tilbakela runden på ny personlig rekordtid den kvelden!
MEN jeg må jo få sagt at mørket er ikke bare forbundet med creepy feelings for meg! Jeg liker mørket også. Liker følelsen av hvordan det omslutter meg. Og er det noe jeg virkelig savner så er det synet av en mektig stjernehimmel over meg. Uten forstyrrende lysende elementer. Å bli badet i måneskinn...
Har oppdaget et "nytt" band. Legger ved en sang som jeg får ortnlig gode vibber av! God uke til dere blogglesere!
Takk for en bra sang, den likte jeg også skikkelig godt!
SvarSlettNår det gjelder mørkeredsel har den godeste David Lynch fått forme mitt (dengang) unge sinn i så sterk grad at jeg fortsatt kikker bak sofaen når jeg er aleine om kvelden for å se at ikke Bob ligger på lur...:-D Skrekk og gru, for en fantasi den mannen må ha!!
Så hos meg er det nok fortsatt de skumle fantasimonstrene som hersker, og ikke frykten for virkelige mennesker... Men det kan hende det hadde vært annerledes hvis jeg bodde i et mer bynært strøk, og ikke landlig til som jeg gjør. Vanskelig å se for seg at overfallsmennene lusker rundt hekkene her hvor jeg bor :-)
Uff, nå er det aaalt for seint, jeg har en ettåring som står opp tidlig! God natt, hilsen KristinB :-)
Huff ja, jeg husker at jeg syklet i fra deg nedover skogen og var livredd. Denne redselen for skogen og mørket har heldigvis blitt borte. Og menneskefrykt har jeg ennå, men ikke på samme måte som deg.
SvarSlettEllers må jeg si at du er utrolig flink til å skrive.
Jennifer
Hei KristinB!
SvarSlettJeg blir så lykkelig når jeg "treffer" likesinnede når det gjelder forholdet til Twin Peaks! :D Går ut ifra at du har lest innlegget mitt om Twin Peaks-universet, så da trenger jeg ikke gjenta meg selv. Men BOB skremmer meg fremdeles altså, og "fantasifostre" er jeg også fortsatt redd for, men ikke akkurat i lysløypesituasjonen. Er for eksempel ingenting som skremmer meg så på film som onde ånder og djevelen...Men det er mer sånn hvis jeg er alene hjemme o.l. He he, må jo nesten le litt av sånne irrasjonelle redsler, men....hvem vet egentlig??
Ja, jeg er også skikkelig Twin Peaks-fan, og har selvsagt lest innlegget ditt om serien (godt skrivi!) - synes også det er moro å treffe likesinnede :-) Har du sett noen av Lynch sine tidlige filmer, som Elefantmannen (har ikke sett den, men den skal visst være fin) eller Dune (har sett, men syntes den var ganske spes - men jeg sovna fem min før slutten og ifølge min mann så hadde den mye å si for totalopplevelsen av filmen)??
SvarSlettTenker på å ta en ny runde snart med Blue Velvet og Mullholland Drive, men må samle opp litt psykisk overskudd først føler jeg... Det er filmer som sniker seg under huden på deg på en måte som krever en viss form for energi å takle, syns nå jeg da. Jeg er blitt litt sånn persilleblad som ellers helst velger en feelgoodfilm :-)
-Har du forresten tenkt på at Knausgård kan ligne endel på BOB...? :-D
Klem, KristinB :-)
Kommentar til KristinB:
SvarSlettFøst av alt: Ha ha ha, JA jeg har lagt merke til at Knausgård er ganske klin lik Bob faktisk!
Jeg har hverken sett Dune eller Eraserhead, men Elefantmannen så jeg for mange mange år siden. Var egentlig altfor lita, så jeg hadde ikke så gode forytsetninger for å forstå filmen fullt og helt. Må nok se den igjen.
Filmene til Lynch er ikke noe man setter på sånn bare for å få et underholdningsavbrekk, nei! Helt enig i at det krever litt psykisk overskudd. Filmene er veldig mørke og forvirrende og mangler egentlig helt den lune humoren som finnes i Twin Peaks. Ha en fin dag!
Klem Laura