Det går framover med tommelen til Ingrid da. Vi skifter bandasje hver dag, hevelsen er gått mye ned og det ser litt "renere" ut. Vi er gått inn i en ny måned, mars - vårmåned. Og en ny måned på stedet hvil.
Kjenner at jeg er sliten og skuffa over at jeg ikke har hørt noe med hensyn til jobbsøknadene mine. Selv om jeg ikke hadde store forhåpninger så er det jo klart at langt inne i hjertet spirer det jo likevel et håp. Og når det slukner føles håpløsheten enda større. Min lille skatt har lagt seg sammen med pappan i kveld og jeg hører henne le. Det gir meg tårer i øynene og et stikk i hjertet. Jeg vil så gjerne gi henne alt; et liv i lykke. Hvorfor kan jeg ikke lykkes litt mer med det jeg prøver på? Hvorfor kan ikke jeg også gå rundt og være tilfreds og glad slik som alle andre tilsynelatende er?
Ville egentlig bare innom og gi et livstegn fra meg. Har ikke så mye å skrive om akkurat nå. Føler meg egentlig litt tom.
<3 Tenker masse på deg skal du vite <3 :) Det kommer nok til å ordne seg på et vis! Husk på kraften av positiv tenking! :D
SvarSlettStoor klem!^^
Jorunn
Så gla for å høre det går fremover med tommelen til jenta di! Og så vil jeg bare prøve å fortelle deg at du ikke må miste håpet ifht jobbsøknader. Noen ganger kan det ta litt tid, og så, plutselig får du et positivt svar! Og jenta di vil merke hvor gla du er i henne, og hvor mye du ønsker å gi henne, bare ved at du er mamman hennes som bryr seg om og gir henne omsorg. Det er det viktigste og beste du kan gjøre :) Jeg håper det snart løsner for deg og at du får en jobb du vil ha. Hold ut! Gleden kommer også - og som du selv skriver - de rundt deg er glade, men noen er "tilsynelatende" glade. Alt er ikke bare fryd og gammen for noen av oss. Livet svinger - og snart vil det gå oppover igjen. Tro det :) klem fra meg
SvarSlettTusen takk for gode kommentarer!
SvarSlettJeg er ikke så flink til å kommentere tilbake, men jeg leser med takknemlighet!
KLem