Dramatisk helg

Det ble en ganske annen vri på denne helgen enn det som var forventet. Og som vanlig var det et øyeblikk, et sekunds hendelse som klarer å snu opp ned på tilværelsen. Vi sitter her og er ganske slitne alle sammen, for det har vært en helg med psykiske påkjenninger og mye bilkjøring . Men heldigvis hadde vi hell i uhell og det ser ut som at ting - i dette tilfelle en liten tommel -  kommer til å bli bra..

Vi var hjemme i min barndoms bygd denne helgen, og lørdag skulle vi ha en hyggelig felles tur til svømmehallen. Begge søstrene mine med barn og min mamma tok den 30 minutter lange kjøreturen til nabobygda for å boltre oss i vannet. I garderoben skulle bare jeg en tur på do før vi gikk i dusjen. Ingrid var glad og forventningsfull i ny badedrakt og hun ble med meg inn på doen. Der var det et slags armlene for handicappede som var slått opp og derfor lå opp langs veggen. Ingrid - som skal undersøke alt - fiklet med dette stativet og plutselig -WHAM! - smeller hele stativet ned! Ingrid roper opp i smerte og jeg ser til min skrekk at hun blør fra et stygt sår på tommelen. Ved nærmere ettersyn ser jeg faktisk at hele tuppen er vekk!

Jeg løper ut og får papir som jeg fikler rundt tommelen. Et menneske i garderoben henter en "vakt", et -unnskyld meg - mehe som ikke visste hva hun skulle gjøre! Hun klarte å hoste opp nummeret til legevakta og jeg kastet på meg en bukse og en genser over badadrakta også kjørte vi avgårde til legevakta. Jeg merket at jeg nådde en tilstand som minnet om panikk før vi kjørte. Jeg klarte ikke å sette ord på det som hadde hendt ( jeg vet jo heller ikke hva en sånn armlene-stativ-ting heter), jeg skalv og kjente at jeg hyperventilerte. Med en gang dette skjedde klarte jeg å beholde roen og fikk Ingrid til å roe seg helt ned, men reaksjonen kom litt etterpå, når det ikke ble noe fortgang på ting, når ingenting ble gjort med situasjonen. Et nummer til en legevakt lissom som jeg ikke visste hvor holdt til! Takk og lov var herr Laura med! Vi kom oss til legevakta og fikk undersøkt overfladisk og bandasjert. Legen mente at neglen var intakt, ellers var det ingenting å sy, så vi fikk beskjed om å oppsøke lege dagen etter for kontroll.

Den kvelden hadde jeg vondt i magen og var skjelven og matt. Ingrid var i ganske fin form, lekte og sov godt til natta.

Dagen etter dro vi til legen. Hun klarte ikke å få sett orntlig på tommelen, litt av forbindingen hadde klistret seg inn på såret og hun klarte ikke å få det av uten at det gjorde forferdelig vondt. Hun ville ikke traumatisere min lille så veldig og sa dessuten at hun synes såret så så stygt ut at hun ikke følte seg komfortabel med å håndtere det! Vi ble henvist til plastikkirurgien i Skien, til håndspesialist...På turen nedover gråt jeg. Det var en strålende solfylt dag, en sterk kontrast til vår situasjon. Jeg så for meg den perfekte lille tommelen deformert, infeksjoner og alt mulig skummelt. Herr Laura prøvde å trøste meg ved å si at en litt kortere finger er ikke verdens undergang, vi måtte være glade for at det ikke var noe verre! Men jeg tenkte på den nydelige lille tommelen, og klarte ikke helt å glede meg over at det ikke var et verre scenario.

Vel nede på sykehuset: vi kom kjapt inn til kirurgen og han sa at han bare kunne kjenne bløtvev, og at dette kom til å hele seg fint! Det kom til å ta sin tid, men tommelen ville sannsynligvis bli fullt førlig igjen og sjansen for komplikasjoner var minimale. Vi tok også røntgenbilde og det viste at beinet var helt og fint! Åh så lettet vi ble! Stakkars lille Ingrid var helt utrolig tapper! Hun gråt sine modige tårer, men lot legen få gjøre det han skulle. Etterpå fikk hun is og godteri og var ganske så blid og fornøyd igjen. Jeg kunne endelig la bekymringene slippe taket. Nå hadde vi fått eksperthjelp og -uttalelse om at ikke noe bein var borte. Vi dro hjem til mamma igjen og overnattet en natt til. Vi påkostet oss en dag fri på mandag. Fortjent synes jeg.

I dag har vi atter vært hos lege, og skal igjen på fredag... blir nok noen legebesøk framover. Nå får vi bare ta tiden til hjelp og håpe at den lille tommeltuppen vokser seg til.