I dag har jeg vært fylt av en enorm tomhet.
Følelsen av tap har gjort meg helt nummen. Absolutt alt rundt meg minner meg på det jeg har mistet. Små detaljer. Folat-tablettene og jern-tablettene på badet. Garnet som jeg skulle strikke teppe av. Svangerskapsboken som ligger oppslått på uke 21. Det å kle på seg om morgenen fyller meg med usigelig tristhet, for magen min er borte. Gutten min er borte.
Vi gikk en tur i skogen. Jeg og min kjære. Sola skinte, gule blader lå allerede på stien.
Sensommer-skog.
Vakkert og uendelig vemodig. Jeg hadde gledet meg til vakre høstdager med voksende mage. Permisjon midt i desember. Jul i forventning og glede.
Ingenting blir noe av.
Isteden sitter jeg igjen med en avsindig sorg. Jeg skal gå høsten i møte fylt med håpløshet. Mørket skal senke seg over meg uten det lyspunket som skulle komme i begynnelsen av januar. Julen kommer bare til å bli usigelig trist, en verkende påminnelse om det som skulle ha vært som ikke ble noe av: Barseltid. Den lille gutten vår ved brystet mitt. Ingrid som stolt storesøster.
Jeg ser det lille ansiktet hans for meg hele tiden. Øyne som aldri skulle åpne seg og stråle mot meg. Den lille munnen som aldri skulle smile mot meg. Hender som aldri skulle holde fast i mine. Føtter som aldri skulle ta sine første skritt... Livet er så umåtelig brutalt. Funderinger rundt og drøfting av aktuelle navn er nå byttet ut med begravelsesforberedelser. De grelle kontrastene er nesten ikke til å fatte!
I tillegg sitter jeg her med melkespreng. Både fysisk og psykisk er det en stor påkjenning. Kroppen tror den har en liten baby å ta vare på. Det eneste jeg kan gjøre er å vente på at den skjønner at det ikke er noen baby her....
Jeg ber om styrke til å klare denne prøvelsen som livet mitt plutselig har blitt tildelt.
Så grusomt. Å som jeg skulle ønske jeg hadde makt til å skåne deg for alt dette. Hvorfor skulle det være du, min kjære søte jente som må oppleve dette? Ingen burde oppleve dette. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Blir helt maktesløs. Kan ikke fatte hva du går i gjennom.. Du har all min kjærlighet og støtte <3 Tenker såå mye på deg <3
SvarSlettSå glad i deg. Stor klem.
Det er bare for brutalt det du beskriver. Alle de gode forventningene rundt det som skulle komme, det største i livet, som er bytta ut med en umenneskelig tung sorg. Den aller verste. Det er ikke til å bære, men det er heller ingen vei utenom. Jeg er så lei meg for dere, og tenker sånn på deg nå...
SvarSlettAlle gode tanker og klemmer fra KristinB
Dette bringer frem så mange tanker - og så mye vonde følelser. Jeg syns det er utrolig leit at du må gjennomgå dette. Alt jeg kan gjøre er å be noen bønner om at Gud må omfavne deg og dere midt i denne sorgen. Mange varme klemmer til deg
SvarSlett