Hva i all verden gjør man etter at man har fått livet forandret for alltid?
Fysisk er jo ikke livet forandret. Det er akkurat som før Lillegutt var en realitet. Men følelseslivet mitt blir aldri det samme. Jeg blir aldri den samme.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.
Jeg har ett barn for lite. Jeg er mamma til et barn som døde før han ble født. Jeg har gått igjennom en fødsel, men kommet hjem med tomme armer. Livet mitt kan ikke bli som før.
Jeg begynte å jobbe littegrann denne uka. Det ble akkurat så deprimerende som jeg hadde forventet og fryktet. Det som føltes meningsløst før, føles ti ganger så meningsløst nå. Mer enn noen gang ønsker jeg å bytte jobb.
Jeg har kjent mye på sorgen i det siste og hatt mange vonde tanker.
Tiden leger alle sår , sier man. Og det gjør den nok - til en viss grad. Minnene blekner, det åpne såret blir et arr. Smerten blir mer dunkel. Det er ikke sorgen som ligger fremst i bevisstheten lenger. Andre ting får fokus. Men jeg er ikke der enda. Derimot har tiden gitt meg flere tanker, flere grublerier. Nå er jeg over sjokkfasen, og da kommer tankene.
Redsel. Selvbebreidelse.
Jeg vet at jeg ikke kommer noen vei med sånne tanker, men de sniker seg innpå meg likevel.
Jeg er redd for fremtiden. Med min fatalistiske tankegang tenker jeg hva blir det neste liksom?
Jeg er redd for å ikke få flere barn. Og jeg presiserer igjen: jeg vil ikke få et nytt barn som skal bli en erstatning for Lillegutt. Jeg vil ha et barn til. Et som Ingrid kan få være praktiserende storesøster til, og som jeg kan være praktiserende mamma til. Jeg tror det er avgjørende for at det skal være framgang i min sorgprosess. Smerten kommer ikke til å bli borte med et nytt barn, men jeg tror den vil bli mindre vond å bære. På et vis har han ikke dødd forgjeves hvis jeg får et barn til snart...
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.
Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.
Men jeg er selvfølgelig redd. Forferdelig redd.
Det er oktober, en av mine favorittmåneder. Det er nesten hjerteskjærende vakkert med alle fargene ute. Den krystallklare lufta som begynner å få sin høstfriskhet. På en måte så må jeg bli litt glad, jeg gleder meg over synet og følelsene jeg får av høsten. Men så kolliderer de gode følelsene med de vonde og såre. Det passer liksom ikke. Og det slår meg at kanskje jeg for alltid vil ha denne todeltheten inni meg. Kanskje jeg aldri mer kan kjenne på følelsen av ren og skjær glede, fordi tankene mine alltid vil pendle inn på Lillegutt og savnet etter han. Det er trist å tenke på. Hvordan vil livet bli da? Jeg er jo nødt til akseptere fakta, og det er jo det jeg jobber med hver dag. Periodevis er det lettere, mens andre ganger føles det bare så utrolig urettferdig og grelt og vanskelig - ja bortimot en umulighet at jeg skulle klare å akseptere og klare å leve med at Lillegutten min er død.
Sorgen går virkelig i bølger, og noen ganger slår den meg nesten i bakken med sin plutselige kraft.
Livet har blitt så rart.
Og jeg lurer på hvordan veien videre blir.
Kjære, kjære deg.
SvarSlettDet er så hjerteskjærende å lese det du skriver. Jeg kjenner meg så inderlig igjen i det du skriver, det kunne vært meg som skrev dette for noen måneder siden.
Nå har tiden gått. Det er i dag 7 måneder siden Maria kom stille til verden. Som jeg skrev vedrørende 6 mnds dagen hennes, så går livet videre. Det gjør ikke like vondt hver dag, men noen dager gjør det vondt. Nesten vondere. Man innser at, som du skriver, jeg kommer aldri til å bli den samme igjen. Aldri. Jeg har fått med meg en livserfaring, som jeg aldri ba om, men som gjør at jeg er et helt annet menneske nå enn jeg var i fjor høst.
Jeg kjenner godt igjen det inderlige ønsket etter et nytt barn. Jeg har ikke skrevet om det på bloggen min, men 2 måneder etter at Maria ble født, ble jeg gravid på nytt. Det var ikke direkte planlagt, men vi tenkte mer at det som skjer det skjer. Det var en ubeskrivelig følelse å sitte der med en positiv graviditetstest så kort tid etterpå, sjokk, lykke og sorg på en gang. Men jeg skjønte fort at ting ikke var riktig denne gangen, og den samme dagen som vi hadde ettersamtalen etter Maria, ble det konstatert at jeg hadde en exu (graviditet utenfor livmor). Jeg ble innlagt på sykehuset, fikk behandling og måtte sommeren gjennom ta blodprøver å følge hcg-nivået ned igjen. Exu er en potensielt livstruende tilstand, og den første uken etter at jeg hadde fått behandling, men før vi visste om den hadde virket, levde jeg med en vanvittig dødsangst. Når ting "normaliserte" seg forsto jeg at jeg slett ikke hadde vært klar for en ny graviditet, og jeg fikk en slags "indre ro" da vi pga behandlingen fikk forbud mot en ny graviditet de neste 3 mnd. Nå har de 3 mnd gått, og noen dager har jeg veldig lyst på en ny baby. Andre dager tenker jeg at jeg vil vente. Nå er vi midt i flytteprosess og jobbytte og i det hele tatt nok annet å tenke på.
Jeg vet ikke hva jeg ville si egentlig med dette, men jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver, og kjenner godt igjen fasene i sorgen. Du formuelerer deg veldig godt, og jeg er glad du deler.
Jeg har ikke så mye tid til overs om dagen, og jeg skulle ønske at jeg hadde hatt tid til å skrive til deg litt oftere. Men du skal iallefall vite, at jeg leser alle innleggene du skriver og jeg tenker på deg.
Klem
Kjenner meg veldig igjen i det du skriver her. Husker godt den første tiden etter at sjokket var lagt seg.Alle tankene som plutselig fikk fritt spillerom. Alt rundt som føltes så meningsløst. Det vil komme seg etterhvert, men det tar tid. Tror ikke tiden leger alle sår, men du vil finne en måte som gjør at du klarer å leve med tapet og etterhvert gi plass til både glede og savn i livet ditt. Veien er lang og humpete, men litt etter litt blir det bedre.
SvarSlettSender mange varme tanker din vei.
klem
Kjære deg! Det er ikke vanskelig å sette seg inn i den følelses- og tankemessige smerten du må slite med nå. Det vonde og traumatiske som nettopp har hendt - krav om å tilpasse seg en jobb og normal hverdag igjen når ingenting føles normalt, og jobben fra før av føltes tung og meningsløs - usikkerheten om hva som vil skje framover - savnet etter Lillegutt - savnet etter en levende baby i familien deres. Det er jo ikke noe jeg kan si som kan gjøre smerten mindre, men du skal vite at redselen, tankene og følelsene du beskriver er fullstendig forståelige sett utenfra!
SvarSlettHusker ikke om jeg har sagt noe om dette til deg før, men etter at mine to første ble født opplevde jeg plutselig først å ikke klare å bli gravid på flere år, og deretter ble jeg gravid innimellom men aborterte hver gang. Mista bla tvillinger en gang, og aborterte også etter uke 12, men heldigvis aldri så sent at det har føltes som å miste et ordentlig barn. Så det er jo ikke helt sammenliknbart, men jeg turte ihvertfall aldri vente lenge med å forsøke på nytt - redselen for å ikke klare å bli gravid igjen var for stor. Åtte lange år etter nr to fikk vi vårt etterlengtede tredje barn, og jeg klarte endelig gi slipp på en dyp følelse av bitterhet og misunnelse over alle rundt meg som ble gravide og ploppet ut babyer som om det var den største selvfølge (og ikke bare det, de klaget i tillegg over hvor slitsomt det var med amming og nattevåk... Selv kunne jeg gitt hva som helst for å få sitte oppe om natta med en sulten liten bylt!). Siden har vi bare tenkt at vi gladelig tar de barna som kommer, og takknemligheten har vært der i hvert eneste øyeblikk.
Jeg tror selvfølgelig ikke savnet og smerten over Lillegutt vil forsvinne med et nytt barn. Men at et nytt barn vil bringe både ny glede og nytt håp, det tror jeg virkelig. Og det ønsker jeg så inderlig at du skal få oppleve...
Varme klemmer fra KristinB