Sorgen har lagt seg over meg som et teppe, lik høsttåka har lagt seg som et teppe over landskapet denne oktoberkvelden.
Jeg savner deg. Pappa savner deg. Storesøster savner deg.
Vi fikk aldri bli kjent med deg, men jeg ser for meg ditt lille ansikt nesten hele tiden. Jeg skulle så inderlig ønske at jeg fikk se øynene dine åpne seg og stråle mot meg. Men de var lukket, og de skulle aldri åpne seg.
Det er nesten ikke til å bære...
I morgen skulle jeg vært 30 uker på vei.
Siste innspurt.
Permisjonen skulle nærmet seg med stormskritt.
Vi ville ha startet forberedelser til du skulle komme. Fram med babysengen igjen. Vasket små bodyer etter Ingrid og kost meg med å kjøpe nye små nydelige gutteklær. Nå skjeler jeg mot guttebabyklær-kroken i butikken, men må snu meg bort med tårer i øynene og klump i halsen.
Nei, denne høsten ble ikke slik som vi forventet.
Jeg må lære meg å leve uten deg, babyen min. Men du er alltid med i hjertet mitt.
Mamma elsker deg for alltid
Sender deg en god klem. Merkedagene er fryktelig tøffe. Alle tanker og følelser kommer til overflaten. Ta vare på hverandre og husk at lillegutt er alltid med dere i sjelen, hjertet og tankene. Han blir aldri glemt,
SvarSlett