Ganske så impulsivt kastet vi oss på en tur, vi følte at vi trengte å gjøre noe, noe litt lystbetont, i et helt annet miljø. Så vi tok en tur til Kongens By fra torsdag til lørdag. Vi var i Tivoli på torsdag og hadde sightseeingdag på fredag. Da tok vi en rundtur på en turistbåt fra Nyhavn, fikk se den lille havfruen og dronning Margrethe som kjørte forbi oss ut til kongeskipet sitt, og hoppet av igjen ved Amalienborg. Derifra gikk vi gjennom slottet og oppover handlegaten Strøget.
To kompakte og meget effektive dager. Vi koste oss - men smerten og sorgen var med oss hele tiden. Selv gjennom smil og latter ligger sorgen der- rett under overflaten...
Jeg tenker på lillegutten min absolutt hele tiden.
Jeg ser det lille livløse ansiktet hans for meg og går igjennom fødselen om igjen og om igjen i tankene mine. Rekonstruerer de intense smertene da fødselen plutselig var igang. Følelsen da han kom ut - fullstendig lammelse. Og det verste av alt, det tristeste og grusomste; følelsen av å ha han levende i magen den kvelden på sykehuset, og vite at det er på lånt tid. Vissheten om at ingenting kan redde han. At han er dødsdømt.
Tårene mine renner her jeg sitter og skriver. Det er så hjerteskjærende og så skrekkelig! Hvorfor måtte den lille gutten min dø??? Hvorfor ligger han i den kalde jorda på kirkegården - og ikke i den varme magen min der han skulle ha vært nå?
Vi skulle gått mot 24 uker nå til uka. Magen min skulle ha vært merkbart større, full av en sparkende lillegutt. Istedenfor så sitter jeg her med flat og tom mage, bare fylt med en sugende smerte. En smerte som jeg vet at jeg for alltid kommer til å bære med meg.
En tyngende sorg.
Forhåpentligvis blir den lettere å bære på sikt. Forhåpentligvis blir de gode, lyse dagene flere og flere etterhvert som tiden går... Forhåpentligvis kommer jeg en dag til å minnes Lillegutt -ikke bare med smerte og bunnløs sorg, men også kanskje med vemodig glede og takknemlighet... Jeg håper det. Akkurat nå er det bare tungt.
Sorgen jobber i meg, og det er så tungt. Alle tankene og følelsene som skal bearbeides. Jeg er så utrolig trett og sliten. Jeg er trett nesten hele tiden. Jeg er sikker på at jeg kunne sove gjennom døgn hvis jeg hadde fått anledning! I begynnelsen tenkte jeg at det også hadde sin fysiske grunn, nettopp fordi jeg hadde vært igjennom en fødsel. Men nå er det jo snart tre uker siden, men jeg er fortsatt like trett.
Jeg har blitt mer stille. Jeg føler meg sår og "touchy". Jeg gråter flere ganger til dagen.
Jeg lurer på hva dette kommer til å gjøre med meg over tid. Kommer jeg til å bli innesluttet, sørgmodig og bitter, eller vil jeg få en ny styrke grunnet en ny og dypere livserfaring og nærmere kjennskap til meg selv? Jeg kan jo alltids håpe på det siste. Eller jobbe mot det siste....
I dag har vi vært på graven. Vi syklet dit alle tre, Ingrid i sykkelvogn. Vi kastet visne blomster fra begravelsen og plantet en ny fin lyng og pyntet. Det ble fint.
Det var godt å være der igjen.
Kjære deg! Hjerteskjærende og skrekkelig er det også å lese dette, og å forsøke å forestille seg hvordan du har det nå. Grusomt å lese om følelsen på sykeshuset, med en levende baby i magen som du vet skal dø. Kjenner at jeg nesten blir litt sinna - hvorfor var det ingen som kunne gjort noe, noe mer, så dere slapp å oppleve dette? Samtidig vet jeg jo godt at det er sånn livet er, selv ikke legene er allmektige, og klart du fikk den hjelpen de kunne gi. Det er bare så ille å tenke på at sånt kan skje. Man blir så maktesløs...
SvarSlettDu viser deg som så reflektert og klok gjennom det du har skrevet her på bloggen - jeg er overbevist om at du vil komme styrket gjennom dette. Men veien framover blir forståelig nok vond og tung, og sorgen over lillegutt vil jo alltid være med videre. Jeg håper du får den tiden du trenger på sorgarbeidet - at det er fysisk utmattende å sørge er jo vel kjent. Jeg tenker også at knappe tre uker etter en så tøff fødselsopplevelse er slett ikke lenge, ikke lang nok tid til å vente at kroppen skal være restituert. Ta vare på deg selv, jeg føler sånn med deg. Ønsker deg ro og hvile og gode stunder innimellom det vonde.Klemmer fra KristinB
Kjære Kristin B - jeg må bare si at jeg leser dine kommentarer til Laura og syns du skriver alldeles vakkert. Så flott et menneske du er, som sørger med henne og deler av dine gode refleksjoner. En klem sendes også din vei :)
SlettGode Laura - jeg gråter med deg. Skulle ønske jeg kunne gitt deg en god klem - og bare vært der, latt deg få gråte, snakke,gråte og snakke. For det er sånn det er, denne sorgen som klemmer så hardt rundt hjertet, og det kjennes som om det stramme grepet aldri vil løsne. Men det vil det. Ikke nå, ikke om 2 uker, men det vil bli litt mindre stramt rundt hjertet ditt.
SvarSlettJeg syns det er flott dere bruker tid sammen nå. Reise vekk og gjøre noe annet. Få tankene LITT over på noe annet - innimellom, om ikke annet. Og det er flott at dere alle tre drar til graven - at lille jenta deres får ta del i dette.
Jo, vet du hva - på sikt - da vil du ikke bli der du er nå. Sorgen har mange faser, og sorgen tar tid. Men på sikt - da vil du komme ut av dette sterkere, dypere og med enda større forståelse overfor andre mennesker - og deg selv.
Lille gutten deres er ikke lenger i jorda. Han er hjemme hos Gud. Det velger jeg å tro. Hva du tror vet jeg ikke, men jeg håper du kan ha slike tanker...for hos Gud er alt godt.
Jeg tenker så mye på deg - og syns det er flott at du skriver ut dine følelser og tanker her på bloggen din.
Må denne uken gi deg noen glimt av glede og håp. Mange klemmer til deg fra meg
Denne kommentaren har blitt fjernet av forfatteren.
SvarSlettKjære jenta mi <3 Disse hjerteskjærende bloggene du skriver, så åpne og ærlige. Selv om jeg ikke har kommentert i det siste, har jeg fulgt med og grått, og til og med lest flere ganger.For du vet at tankene mine går veldig mye til dere.Men jeg er personen som er redd for at jeg er alt for påtrengende, men du kjenner meg, tanken er iallefall god. Og mine tanker om Lillegutt er at han har det godt på andre siden. Og jeg er sikker på at han er med deg og kjenner den inderlige kærligheten du har til han. Og han elsker deg såklart tilbake. Og husk kjære deg, det er du selv som bestemmer hvordan du vil bli over tid. Og for meg virker det som at du har bestemt allerede og jobbe for det siste du skrev ;) Men nå skal du få bruke all den tiden du trenger på å sørge og bearbeide ting <3 God klem
Slett