Denne våren vekker flere motstridende følelser i meg. Jeg kjenner stille lykke over alt det vakre, og denne oppvåkningen rundt meg bringer med seg håp.
Men også savn, vemod, lengsel og sorg.
Glimtvis kan jeg kjenne fornemmelser av barndommen. Barndommens vår. Da alt var så mye enklere. Da jeg så på tilværelsen med naive, barnlige øyne. Livet var gledelig og framtiden var håpefull. Selvfølgelig var ikke livet sorgløst da heller, men det var mye mindre komplisert. Jeg tenker på den tiden med et anstrøk av vemod. Vemod over at denne tiden aldri kommer igjen og at jeg aldri vil
se på verden på samme måte igjen...
se på verden på samme måte igjen...
Midt i alt dette livet kommer også døden nærmere. Kontrasten får den liksom tydeligere fram. Min lille gutt er fortsatt død og borte. Alt annet våkner til liv, men ikke min lille gutt. Min lille gutt som skulle vært 4 måneder. Dette skulle vært hans første vår, hans første møte med solhatt og korte ermer, stille trilleturer på grusveier i skogen...
Jeg kjenner på takknemlighet og overveldende kjærlighet. Til familien min, til det vakre i naturen. Følelseslivet mitt går opp og ned, men den siste tiden har vært god.
Nå og utover sommeren vil alle i sorggruppen nå årsdagen til våre små døde.
Jeg vil gjerne hedre dem med å nevne alle her. Jeg tenker sånn på dem og på deres flotte, gode foreldre.
Aleksander Cornelius 14.april 2012
Eirik 22.mai 2012
Amélie Sofia 02.juni 2011
som ikke hører til min sorggruppe, men som jeg vil ta med likevel.
Nils August 26. juni-28.juni
Magnus 01.august 2012
Magnus 01.august 2012
Lillegutt 23.august 2012
Håper dere alle løper rundt sammen i solen der dere er nå!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!