Tanker fra et mammahjerte

Jeg må bare si det, til tross for at det hørtes klisjéaktig ut: men å bli mamma er bare helt...ja, fantastisk!

Korreksjon: å være mamma er helt fantastisk. Den kjærligheten jeg føler for min datter er så stor, så unik, så enorm at det kan egentlig ikke beskrives. Dere som ikke har barn har faktisk ingen forutsetninger for å vite hvordan det er, hva det gjør med deg som menneske. Før jeg ble mamma hadde jeg selvfølgelig en forestilling om hvordan det ville være. Og til en viss grad stemte den forestillingen. At den kjærligheten skulle overgå det meste for eksempel. Det gjør den, men hvordan det ville være å kjenne denne kjærligheten i praksis, kunne jeg ikke vite på forhånd.

Å bli mamma gav flere emosjonelle følger for meg. Det første som viste seg - og som egentlig overasket meg litt - var mitt voldsomme behov for å ha henne nær meg! Jeg som hadde sett for meg å ha henne i sin egen seng, synes plutselig at hele den tanken var uutholdelig! De første nettene lå hun hos oss, men etter en uke eller så, la vi henne i senga si. Jeg mener det; senga sto kanskje 90cm fra vår seng, men disse centimeterne fortonet seg som kilometere for meg! Jeg syns hun lå altfor langt unna meg! Og i likhet med millioner av andre mødre rundt om i verden, lå jeg og lyttet intenst etter pusten hennes. Dere ikke-mammaer kan nok riste litt på hodet og smile litt overgitt i skjegget over slikt hysteri, men bare vent! ;)

Å føle sånn uenderlig kjærlighet kan også tynge. Det enorme ansvaret som det er å skulle ta seg av et barn, redselen for at noe skal skje... Der jeg som gravid fløy rundt og levde livet mitt omtrent som før; rei på hesten, stod på slalom, var ikke engstelig over graviditeten i det hele tatt. Det snudde om da jeg hadde en liten i armene!

I dag er engstelsen byttet mer ut med glede. Selvfølgelig føler jeg engstelse fra tid til annen, det sier seg selv at det å være forelder innebærer en god dose med engstelse, faktisk resten av livet....Men gleden! Gleden over at et så fantastisk menneske finnes! Jeg kan gå rundt på jobben og plutselig kjenne en ilende lykke gjennom kroppen over tanken på Ingrid! At hun er. At hun er min datter. Jeg gleder meg hver dag til å komme hjem til henne, eller til å hente henne i barnehagen. Se henne lyse opp i et stort smil når hun ser meg og hvordan hun løper mot meg mens de små fjonene på hodet virrer i vinden.
Hun er så god, så snill, så vakker, så bestemt, så temperamentsfull, så kul! Hun er en storm, en hvirvelvind, så full av strålende liv!

Å bli mamma forandret meg som menneske. Ikke så mye min personlighet kanskje, men mitt livssyn. Jeg har fått andre prioriteringer. Jeg ser verdien i andre ting enn jeg gjorde før. Jeg ser annerledes på livet rett og slett. Fokuset er endret. Perspektivene er endret. Livet føles mer verdifult!