På søndag hadde jeg bursdag, og den ble rett og slett feiret for første gang på x antall år! Som regel har vi hatt en beskjeden markering ved å spise ute eller lignende. I år gjorde vi også det, vi spiste på restaurant lørdagskvelden. Dagen etter hadde jeg tenkt å bare ha svigers over på kaffe, men kl 1200 ringte det på døra, og der sto deler av familien ++ ! Jeg ble kjempeoverrasket og rørt. Jeg har jo ikke akkurat familien min i umiddelbar nærhet heller. Det var liksom det siste jeg tenkte på; å feire min egen bursdag, men det er klart at jeg satte ekstra stor pris på en sånn gest nå - i disse tunge tider.
Det er flere ting jeg kunne ha skrevet om. Om blafrende minner fra barndommens bursdagsfeiringer. Om følelser av utilstrekkelighet og handlingslammelse. Om sårheten ved å møte på en bekjent som gikk gravid sammen med meg, og som nå hadde fått en baby for 5 dager siden... Eller om den grenseløse, gledelige kjærligheten jeg føler for Ingrid. Men jeg har ikke helt ro på meg, klarer ikke helt å samle tankene mine. Så jeg lar det bli med et mini-innlegg denne gangen.
Et lite livstegn.
Ha en fin november-kveld alle der ute som leser bloggen min.
En av mine nye te-kopper.
Er den ikke fin?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Tusen takk for at du vil legge igjen en kommentar til meg!