Om absurditeter og de små gleder

Har akkurat levert Ingrid i barnehagen nå, har fri, det er fredag og dagens første kaffekopp er underveis.  Jeg er så takknemlig for at jeg har muligheten til å være sykemeldt! Ha lange morgener, levere Ingrid halv ti i barnehagen og så ha en blank dag foran meg. Jeg går mye turer. Noen ganger har jeg fått med meg ei venninne, og det er så hyggelig! Ren luksus midt oppi det triste. 

For visst er det trist. 

Jeg synes at de to siste ukene har vært veldig tunge. Jeg blir plutselig overmannet av sorg, den griper om meg helt plutselig og den eneste tanken jeg klarer å formulere inni hodet mitt er et rungende NEI!

NEINEINEI! 

Fortsatt blir jeg slått av en vanvittig uvirkelighetsfølelse. Når jeg tenker på den lille livløse gutten som lå i armene mine. Jeg kan fortsatt fornemme hvordan det var å holde i den bittelille slappe kroppen. Den lille kroppen som jeg bare timer før hadde kjent sparke inni magen min. Hvordan kunne det skje? Hvordan er det mulig? Er det virkelig sant?

Jeg besøker graven hans og når jeg kommer tilbake til bilen må jeg rett og slett stoppe opp. For å ta inn over meg den vanvittige situasjonen. Nå skulle jeg telt ned dagene til nedkomst. Jeg skulle ha vært så fjærnt ifra kirkegårder og graver som det kunne gå an å bli! Isteden er kirkegårdsbesøk blitt en del av hverdagen... Det var der han endte opp. Ikke ved mitt varme trygge bryst, med Ingrid ved siden av- betraktende med tindrende stolte storesøsterøyne. 

Vi har ikke fått noen svar enda. Og mine følelser rundt det å få vite grunnen til at gutten min ble født 19 uker før tida er ambivalente. Det kommer til å bli grusomt, uansett hva grunnen er egentlig. Men så er det jo heller ikke sikkert at vi får vite noen grunn. Vet ikke helt hvilket alternativ som er værst..

Gråtetokter og eksistensielle grublerier og praktiske gjøremål - de går hånd i hånd. De lever side om side. 

Vi pusser opp rommet til Ingrid. Har sparklet og malt vegger, vinduskarm, tak og lister og lagt nytt golv. Jeg ser at jeg må rydde opp tepper og puter etter hyttebygging i sofan. Etter det blir det kaffekopp og en episode med Twin Peaks. Får gjøre hva jeg kan for å få noen drypp av hygge og glede.
...Denne setningen skurrer litt.. Er det virkelig mulig å føle hygge og glede over en kaffekopp i hånda mens introen til en TV-serie fra tidlig 90-tall ruller over skjermen, når man har en liten sønn i graven?? Hvor absurd høres ikke det ut! Men jo; det går faktisk an å føle ( en litt rar) glede ved de små ting fortsatt. Og heldigvis for det! For hva hadde alternativet ellers vært ?...

Livet altså!

For en.... rar ting.