Jeg hadde en opplevelse på et fly nylig. Ikke noen spesiell hendelse i seg selv, men den satte igang en indre opplevelse i meg. En reaksjon som overasket meg fordi den var så irrasjonell, men som jeg synes forteller litt om hva terror - og 22.juli-episoden spesielt- gjør med oss mennesker.
Etter 11.september ble jeg litt reddere for å fly. Altså ikke snakk om noen flyskrekk, men jeg er ikke så glad i å fly lenger..Syns det er litt ekkelt. Får sånne "Tenk hvis.."-tanker som jeg prøver så godt jeg kan å jage vekk.
I alle fall så satt jeg nå der på flyet. Jeg måtte legge håndbagasjen min mye lengre bak, fordi det ikke var plass i nærheten av setet mitt. Dette stresset meg litt, da jeg gjerne ville av flyet fort i Oslo sånn at jeg kunne kaste meg på flybussen. Alternativet ville være å vente en time på neste buss. Så var det en hyggelig mann bak meg (stakkars han- håper ikke han leser dette!) som også la bagasjen sin bak med min. Da vi var i lufta gikk han bak og hentet sin koffert. Jeg hørte han spørre cabinpersonalet om det var greit at han hadde bagasjen sin stående der under turen videre, og det fikk han.
Der bgynte hjertepumpa mi å gå fortere.
Hvorfor i all verden??? tenker du vel nå, og ja hvorfor?? Rett og slett fordi tankene min surret i vei på egen hånd og rotet seg bort i terror-tanker!
Hvorfor henter han bagasjen sin nå? Har han våpen der? Har han tenkt å kapre oss? Jeg syns nesten han ligner litt på Anders B. B.? En kompanjong? Hvorfor er han så hjelpsom mot meg? Er det for å framstilles som en grei og likandes fyr? Er han ikke litt høy/ nervøs?
Jeg fikk altså skikkelig panikk inni meg! Pulsen slo som en hammer i halsen min og jeg måtte tvinge meg selv til å puste rolig. Bedre ble det ikke da han bøyde seg fram til meg og sa at jeg sikkert kunne hente bagasjen min jeg også.
Panikken varte ikke så lenge heldigvis. Jeg klarte jo å roe meg ned og tenke "rasjonelt".
Men er det egentlig så irrasjonelle tanker? Det skjer jo. Terror skjer. På plasser og i situasjoner som kan virke helt absurde...
Etterpå måtte jeg riste på hodet av meg selv. Slik har jeg altså blitt. Plutselig angst uten grunn! Jeg kan vise til flere episoder der jeg har følt meg utrygg og redd ubegrunnet. Og det er terrorhandlingene som har skapt mye av angsten. Jeg har blitt reddere etter 22.juli. Og ikke bare for terror, men for ting som kan gå galt generelt.
Jeg håper dette er følelser som blekner litt med tiden...
Laura
Jeg tror nok det blekner med tiden når man får slike hendelser som 22 juli litt på avstand. Ikke så lenge etter London-bombene hadde jeg en skikkelig guffen opplevelse på jobben (mulig jeg har fortalt det til deg før). Kjørte trikken opp til Grefsen som er endeholdeplassen, der skulle trikken inn i trikkestallen så da må vi alltid passe på å gå gjennom vogna for å sjekke at det ikke sitter igjen folk. Det var kun en fyr ombord, han sto ved døren klar til å gå ut. Men i midtgangen sto den en svææær bag, spurte han om det var hans, noe han benektet før han gikk ut. DA kjente jeg at jeg ble helt kald, hvem er det som glemmer igjen en så stor bag liksom?? En ting er en håndveske, lue eller annet småtteri som man legger i setet, men ikke en bag som ruver som en berner sennen der i midtgangen!
SvarSlettGud, som jeg gassa på inn i den trikkestallen, før jeg sprang ut av trikken og gikk heeelt i andre enden av stallen! Måtte jo ringe trafikklederen min og fortelle om dette (ikke søren om jeg tok det over fellesradioen, litt flaut var det jo også) slik at jeg kunne få hjelp. Men ikke så mange minutter etterpå kom en kollega av meg sammen med den der karen som var igjen på trikken min, da var det visst hans bag allikevel... Surrehue! Men sånn var det hvertfall; pisseredd for en bag.... Så skjønner deg godt jeg!