undring og refleksjon over en fluesopp.
Begrepet Tidsklemma har jo vært i vinden noen år nå, men det er først etter at jeg ble mamma at jeg virkelig helhjertet kan slutte meg til gjengen som sukker oppgitt over at "døgnet skulle hatt flere timer, du!"
Mandag til fredag er jeg på jobb, er hjemme rundt 1630. Da er det 2,5 timer til Ingrid skal legge seg. På 2,5 timer skal vi lage og spise middag, rydde etter oss og gjøre litt husarbeid generelt. Hvor i all verden skal vi få plass til den viktige "kvalitetstiden" i sammen?? I tillegg til burde-burde skal jeg også være MAMMA og kjærste, og dyrking av egne interesser, som er bare mine, hvor passer de inn i dette?
Når endelig helga kommer må vi ofte bruke lørdag på diverse innkjøp, også er det det evige husarbeidet... Og siden jeg ser så lite til datteren min ellers, blir det jo til at jeg prioriterer henne i helgene. Skulle bare mangle!
Jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde anledning til å jobbe mindre. 80% hadde vært perfekt! Da jeg begynte å jobbe etter mammapermisjonen hadde jeg noen måneder med 80% stilling - da hadde jeg en dag fri - og det var rett og slett en annen verden! Jeg hadde tid til å få unna litt husarbeid eller innkjøp og det beste av alt: jeg hadde litt tid til meg selv i tillegg til at jeg fikk se mer til Ingrid! Det var så utrolig deilig å kunne dra ut til hesten (som jeg er så heldig at jeg kan disponere når jeg vil), ri og kose meg, komme hjem og dusje og hente Ingrid tidlig fra barnehagen. Det var en dag til rekreasjon. En utrolig viktig dag som gav meg enormt mye. Men det gikk ikke i lengden. Økonomien tvang meg tilbake i full jobb, og Tidsklemma var et reelt faktum.
Noen ganger blir jeg nesten skremt over hvor utrolig fort tiden går. Ukene flyr avsted og helgene fortoner seg som blaff, et vindpust i ansiktet, man rekker å blunke - så er de vekk. Jeg sitter noen ganger igjen med en følelse av at livet flyr forbi, som et tog jeg ikke klarte å hoppe på, og nå drar det ifra meg. Tiden min går primært til jobben, og gjøremål som er lite lystbetont. Den dyrebare tiden som skulle ha vært brukt på viktige ting: barnet mitt, kjærsten min, aktiviteter og sysler som gjør meg lykkelig. Når skal man få tid til slikt? Jeg har prioritert bort hesten, til fordel for datteren min. En ganske tung avgjørelse, fordi hest er en viktig ingrediens i livet mitt. Men det har bare blitt sånn, det må nesten bli sånn..Man må prioritere, én ting går på bekostning av noe annet.. Nå er jeg på dette voltigekurste en gang i uka, og det er egentlig nok i den fasen av livet hvor jeg er nå.
Også alle menneskene som jeg ønsker å tilbringe mer tid med! Søstrene mine, venninner, slekt.. dessverre bor jeg altfor langt unna dem. Jeg ønsker meg ofte tilbake til "gamle dager", da vi alle var samlet på ett sted, et lite sted. Jeg kommer nok alltid til å bære med meg en drøm om å vende tilbake til hjemtraktene...
Men livet er her og nå, og det må leves nå! Og Tidsklemma er en del av det. Så jeg får bare leve sammen med den og prøve å finne metoder som kan gjøre at den letter litt på trykket nå og da. Tralala!
Laura
Å :/ Jeg skjønner deg så godt! Skulle ønske vi kunne finne en magisk amulett som gjorde at vi fikk tid til alt vi ville, og samtidig tjente disse hersens pengene. Vi blir så styrt av de lappene at det er skummelt! Og arbeisoppgaver som kan drive en til vannvidd noen ganger. Dette evige husarbeidet.
SvarSlettLurer på hva vi virkelig husker når vi en gang ligger der og tenker tilbake. Ja, vi har gode minner om familie <3 og venner. Men sånn jeg ser det nå, så er dagene bare fylt av plikter og alt man burde fått gjort mye bedre en det man allerede gjør :/
Dette ble et hjertesukk, men gud jeg skjønner deg så godt! Tidsklemma er noe dritt! :)
Er så enig med deg. Jeg fatter rett og slett ikke hvordan du får til å jobbe fulltid? Men jeg må bare si at jeg beundrer deg som klarer å jobbe fulltid, og samtidig ta deg av Ingrid, hus og hjem. Jeg hadde ikke klart det.Jeg klarer fint barna, og 40% jobb som er av min interesse, men hus og hjem ligger jeg alltid etter.
SvarSlettJennifer
Ser dette er et litt "gammelt" innlegg, men oppdaget nettopp bloggen din, så har ikke sett det før ;) Jeg lever ikke i tidsklemma, selv om jeg har barn, mann og jobb. Og jeg er så glad for det! Men det er et valg jeg har tatt. Etter å ha levd med det stresset, uten å se det første barnet mitt mer enn et par timer til dagen, og aldri ha tid sammen med mannen, tenkte jeg NEI! Dette vil jeg ikke. Ja, vi lever her og nå, men for meg trenger ikke tidsklemma være en del av livet mitt. Så utrolig mye bedre det er å ha TID og FRIHET. Økonomien er selvsagt ikke så god som før, men vi klarer oss helt fint på en og en halv lønning.
SvarSlettMin mor jobbet fulltid fra før jeg var 1 år, men da jeg ble voksen angret hun på all den tiden hun gikk glipp av, og alt det stresset hun (og jeg!!) levde i. På den tiden var hun en ganske sjelden "karierrekvinne", men idag er tidsklemma helt vanlig.
Jeg beundrer dere som klarer det! Jeg klarte det ikke, men egentlig er jeg glad for det.. :)