Knuste drømmer - og håndtering av disse

Foto: Lars-Kristian von Nærbø, blingstudio.no

Dette innlegget kan vel nesten være en forlengelse av innleggene Tidsklemma - ikke bare en klisjé og Et nytt perspektiv da jeg spinner videre på de tankene jeg skriver om der.

Her sitter jeg, nesten 32 år, og hvordan har livet mitt blitt? Ikke sånn som jeg drømte om da jeg var yngre i alle fall!

Når jeg var 30 år så skulle jeg ha mitt eget hus. Et fint hus, ikke snakk om noen herregård, men et stort nok, koselig og velstelt hus. Jeg hadde vel ikke helt klart for meg hvor jeg skulle bo, men jeg skulle i allefall bo på landet! Jeg skulle ha egen stall som huset min egen hest + vennene mine sine hester. Venner og familie skulle bo i nærheten og jeg skulle ha hvertfall ett barn og en snill og kjekk mann. Jeg skulle jobbe som veterinær eller noe annet som hadde med dyr å gjøre.

To av disse tingene er gått i oppfyllelse: jeg har en supersnill, kjekk, sterk og god mann og verdens nydeligste datter! Men ellers er det ikke stort som minner om de drømmene jeg hadde. "Jeg nådde aldri målene mine", har jeg tenkt mang en gang, og denne tanken gnagde såpass lenge at den lagde et sår inni meg. En skrekkelig ødeleggende tanke som gav grobunn for flere negative tanker og følelser. Følelser som mislykkethet og tristhet ble overveldende. Og jeg skjønte til slutt at dette er tanker som må VEKK! Plutselig bare forsto jeg at det som så ut til å være problemer og vanskeligheter i mitt liv, var bare problemer i mitt hode! Jeg har et bra liv, med herlige mennesker som er en del av det! Og selv om jeg ikke ser de så ofte som jeg ønsker, så er de jo fortsatt en del av livet mitt. Jeg oppdaget en takknemlighet i hjertet mitt som jeg ikke hadde følt på lenge. På en måte kan man si at jeg fikk en åpenbaring. Jeg åpnet øynene mine og så det vakre. Jeg så kjærligheten og skjønnheten som var rundt meg. Det var da jeg bare bestemte meg for å ta grep om de tankene som formørket mitt sinn.

Hva så om målene mine ikke er nådd?

Jeg har tidligere sett for meg en slags endestasjon, der jeg har fått oppnådd de tingene som jeg har ønsket meg. Men livet er jo en reise!  Jeg husker noe jeg så i en film engang: "Jeg håper ikke hun når sine mål altfor fort. Sånn at hun siden ikke har noe sted å gå." ( Fra "International Velvet") Man sier at drømmer er viktig. At drømmene er viktige i seg selv, uavhengig om de blir oppfylt eller ikke. Drømmer gir deg et pusterom, en eventyrverden midt i virkeligheten. Drømmer gir deg håp. Så man skal ha drømmer, og likevel være glad for det livet man har. Positiv tenkning er et ufattelig "våpen". Har du evnen til å tenke positivt kan du snu nesten enhver situasjon til noe godt. Det kan redde deg fra avgrunnen når du møter kriser! Jeg har flere enn én gang ønsket meg mer av denne utrolige egenskapen. Men hvis man ikke har lett for å helle til det positive, så kan man jo jobbe mot å bli det! Så det gjør jeg!

Hva mitt sosiale liv angår - eller som jeg velger å kalle det; min mangel på sosialt liv - så er det vel slik at mange er i min situasjon. Sånn er det å bli voksen. Man får egen familie. Et hjem som må stelles (kontinuerlig!). Man må prioritere. (La golvvasken stå til neste dag for heller å leke ute med datteren sin før hun legger seg for kvelden, er et godt eksempel på riktig prioritering.) Man flytter gjerne til et sted man ikke kjenner så mange. Man jobber....Man får bare prøve å rydde litt plass til å kunne være sosial av og til, og være takknemlig for de gangene man faktisk får det til! Mange ganger må man rett og slett ta seg tid. Finne en luftboble i den ellers stappfulle timeplanen. For luftboblene er der. Man må bare (ofte) ønske å finne dem.

Jeg har på ingen måte sluttet å drømme om hus med hage, ikke om egen hest - eller tilsvarende- heller. Drømmene er der, og hvem vet: kanskje de realiseres en dag! Livet er en reise og ingen vet hva som møter deg på veien. Jeg skal i alle fall være glad og takknemlig for det gode som livet kan by på.
Jeg skal se skjønnheten og kjærligheten.