Frustrasjon og håp

Nå har jeg skrevet og sendt inn diverse jobbsøknader av forskjellige slag! Det er en slitsom prosess, men jeg føler i allefall en utrolig lettelse over at hvertfall det er gjort! Nå ligger det liksom ikke i mine hender lenger. Jeg håper så inderlig at noe skjer, at jeg får svar, at jeg blir innkalt til intervju og ikke bare får en lapp i posten der det står at stillingen er besatt...
Jeg har hanglet så altfor lenge nå i en tilstand av misfornøydhet med jobben. Det har bare blitt noen halvhjertede grep tidligere. Joda, jeg har sendt inn diverse søknader hist og her, men det har blitt altfor langt mellom hver. Jobben har blitt en slags kilde til frustrasjon, over at jeg ikke kommer meg videre. At det tilsynelatende har blitt min endestasjon. Jeg føler meg inngrodd, fastlåst. Fullstendig stoppet i utviklingen.

Jeg er så ubeskrivelig klar for forandring! Jeg har vært det lenge, men det kommer gjerne i bølger. Da behovet blir altoppslukende og lever i hver celle i kroppen min. Et skrikende behov for å kutte de båndene jeg har til jobben. Aller helst ville jeg ha flyttet. En total-forandring. Flyttet til hjembygda, der vi kunne kjøpt hus, der jeg har et nettverk og der jeg kunne hatt mulighet for å drive med hest. Men det er en utopi, så jeg får sikte lavere. En ny jobb. Kan jeg i alle fall klare å få en ny jobb???

En forandring ville selvfølgelig også innebære følelser som frykt og kanskje til og med vemod. Slik er det jo. Det er skummelt med forandring, man står ovenfor noe ukjent, noe man ikke kjenner konsekvensene til. Men tenk for en lettelse! Når jeg endelig har kommet til den stunden da jeg skal sette meg ned og skrive oppsigelsen til den jobben jeg har nå! Jeg ser fram til det med en oppildnet glede, men samtidig bryter det  svarte tanker ned gjennom hodet mitt at det kommer ikke til å skje..... Jeg sitter fast. Jeg må bare ikke innbilde meg at jeg noen gang kommer derifra..... Og ja, jeg vet det er tanker som er absurde. Men det hindrer meg ikke i å tenke dem.

Men nå er søknadene sendt! Og da har jo sjansen øket med flere prosent ville jeg tro, enn om jeg ikke hadde sendt søknader.. Så da får jeg bare vente. Vente og tenke positivt!
For meg er det en kunst.