Myr

Av og til kan livet føles tungt.

Det kan føles som at man står og stamper i en hengemyr, og kommer ikke videre. Mismotet siger inn i kroppen lik det kalde myrvannet som trekker inn i støvlene. Man blir rastløs, oppgitt, sliten og lei.

Livet er her og nå, og man føler ikke at man får utnyttet tiden på noe fornuftig. Man synes at hverdagen har blitt litt for grå, litt for fargeløs. Litt for lite meningsfull. Store deler av livet til datteren min får jeg ikke ta del i. Så mange timer i løpet av en dag, en uke, en måned, et år - som jeg ikke vet hva datteren min har opplevd eller gjort. Så og si alle i vesten har det sånn. Man setter vekk barna i barnehagen og drar på jobb. Og det er både positive og negative sider ved en sånn ordning. Men av og til kan det bare føles litt.... meningsløst?

Det er når man kjenner seg lei av hverdagen at sånne tanker kommer. Lei av de samme gamle omgivelsene. Lei av å gå på jobb hver dag. Den samme jobben som bare blir mer og mer forutsigbar og som man føler at ikke gir deg noe tilbake lenger. En rastløs følelse av å egentlig bare ville komme seg vekk, sveve bort fra alt, kaste av seg alle plikter og alt ansvar, si: Jeg slutter. Jeg skal ikke være en del av dette lenger. Ferdig!

Der jeg svever opp i lufta, opp fra det gustne og grå, strekker jeg meg mot horisonten der det lyser et skarpt lys. Mot der skal jeg gå. Mot noe nytt! Noe som ligger der blankt og urørt og venter på meg!

Dessverre er det ikke gjort på den måten. En jobb må man ha. Alternativet er å gå igjennom den smertefulle prosedyren med å lete etter og søke nye jobber. Lange pinefulle timer foran PC'en. Hjernen som slår knute på seg i forsøket på å formulere gode, velskrivde søknader. Systemkræsj og alt arbeidet forfra igjen...

Også tvil. Alltid denne snikende følelsen av tvil. Kanskje ikke gresset er grønnere på den andre siden? Hva om dette er det beste jeg kan få? Misnøye, kjedsommelighet og dårlig betaling til tross, hva om det ikke finnes noe bedre for meg??? Hva vil konsekvensene bli? En dårligere hverdag?

Jeg må være verdensmester i å tvile!......

Årene går og man er i akkurat samme situasjon. Man har ikke kommet så mye som et skritt videre. Myrvannet trenger gjennom sokkene og man synker enda litt lenger ned i den gjørmete mosen.

Skodda ligger fortsatt lavt. De nakne trærne rundt er fortsatt grå, dryppende og triste.

Så, etter å ha gått igjennom flere intetsigende timer, er det ikke noe mer igjen av dagen. Den evinnelige tørnen ved grytene, så er det kvelden. Og sånn går dag ut og dag inn. Og jeg drømmer. Drømmer om forandring. Drømmer om en litt lysere hverdag. Om en hverdag fylt med litt flere innput, litt fler opplevelser og litt mer latter. Litt mer tid og litt mer følelsen av å faktisk leve og ikke bare være.

Livet kan føles tungt noen ganger. Det handler om å takle det. Og om å gjøre grep når det trengs. Gjøre noe for å forandre, både tankene og tilværelsen . Jeg skal komme meg løs fra den kalde våte myra. Ta akkurat de kraftanstrengelsene som må til for å komme meg fram og opp på fast grunn. Da skal jeg se at tåken letner, solstrålene skal bryte gjennom til meg og lufta skal bli fylt med fuglesang.