Lengsel

Inne i meg bor det en lengsel. Den har ligget der lenge, i mange år. Først slumrende, siden våknet den for alvor og i de siste tre årene har den egentlig blitt ganske altomfattende.

Jeg lengter hjem.

Ikke nødvendigvis til huset jeg vokste opp i, men til bygda. Til miljøet. Til røttene mine.

Det begynner å bli lenge siden jeg bodde der. Men det var der jeg vokste opp, det er der identiteten min ligger. Jeg tror jeg aldri kommer til å bli kvitt følelsen av lengsel etter hjembygda. Så lenge jeg bor et annet sted vil jeg føle at det egentlige hjemmet mitt er der - og ikke her jeg bor nå. Jeg kommer alltid til å føle på denne rotløsheten. At jeg ikke hører til. Selvfølgelig kaller jeg stedet jeg bor nå for "hjem".

Men jeg klarer ikke slå rot.

Nesten alle mine nærmeste bor der. I tillegg til mamma og den ene søsteren min har det også flyttet tilbake nær slekt og venner - mennesker som betyr mye for meg og som jeg savner og som jeg har lyst til å tilbringe tid sammen med. Men det er så langt. Det er nesten litt for langt til å reise dit for bare en helg. Vi gjør jo det, men det blir sjeldent. Det blir for slitsomt med den lange kjøreturen til og fra, og en helg er jo så kort at man rekker ikke stort. Nesten uansett blir jeg sittende med en slags dårlig samvittighet fordi jeg må prioritere noen mennesker framfor andre..

Jeg lengter dessuten etter naturen. Jeg lengter etter fjellene. Jeg lengter etter frihetsfølelsen. Jeg savner elver og bekker som man kan drikke fra. Jeg savner lange grusveier å galloppere på, å jogge på eller bare rusle bedagelig på mens jeg lytter til fuglesangen. Jeg savner å kunne være alene. Og jeg savner det sosiale. Her er jeg aldri alene, men ensom. En pussig kombinasjon som passer meg veldig dårlig. Jeg er sosial, men liker ikke å ha ukjente folk rundt meg til enhver tid.

Jeg kunne aldri, aldri ha bodd i en by. Jeg ville blitt kvalt!

Nå bor vi heldigvis ganske landlig. Men området er veldig tett befolket. Det går et rush med folk forbi leiligheten vår hele tiden. Det er tett bebyggelse og mye veier. Jeg savner å kunne gå ut i en hage. Og muligheten til å kunne være litt privat. Jeg syns det er utrolig leit at Ingrid ikke kan gå ut av huset uten at hun må ha kontinuerlig tilsyn. Og jeg syns det er leit at hun ikke har søskenbarn i nærheten. Hun spør så mye etter søskenbarna sine! Hun maser om at vi skal dra dit, og jeg kjenner at jeg blir så trist. Fordi hun koser seg så der, og jeg skulle så ønske at vi kunne være der mer! Det er ingenting jeg heller vil enn å kunne være der hele tiden!

Også kan vi ikke. Fordi vi bor her.

Jeg har periodevis vært veldig nedfor - ja faktisk deprimert - fordi jeg lengter så hjem. Jeg har følt meg - og kan fortsatt føle meg- som verdens mest ensome menneske!

Jeg tar meg i å tenke mye på hvordan livet hadde vært hvis vi hadde bodd der... Jeg vet at det hadde sett veldig annerledes ut.